Denne teknologien kan gjøre norsk fiskeoppdrett mer bærekraftig

Automatisering blir sagt å være noe av det som kommer til å forandre norsk arbeidsliv aller mest de kommende årene. Fiskeoppdrett er trolig intet unntak. Næringen har store utfordringer, særlig knyttet til lakselus og miljøskadelige utslipp. Ny teknologi vil forhåpentligvis bidra til at disse problemene blir redusert i fremtiden.

Lakselus er den vanligste parasitten på laksefisk, det vil si laks, sjøørret og regnbueørret. Lusa er i dag en stor utfordring både for oppdrettsfisk og villfisk. De små parasittene skader laksefisk ved å spise av slim, skinn og blod, noe som gir dårlig fiskevelferd og åpner for andre infeksjoner fra bakterier og sopp.

Problemene med lakselus har tiltatt de siste årene og fører nå til økte utgifter på flere milliarder kroner årlig for norske oppdrettere.

Det er i dag flere måter å bekjempe lakselus på, men metodene har ulike ulemper knyttet til fiskevelferd, miljø og effektivitet.

Robot skal drepe lus med laser

Ny teknologi brukes i kampen mot lakselus. Et eksempel er stingray-teknologien, der en robot lynkjapt registrerer om laksen har lus. Hvis det er lus, fyrer roboten av laserskudd som dreper dem, uten at fisken skades – og alt skjer altså helt automatisk. Det både ser og høres unektelig ut som science fiction, men teknologien er faktisk allerede på markedet, og er for øvrig en av kandidatene til Norwegian Tech Awards 2017.

Maskinlæring sørger for at programmet som benyttes blir mer og mer intelligent etter hvert. Bruksområdet kan også utvides til lusetelling og måling av biomasse, der sistnevnte vil si hvor mange tonn med oppdrettsfisk som finnes i merden.

Kan gjøre det unødvendig med spyling og medisin

Stingray-teknologien kan vise seg å bli effektiv sammen med bruk av skjørt og såkalt rensefisk, som spiser lus. Forebyggende skjørt av ulik dybde og materiale er mye brukt. Ettersom luselarvene finnes mest i de øvre vannlag, vil skjørtene redusere mengde lus som kommer inn i oppdrettsmerdene.

En annen måte å redusere kontakt mellom laks og lus, er å lokke eller tvinge laksen til å svømme dypere for å unngå luselarvene. For eksempel benyttes det dypere utfôring om dagen og dype lys om natten.

Hele merden kan også senkes dypere ned i vannet, men da må laksen få luft. Den kan enten få regelmessig tilgang til overflaten, for eksempel via en snorkel, i det vi kaller en snorkelmerd, eller så kan den etterfylle svømmeblæren sin i en kunstig luftkuppel nede på dypet.

Kombinasjonen av de nevnte metodene har nå fjernet behovet for medikamentell lusebehandling og håndtering med mekaniske metoder på flere oppdrettsanlegg. Både kjemisk og mekanisk rensing har sine utfordringer. Behandling av lus med medikamentelle kjemikalier har utfordringer knyttet til både lusas resistensutvikling, håndtering av fisken og miljøutslipp.

Når det gjelder bruk av mekaniske metoder, der fisken må trenges, pumpes og deretter børstes, spyles eller føres gjennom varmt vann, så ligger utfordringene særlig i fiskevelferden.

Mindre fôrspill

En annen utfordring for fiskeoppdretterne og for miljøet – ikke minst for sjøbunnen – rundt oppdrettsanleggene er fôrspill. Det er beregnet at ca. syv prosent av alt fôr som går ut i norske oppdrettsanlegg aldri blir spist av oppdrettsfisken. Dermed driver det årlig ut svært store mengder fôr til miljøet fra oppdrettsanleggene. Det påvirker ikke bare næringens lønnsomhet, men også miljøet.

Også her vil automatisert teknologi som fôrer etter fiskens egen appetitt sannsynligvis gjøre fremtiden bedre for både oppdrettere og miljø.

Konseptet som utvikles går ut på å benytte ekkolodd som er koblet til avansert programvare, som igjen er koblet til fôringsanlegget. Ekkoloddet vil registrere hvor mye oppdrettsfisk som befinner seg innenfor et forhåndsdefinert fôringsområde i merden.

Da er det laksens atferd og appetitt som styrer fôringen, siden den avsluttes automatisk når det er lite fisk innenfor fôringsområdet. Da slipper oppdretterne tidkrevende manuelle observasjoner med undervannskameraer, slik tilfellet er i dag. Med denne teknologien vil overfôring trolig bli et mye mindre problem i fremtiden.

En spennende fremtid

I tillegg kommer utviklingen av merder lengre til sjøs, der luseproblemene er mindre og strømmene vil tynne ut og transportere avfallsstoffer lengre vekk. Det forskes også mye på utvikling av lukkede og semi-lukkede oppdrettsanlegg for tiden, noe som vil kunne ha stor innvirkning på problemer med lakselus, rømminger og utslipp fra produksjonen.

Det er imidlertid mye som gjenstår før disse konseptene blir så lønnsomme at de for alvor kan erstatte dagens åpne merder.

Hvilke løsninger som blir vinnere i fremtiden er ikke alltid så godt å si, men med et vell av ny teknologiutvikling kan vi i hvert fall være ganske trygge på at norsk fiskeoppdrett går en spennende og høyteknologisk fremtid i møte. Morgendagens fiskeoppdrett vil nok se vesentlig annerledes ut enn dagens.