Depresjonsbehandling i sykehjem på tynt grunnlag

Resultatene i doktorgradsprosjektet viser at depresjon er utbredt blant sykehjemspasienter, mens sykehjemsleger sjeldent utfører systematisk diagnostikk. Nær halvparten av pasientene får antidepressiva selv om effekten er usikker. Pasienter ønsker å samtale med sykepleierne, som de opplever har det for travelt.

I en klinisk studie kartla vi forekomst, diagnostikk og behandling av depresjon hos nyinnlagte sykehjemspasienter. Resultater fra studien viste at 28 prosent av pasientene hadde depresjon. Diagnosen var dokumentert i journalen hos kun halvparten av pasientene med depresjon. Tester til hjelp i diagnostikken ble knapt brukt. 44 prosent av pasientene fikk antidepressive medikamenter, kun halvparten fikk det for depresjon.

Vi undersøkte legers og sykepleieres beslutningsgrunnlag for depresjonsbehandling i en fokusgruppestudie. Informantene syntes at det var vanskelig å skille sorg fra depresjon. Likevel brukte legene sjeldent systematisk diagnostikk men stolte på det sykepleierne rapporterte. Behandling var i hovedsak medikamentell. Sykepleierne opplevde press fra pleiegruppen til å behandle, men oppfattet legene som lite interessert i dette tema.

I en kvalitativ intervjustudie belyste vi sykehjemspasienters tanker om egen tristhet. Pasientene fortalte om tap av helse og funksjon og dårlig pleie som viktige årsaker til tristhet. Ensomhet, lite tid for samtale med personalet var andre grunner til tristhet. Sentrale mestringsstrategier for å unngå tristhet handlet om å akseptere funksjonstap, om familiens betydning og om å utøve religiøse aktiviteter.

Depresjon er utbredt blant pasienter i sykehjem. Demografiske endringer vil medføre en betydelig økning i forekomsten av depresjon. Tristhet er et sentralt symptom ved depresjon, men det kan også være en situasjonsadekvat stemning. Gode samarbeidsrutiner mellom helseprofesjonene og økt fokus på tristhet kan bidra til bedre diagnostikk og individualiserte behandlingstiltak.

Personalia:

Kristina Riis Iden (f. 1962) tok medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Bergen i 1989. Hun er spesialist i allmennmedisin og fastlege i Stavanger. Doktorgradsarbeidet utgår fra Allmennmedisinsk forskningsenhet, Uni Research Helse i Bergen og Forskningsgruppe for allmennmedisin ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen. Veiledere har vært professor Sabine Ruths, førsteamanuensis Stefán Hjørleifsson og professor emeritus Knut Engedal.