Sosialt arbeid 1955-2009: Fra humanisering til aktivisering?

Den kommunale sosialsektoren ble etablert i 1964. Utviklingen av sosialsektoren var typisk for sin tid, i den forstand at den reflekterer en tro på at problemer hadde faglige løsninger og at fagutdannet arbeidskraft ville sikre faglig rasjonell behandling. Innenfor sosialsektoren ble det i hovedsak sosialarbeiderne som skulle stå for de faglige løsningene og sosialarbeiderutdanningen ble slik et viktig grunnlag for arbeidet i sosialsektoren.

Avhandlingen tar for seg forholdet mellom sosialt arbeid som fag og sosialsektoren som arbeidsområde og følger to spor. Faget undersøkes med utgangspunkt i nasjonale utdanningsplaner, mens utviklingen av sosialsektoren følges med bakgrunn i politiske reformer og diskusjoner om sosialsektorens innhold og organisering.

Da sosialsektoren ble etablert var målet at de hjelpesøkende skulle bli selvhjulpne og økonomisk støtte ble sett på som en siste utvei. Sosialarbeiderutdanningen ble rettet mot behandling, i betydning hjelp til selvhjelp, og kunnskap om sosial forvaltning og stønader. Fra 1980-tallet steg erkjennelsen av at mange hadde sosialstønaden som sin viktigste inntektskilde og at forvaltning av ytelser dominerte arbeidet i sosialsektoren. Som følge av dette ble arbeidet forsøkt dreid i retning av aktivisering med sikte på å få folk i arbeid, mens sosialarbeiderutdanningen ble kritisert for å legge for lite vekt på forvaltningsarbeid. Avhandlingen viser at dette fram mot 1999 gradvis ledet til en tydeligere vektlegging i utdanningen av rollen som forvalter.

Integreringen av sosialsektoren i NAV (2005-2009) representerer en mer grunnleggende utfordring. Dels fordi NAV ikke etterspør sosialfaglig kunnskap på samme måte som før, men i stedet utvikler egne metoder og driver aktiv forming av de ansattes kompetanse. Og dels fordi den ensidige vekten på arbeidsrettet aktivisering virker lite forenelig med sosialt arbeid som fag. Slik sett har sosialt arbeid som fag fått en mer uklar posisjon.

Personalia: 

Trond Holmen Erlien (født 1979) fullførte sin mastergrad i historie ved Universitetet i Bergen (UiB) i 2007. I 2009 ble han ansatt som stipendiat ved Høgskolen i Sogn og Fjordane og opptatt som doktorgradsstudent ved UiB. Erlien arbeider for tiden som universitetslektor ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR), UiB.