Evaluering 1994

Seksjon for språk og kommunikasjon:
Studiemodellen for ett-årig praktisk pedagogisk utdanning.

Innledning: målsettinger for egenevaluering

1.Hovedformål med denne egenevalueringen
2.Kritisk analytisk selvrefleksjon
3.Faren for ukritisk selvbekreftelse
4.Eksplorativ stil
5.Perspektivet for vårt evalueringsarbeid
6.Arbeidsbetingelser i etableringsfasen av ett- årig praktisk-pedagogisk utdanning
7.Personalsituasjon ved seksjonen
8.Forskningsinnsats
9.Budsjettmessige begrensninger
10.En åpen og eksperimenterende holdning til studiemodellen

Hovedformålet med denne egenevalueringen

<-er å fokusere den læring og ressursutvikling som har foregått i arbeidsmiljøet, spesielt innenfor den arbeidsgruppe som Seksjon for språk og kommunikasjon utgjør. Dette betyr at vi vil legge vekt på de forsøk som har vært gjennomført for å skape noe kvalitativt nytt innenfor universitetets lærerutdanning.

I en slik lærings- og nyskapningsprosess vil det oppstå en rekke nye problemstillinger og utfordringer for deltakerne, og det er disse nyoppdagelsene som spesielt bør tematiseres, objektiveres og gjøres tydelige. Vi vil legge vekt på de forutsetninger som finnes for endringer, og de hindringer som er nedlagte i organisasjonens reaksjonsmønstre eller også som oppstår underveis i prosessen. Vår egenevaluering vil orientere seg ut fra dette doble perspektiv, dvs. at vi ønsker å etablere en oppfatning av hva som bør bevares og hva som bør endres. De tradisjonelle perspektiver i vurderinger av personalets læring og utvikling innenfor en organisasjon som befinner seg i en omstillingsfase, er å vektlegge behov i organisasjonen og hos personalet, rekruttering og evaluering av resultatene. Disse tradisjonelle perspektiver kan imidlertid med fordel erstattes av en interesse for hvilke determinanter eller føringer som finnes i læringsprosessen, hvilken rolle læringen inntar i forhold til belønningssystem i organisasjonen, hvilken rolle læringen har i forhold til omformingen av eksisterende menneskelige ressurser og tilveiebringelsen av nye menneskelige ressurser (menneskelig kapital), og barrierer mot læring i organisasjonen. (Jfr. f.eks. Odd Nordhaugs siste bok, Human Capital in Organizations, Scandinavian University Press 1994, særlig kap. III). Formulert i forhold til de utfordringer Seksjon for språk og kommunikasjon har stått overfor de siste to år (dvs. siden seksjonen ble etablert som en enhet innenfor Institutt for praktisk pedagogikk, i samband med innføringen av ett-årig praktisk-pedagogisk utdanning), kan vi med det nevnte utgangspunkt si at de sentrale problemstillinger blir:

Siktemålet med denne evalueringen

Kritisk analytisk selvrefleksjon

<- Siktemålet med denne evalueringen er således at den skal fungere kritisk analytisk. Vi vil prøve å legge til grunn en kritisk selvrefleksjon om de forhold vi har vært med på å skape, om vår egen rolle som fagmiljø og om de nye problemstillinger og forventninger som melder seg.

Faren for at evalueringsarbeid bare tjener statusgruppers selvbekreftelse

<- I forhold til de nevnte problemstillinger er det viktig å peke på hvordan evalueringsarbeid ofte kan fungere rituelt. Man etablerer noen målsettinger, og har dermed definert de rammer som det kan stilles spørsmål innenfor, vurderer så om resultatet er tilfredsstillende eller ikke, og innfører noen mindre justeringer. Dermed har man strengt tatt ikke oppnådd særlig mye mer enn å bekrefte at man inntar en posisjon og arbeider ut fra denne. Noe som ikke uten videre tillater vesentlige endringer, men har en tendens til å bekrefte status quo. Dette har sammenheng med en alminnelig og i forskningen ofte påpekt uvilje mot læring og omstilling, som gjerne ytrer seg i etableringen av rutiner. Rutiner kan således være viktige for etableringen av nye statusgruppers selvbilde, mellom annet som grunnlag for å drive rekruttering eller markedsføre sin spesielle kompetanse. Men rutiner gir ikke uten videre læring; det er gjennom eksperimentering og forandring at behovene for å finne ut av ting, dvs. behovet for læring, oppstår.

Eksplorative og utforskende arbeidsmåter skaper utfordringer.

<- Denne spenningen mellom institusjonenes og individenes behov for å konservere sin selvforståelse gjennom rutiner, og de utfordringer som representeres ved eksplorative og utforskende arbeidsmåter innenfor institusjonenes liv, er ofte påpekt i profesjonsteoretiske og profesjonshistoriske studier, det er også et vesentlig poeng i den ledende utdannings- og kultursosiologen Pierre Bourdieus forskning om reproduktive prosesser. Tekster av og om Bourdieu finnes på våre pensumlister, vi har samarbeidet med Bourdieu selv og vi er nå i planleggingsfasen av et komparativt, kollektivt prosjekt der en underavdeling av forskningssenteret Centre de sociologie européene, Paris, inngår (om holdninger til språk- og litteraturundervisning i videregående skole). Det er således ikke unaturlig for oss at vi orienterer vår egenevaluering ut fra en interesse for å dreie lærerutdanningen bort fra en ren reproduktiv rolle, og søker perspektiv som kan gjøre universitetets lærerutdanning til en mer selvstendig faktor i utviklingen av nye lærergenerasjoners handlingskompetanse enn hva som hittil har vært tilfelle.>

Perspektivet for vårt evalueringsarbeid.

<- Vårt perspektiv er derfor at vi vil prøve å etablere en dagsorden for oss selv og våre egne diskusjoner om språklærerutdanningen, såvel som for kompetente organers fornyede behandling av Bergens-modellen for det ett-årige praktisk-pedagogiske studiet. Vi ser det slik at Universitetet i Bergen nå står innfor en historisk sjanse til å kunne innsette nye målsettinger og nye arbeidsmåter i lærerutdanningen. Dersom denne sjansen ikke blir benyttet, er det relativt store muligheter for at man kan komme til å falle <- på noe som i Norge ofte blir omtalt som <<seminarismen>>. I vår sammenheng kan termen gjerne stå for det gamle Pedagogiske Seminar, som nok hadde sine egne kvaliteter, men som i forhold til de faglige problemstillinger ble nødt til å nøye seg med minimumsløsninger; småkurs i fagdidaktikk, felleskurs i pedagogikk, minstemål for praksis, ingen plass til forskning og minimal plass til utviklingsarbeid.

Arbeidsbetingelser i etableringsfasen av ett-årig praktisk-pedagogisk utdanning

Etableringsprosessen har medført et stort arbeidspress for personalet.

<- Arbeidet med gjennomføringen av Bergens-modellen for ett-årig praktisk-pedagogisk utdanning har vært intenst og i lange perioder meget hektisk siden oppstarten høstsemesteret 1992. I forventningen om at man var med i en prosess som skulle kunne fornye lærerutdanningen i forhold til språkfagene, har personalet ytt maksimal innsats i forhold til undervisning, administrasjonsarbeid, utviklingsarbeid, samarbeid med andre institusjoner og internasjonalisering.

Arbeidspresset har vanskeliggjort forskningsinnsatsen.

<- Til en viss grad har også denne ulikeartede aktiviteten vært fruktbar og igangsettende for forskning, men foreløpig må man vel kunne si at utviklingen av miljøet som forskningsmiljø har blitt noe fremskutt i tid og at den individuelle forskningsinnsats som er utført på mange måter har framstått som ekstraordinær i forhold til den daglige arbeidsbelastning.

Personalsituasjonen.

<- Seksjon for språk og kommunikasjon har for tiden tre personer i hele stillinger, hvorav den ene er midlertidig (4-års-stilling). I tillegg har det siden høstsemesteret 1992 vært engasjert en øvingslærer i 50% stilling, og vi har hatt en prosjektmedarbeider engasjert i full stilling til å lede prosjektet <<Orientations. Datatstøttet språklæring i fransk>> (under programmet for Studiekvalitetsforbedring). Dessuten har et mindre og vekslende antall øvingslærere vært knyttet til seksjonen på forskjellige vilkår i 10%, 15% og 20%-stillinger; disse har hatt undervisning i fagspesifikk fagdidaktikk og ellers deltatt i skolebesøk hos studenter i praksis, og i betydelig mindre grad i veiledningsarbeid. Imidlertid har de to fast ansatte av personalet hver hatt ett års forskningsfri, betinget av den ordinære rullering og tildeling av midler for forskningsfri, slik at det fra og med vårsemesteret 1993 til og med høstsemesteret 1994 til en hver tid bare har vært to heltidsansatte i vitenskapelig stilling i seksjonen.

Forsknings- og utviklingsinnsatsen er opprettholdt

<- Vi har sett det som ytterst verdifullt at de forskningsoppgaver som på denne måten blir gjennomførte, vil kunne foreligge om relativt kort tid, da dette er bidrag som vil kunne fornye fagdidaktiske diskusjoner og som representerer formidling av lang tids erfaring såvel som internasjonale teoriperspektiver.

Budsjettbegrensninger har økt arbeidspresset.

<- Arbeidssituasjonen har imidlertid vært temmelig presset. Dette skyldes ikke bare at vikarmidlene er små og det m.a. av budsjettmessige grunner har vært vanskelig å inndekke erstatning i form av engasjement av vikarer, særlig siden øvingslærer- og timelærerressursene ved instituttet inntil vårsemesteret 1993 har vært bundet opp til <<overgangsordningen>>, dvs. en utsettelse av avviklingen av det gamle halvt-årige studium. Det bør også påpekes at man i planleggingen av arbeidsoppgavene og beregninger av stillingsbehov har underdimensjonert instituttet i forhold til de krav som stilles til undervisningen med hensyn til det studenttall som er tatt opp ved instituttet.

En åpen og eksperimenterende holdning til studiemodellen.

<- Ressurssituasjonen til tross, personalet ved seksjonen mener at vi har maktet å opprettholde en åpen og eksperimenterende holdning innenfor den studiemodell som ble valgt, der vi har utprøvd flere forskjellige opplegg for undervisningen og praksisperiodene. Vi har også systematisk innsamlet materiale fra studentevalueringer, kollegaevalueringer og interne drøftinger siden oppstarten av det nye studiet høsten 1992. En del erfaringer tyder på at det er vesentlige kvaliteter ved vårt studieopplegg som bør beholdes og utvikles, men at det like fullt kan være grunn til å revurdere ikke bare enkeltelementer, men også selve organisasjonsformen for studiet.

I vår egenevaluering vil vi på bakgrunn av det ovenstående søke å klargjøre de enkelte ledd av studiet, på en slik måte at det blir mulig å vurdere om selve paradigmet (mønsteret) for organiseringen av studiet bør revurderes. Vi vektlegger en prosess-evaluering framfor en resultatorientert evaluering, selv om vi også vil vurdere de resultater vi mener å ha oppnådd så langt. Vi håper at denne evalueringsrapporten kan fungere som et arbeidsdokument som kan føre til innspill og forslag fra andre, og at dette dokumentet vil være en invitasjon til å fornye og videreføre dialoger som er igang, såvel som å åpne opp for nye.