Midtveisevaluering- Luiza Chwiszczuk

Analyse av søvnforstyrrelser ved demens, med fokus på REM søvn atferdsforstyrrelser, samt korrelasjoner med kognisjon og nevropatologisk diagnose

Bakgrunn: Søvnforstyrrelser er hyppige hos eldre og om lag 50 % av personer over 65 år rapporterer kroniske problemer med søvn. I løpet av de siste tiårene er det publisert en rekke studier på søvn, som viser at søvnforstyrrelser er hyppigere hos personer med demens enn hos friske eldre i tilsvarende alder. Søvnforstyrrelser ved demenssyndromer varierer i forekomst, type og alvorlighetsgrad avhengig av faktorer som f.eks. demensstadium og demenstype.

Metode: Data til analysen er basert på utvalget fra Demensstudien på Vestlandet (DemVest), som startet i 2005 og inkluderer 246 pasienter med ulike demenssyndromer, mest representert av Alzheimer sykdom (AD) og demens med Lewylegemer (DLB). Vurdering av søvnproblematikk ble utført ved hjelp av standardiserte instrumenter for registrering av søvnforstyrrelser som Mayo Sleep Questionnaire (MSQ). MSQ er en veletablert anamnestisk metode for både klinikk og forskning. Alle pasienter ble evaluert årlig til død med rekke nevropsykologiske tester, bl.a. CVLT-II, VOSP, TMT A og B, Boston naming test, Stroop, samt MMSE og KDV. Førtseks hjerner ble også undersøkt nevropatologisk.

Resultater: 1) Den hyppigste søvnforstyrrelsen i hele utvalget var insomnia (34,8%), etterfulgt av REM søvn atferdsforstyrrelser (15,4%), søvnrelatert legg kramper (18,6 %), restløs bein syndrom (17,2%), periodiske bein bevegelser (12,7%), obstruktive søvn apné (15,4%), somnambulisme (5,4%) og 19% led av økt søvnighet på dagtid. Signifikant flere pasienter med DLB har samtidig flere av overnevnte tilstander enn pasienter diagnostisert med AD. 2). Pasienter med RBD og demens skårer bedre i tester for innlæring og langtidsminne (CVLT-II) i sammenligning med pasientgruppe uten RBD. Under 4-års oppfølging progresjonsrate er likt i de begge gruppene. 3) Første nevropatologiske resultater viser at sensitivitet og spesifisitet for våres kliniske DLB diagnoser var tilsvarende 83% og 93%.

Oppsummering: Foreløpige resultater bekrefter at søvnforstyrrelser i demens er et stort problem og mer uttalt og komplekst i DLB. Den mest predominate søvnforstyrrelsen i DLB, RBD, påvirker ikke progresjonsrate av kognitive utfall. Klinisk diagnose av DLB viser relativ bra overensstemmelse med nevropatologisk undersøkelse.