ett-årig praktisk pedagogisk utdanning.

VURDERING AV STUDIEMODELLEN

Hovedinntrykket av studentvalueringen

Spørmålet om hvilket hovedinntrykk studentene sitter igjen med etter studiet, er gjennomgående positivt besvart av et flertall av studentene i alle semesterne og på begge fagnivåer. De framhever at det er tilfredsstillende eller god oppfølging fra lærerenes side, at studiet er interessant og utviklende, men mange påpeker at det er hektisk og arbeidskrevende, de kritiserer også at praktiske forhold noen ganger var for dårlig organisert.

Noen studenter påpeker at det ikke blir tatt tilstrekkelig hensyn til individuelle behov, når for eksempel organiseringen av praksis skal være lik for alle, uansett om studenten har undervisningserfaring fra før eller ikke.

Det er særlig to forhold som må vies mer oppmerksomhet fra undervisernes (seksjonens) side i tiden framover.

Det ene er forholdet mellom arbeidet på instituttet (som ofte blir omtalt som <<teori>> hos studentene) og arbeidet i praksissituasjonen (relasjonen blir gjerne omtalt som forholdet mellom <<teori>> og <<praksis>>). Det synes som den beste strategi er å styrke studiepraksis, dvs. utvikle videre studentdeltagelsen i undervisningen ved instituttet, spesielt undervisningsverksteder og seminarer. Det vil imidlertid være nødvendig å gi plenumsorienteringer (i form av forelesninger) om relevant pensumlitteratur og andre forhold, slik at en heller ikke kan bygge ned mer tradisjonelle undervisningskomponenter.

Det andre forholdet er progresjonen fra delfag til påbygningsstudium. Her vil det være nødvendig både å styrke den individuelle og gruppevise oppfølgingen, og å gi seminarrekker som tar for seg aktuelle problemstillinger og resultater fra relevant forskning og utviklingsarbeid innenfor didaktikk.

Nedenfor kommenteres enkeltproblemstillinger som alle berøres av de to ovenfor nevnte elementer.

Sammenhengen i studiet

Studentene synes å ha samme vurdering som personalet i seksjonen: Det er for dårlig sammenheng mellom ped. teori og den øvrige undervisningen i studiet. Når det gjelder sammenhengen mellom teori og praksis, er svarene mer delte, noen sier sammenhengen mellom språkdidaktikken og praksis var god, mens sammenhengen mellom pedagogisk teori og praksis var mer problematisk.

Dette var ikke uventet, men her fikk vi likevel noen overraskelser. En student opplyser at hun ikke har opplevd noe annet studium med så nøye sammenheng mellom delene. En annen mener sammenhenger er for tett og gjør studiet uoversiktlig.

Det viser seg at progresjonen fra delfag til påbygningsstudiet representerer et strukturelt problem for både seksjonen og instituttet forøvrig, da denne progresjonen er fullstendig avhengig av gjennomarbeidede individuelle opplegg - i forhold til pensum, prosjektoppgave, veiledning osv. Hver påbygningsstudent blir således, ideelt sett ut fra studieplanen, meget <<arbeidsintensiv>>, dvs. representerer en relativt stor ytelse fra personalet.

Dersom studieplanen beholdes slik den er, må dette forhold tas alvorlig i dimensjoneringen av ressurser, slik at det blir mulig å følge opp hver enkelt student i langt bedre grad enn hva vi har muligheter for idag. Vurderingen av arbeidsinnsatsen i undervisnings-sammenheng kan ikke følge den samme type vekting og normtallsberegning som er <<standard>> ved Universitetet, her må vi i stedet håpe å få gjennomslag for samme beregningsmåte som ligger til grunn for ressursfordelingen ellers ved Det psykologiske fakultet.

Pensum

Særlig de første semestrene gav studentene tilbakemelding om at deler av pensum var for vanskelig. Dette førte også til pensumrevisjoner. Mange studenter framholder at noe av pensumstoffet som de i utgangspunktet ikke fant relevant, eller for vanskelig, etter hvert ble opplevd som både relevant og interessant. Noen studenter påpeker at sammenhengen mellom pensum i Språk og komunikasjon og ped.teori er lite gjennomtenkt, særlig når det gjelder progresjon fra delfag til påbygningsstudium.

Fellesforelesninger og fagspesifikk undervisning

Studentene setter tydeligvis pris på kombinasjonen av fellesforelesninger i språkdidaktikk og fagspesifikk undervisning. De aksepterer dreiningen fra metodikk til fagdidaktikk, men påpeker likevel at de ønsker mer metodikk. I den sammenhengen blir undervisningsverkstedene trukket fram som et positivt element. Undervisningsverkstedene var de første semestrene en kombinasjon av undervisning og studentenes egne framlegginger. Etter studentenes evaluering gikk de over til å bli bare det siste.

Veiledning i praksis og av semesteroppgave

De fleste studenter er godt fornøyde med veiledning og oppfølging i praksis, særlig når den samme lærer fra instituttet besøker dem og veileder semesteroppgaven. Det er med andre ord viktig for studentene å få sammenheng i veiledningssituasjonen. Øvingslærernes rolle blir også gjennomgående meget positivt vurdert. Det samme gjelder i hovedsak praksisveilederne, men her finnes unntak, særlig der veiledere er uerfarne og har dårlig kontakt med instituttet.

Eksamensform

Semesteroppgaven blir opplevd som en god eksamensform i delfaget. Mange studenter påpeker at skriveprosessen bidrar til en refleksjon rundt helheten i studiet som vanskelig kunne vært oppnådd på annen måte. Behovet for tid til å bearbeide inntrykk fra praksis, blir imidlertid framholdt. Noen foreslår senere innlevering av semesteroppgave. Flere ønsker seg færre forelesninger og mer tid til individuelt arbeid.

Den muntlige eksamen blir likeledes vurdert forholdsvis positivt av studentene, til tross for at de også bemerker stressmomentet ved denne form for eksamen. Noen påpeker det nyttige i å ha en slik eksamen nettopp for lærere. En student uttrykker stor misnøye med måten spørsmålene ble stilt på ved muntlig eksamen.

Studentenes arbeidsbelastning.

Nesten alle studenter klager over at det er vanskelig å få tid både til forberedelsen av praksistimene i skolen og til pensumlesing og oppgaveskrivning. Denne vekslingen mellom undervisning og lesing/skriving er meget krevende, ikke minst fordi studenten hele tiden må forholde seg til mange mennesker samtidig; til skoleklassen(e, det er nesten alltid flere enn én klasse), samarbeidet med praksisveileder, parhospitant og faglig veileder, møtene med medstudenter. Skolepraksis utgjør her den største nye type utfordring for studenten, og det spørs om vi i undervisningen ikke burde legge inn flere økter felles forberedelsesarbeid til praksis.

Manglende vekting av skolepraksis.

Det største problemet for studentens - og Universitetets - planlegging av arbeidsinnsatsen i et semester, er likevel at skolepraksis ikke er vektet. Dermed gir ikke studieplanens normering av vekttalsfordeling noe reelt bilde av arbeidsinnsatsen. Hverken Departement eller DAK/UiB har ønsket å gå inn på en vekting av praksis, men det synes abslutt nødvendig å gjennomføre slik vekting dersom skolepraksis skal kunne integreres på en tilfredsstillende måte i undervisningen. - Den nåværende ordning, der praksis ikke er vektet, synes å avsløre en manglende dybde i den interne debatt ved lærerutdanningsinstitusjonene i deres tenkning om praksis. Praksis kommer således alltid i tillegg til tradisjonelle aktiviteter ved universitetene, til dels også til fortrengsel for disse, istedet for å være en integrert del av utdanningen. Dette forringer kvaliteten både i teori- og praksis-delene av lærerutdanningen. Det behøves en diskusjon om hva praksis er når praksis skal bygge på et universitetsdannelses-grunnlag. Eller, som Bourdieu sier, det trenges en diskusjon om vår <<praksis-praksis>>, vår håndtering av praksisfeltet.

En kommentar om overgangsordningen.

Det har vært et løft for instituttet både å utvikle et 1-årig studium i alle sine deler, og å gjennomføre den gamle studieordningen for 70 studenter i semestret. Det har ikke bare vært spørsmål om å plassere en bestemt antall studenter i praksis og å gi dem et tilbud i teori. Noe som har vært ressurskrevende er administrasjonen av tre ulike studietilbud, delfag, påbygningsstudium og overgangsordning. Dette har til en viss grad vært til hinder for å utvikle praksisfeltet slik vi har ønsket, da vesentlige øvings- og timelærerressurser foruten arbeidstid fra enkelte av instituttets faste personale ble bundet opp til overgangsordningen. Praksisfeltet er en nøkkelfaktor for å få til en god lærerutdanning, men overgangsordningen har bidratt til at vi ikke har maktet å knytte gode nok forbindelser mellom instituttet og skolens praksisveiledere i forhold til det nye studietilbudet.

Det ble skapt en usikker situasjon for en del studenter da det tidlig våren 1994 ble kjent at departementet foreslo å forlenge overgangsordningen, og det gikk noen tid før det ble avklart at dette var umulig. Når dette ble kjent, kan det ha bidratt til den store søknadsmengden for høstsemesteret 1994.

Overgangsordningen er nå endelig avviklet, uten at Stortingets forutsetning om at studietiden ikke skal økes, kan bli oppfylt. Køen til studiet kan heller ikke avvikles raskt, slik at vi i noen år må leve med en situasjon der delfaget ikke uten videre kan innføyes i cand.mag-graden for alle som måtte ønske det.