Reformer i forsvarsledelsen

Hva var formålet med reformene? Hvilke motiver hadde aktørene? Bjerga kombinerer forsvarshistoriske tilnærminger med styrings- og forvaltningshistoriske perspektiver. Fundamentale spørsmål reises om forholdet mellom sivil og militær ledelse. Det handler om forutsetningene for å styre militærmakten innenfor rammen av det norske demokrati.

Han viser at Forsvarsdepartementet er utviklet i samsvar med allmenne utviklingstrekk ved norske departementer: Reformene siktet mot et departement som maktet å initiere, utforme og gjennomføre politikk. Tidvis var det i front i så måte, særlig like etter krigen, i 1960-årene, og med fremstøt for å innføre etatsstyring fra 80-årene. Men tilbakeslagene var mange. Verken mot slutten av 50- eller 80-årene klarte det å utforme adekvat politikk og utøve tilfredsstillende demokratisk styring. I 90-årene viste det seg at heller ikke etatsstyringen virket overfor de militære sjefene. Det oppstod en styringskrise, og igjen ble det tatt alternative grep. Resultatet fra 2003 ble den integrerte strategiske ledelsen der forsvarsjefen etter britisk modell er innlemmet i departementet. Bjerga modifiserer her etablerte bilder av en etatsstyring som fungerte på bred front i sentraladministrasjonen.

Militærledelsen var lenge lammet av maktkamp. Reformene hadde derfor dobbelt siktemål. Det gjaldt å integrere forsvarsgrenene under felles ledelse for økt militær effekt. Samtidig var slik integrasjon en viktig styringsstrategi. Ved å etablere én forsvarssjef med stor myndighet skulle styringsresistente forsvarsgrener tvinges under demokratisk kontroll og inngå i utformingen av regjeringens forsvarspolitikk. Etableringen av den mektige forsvarssjefsstillingen var imidlertid et farlig tveegget sverd: I analysen av de militære posisjonene introduserer Bjerga militæreksepsjonalismen. Nettopp nedarvede forestillinger om det militæres enestående rolle i regjeringens sentraladministrative apparat har bidratt tungt til behovet for alternative styringsstrategier.

Personalia:

Førsteamanuensis Kjell Inge Bjerga (f.1970) fra Aukra i Møre og Romsdal er cand.philol. med historie hovedfag fra Universitetet i Oslo. Doktorgraden er finansiert og gjennomført i Bjergas stilling ved Institutt for forsvarsstudier/Forsvarets høgskole i Oslo. Der har han arbeidet siden 1999 og bl.a. ledet flere forskningsavdelinger, -programmer og -prosjekter. Ph.d.-utdanningen er tatt ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap med professor Tore Grønlie som veileder.