Kinetisk poesi

Kinetisk poesi er poesi som beveger seg, og hvor tekstens bevegelser i tid og rom brukes som litterære virkemidler. Avhandlingen setInterval er den første helhetlige fortellingen om historien til kinetisk poesi, som gjennom det tyvende århundret er blitt skapt med forskjellige medier, som celluloid film, video, holografi og datamaskiner. Seiça finner opphavet til dagens kinetiske poesi i dadaismen. Da Marcel Duchamp iscenesatte rotorelieffer i 35 mm-filmen Anémic Cinéma (1926) skapte han et presedens for å stille spørsmål ved rollen til dokumentarfilm, tekst-kunst i bevegelse, og poesi. 

setInterval dekker den kinetiske poesiens rike historie ved å utforske eksperimentell og digital poesi. setInterval er en studie av engelsk, fransk og portugisisk-språklig kinetisk poesi skapt med maskinvare, programvare og kode mellom 1981 og 2017, hvor poesien utfordrer selve det å skrive og lese. Den drøfter den kinetiske poesiens kulturelle og teknologiske historie ved å argumentere for at digital poetikk er dypt påvirket av 50-80-tallets eksperimentelle praksiser og transmediale innfallsvinkler, som omfatter film, video og datamaskiner.

Avhandlingen inneholder grundige analyser av samtidsdikt ved Stephanie Strickland og Ian Hatcher. Perspektiver fra digital humaniora utforskes gjennom hele studien, og digitale metoder som benyttes inkluderer modifisering av kreative verk som metode for estetisk analyse, nettverksanalyse, og makroanalyse av kritisk diskurs innen fagfeltet digital poesi. Moddene (de modifiserte versjonene) av digitale kinetiske dikt er en innovativ metode utviklet av Seiça som åpner opp for nye måter å lese og forstå bevegende dikt, fordi det å endre diktenes temporalitet synliggjør ellers skjulte egenskaper ved diktene, noe som gir utspring til nye spørsmål. 

setInterval går langt forbi de teknopositivistiske diskursene om digital poesi ved å diskutere skjæringsfeltet mellom litteratur, teknologi, politikk og samfunn. 

Personalia
Álvaro Seiça er en forfatter og forsker, med mastergrad fra Universitetet i Évora (2011). Han har publisert flere diktsamlinger, bl.a. Ensinando o Espaço (Não Edições, 2017), Ö (selvpublisert, 2014), og permafrost (Bypass, 2012), samt den akademiske boken Transdução (Húmus, 2017). Doktorgraden ble gjennomført i Forskergruppen for elektronisk litteratur ved Universitetet i Bergen, med Scott Rettberg og Chris Funkhouser som veiledere.