Hjem

Strafferettssystemets funksjonalitet

Om strafferettens funksjonalitet

«Strafferettens funksjonalitet» utforsker strafferettssystemets funksjonalitetsdimensjon – med særlig fokus på politi- og straffeprosessrett.

Programmet gransker forholdet mellom systemets rettslige rammeverk og dets evne til å realisere gitte mål, oppgaver eller funksjoner – så som politiets oppgaver innen effektiv kriminalitetsforebygging. Målsettingen er å bidra til en dypere forståelse av funksjonspremissene for ulike slags (rettslige) normer, begreper og institusjonelle systemløsninger, i tillegg til en dypere forståelse for systemet som et fungerende hele.

Funksjonalitet refererer i alminnelighet til den kvaliteten at noe er funksjonelt; at det evner å oppfylle gitte oppgaver, funksjoner eller formål. Som sådant har funksjonalitetsbegrepet i en rettslig sammenheng klare forbindelser til (praktisk) nytte, effektivitet og anvendbarhet. Det refererer til tanken om at retten svarer på samfunnets behov, og virker dermed som et attraktivt begrep. Samtidig synes det klart at funksjonalitetsargumentet har sine begrensninger, i det minste sett fra strafferettsvitenskapens side.

Men hvilken spesifikk forståelse av funksjonalitet bør man legge til grunn i strafferettssystemet? Og hvordan bør funksjonalitetsargumentet styre systemets innhold og utvikling? Hvilke funksjonalitetskrav – om noen – styrer, eller bør styre, forhold som for eksempel reglene om politietterforskning av forbrytelser, skillet og samordningen mellom politiets og Forsvarets maktutøvelse, påtalemyndighetens skjønnsmarginer, mulighetene for å beslaglegge tyvegods, eller konstruksjonen av forsettskravet? Og videre: Hvordan bør funksjonalitetskrav samhandle med alminnelige strafferettslige prinsipper, som legitimitetskrav foroffentlig straffemyndighet? Og mer generelt, hvilke begrensninger finnes for funksjonalitetsargumenter innenfor det strafferettslige systemet? Spørsmål som disse om betydningen og innflytelsen av funksjonelle argumenter i strafferettssystemet er kjernen av dette forskningsprogrammet.

Som et grunnleggende utgangspunkt kan strafferettssystemet forstås gjennom sin straffende funksjon. Karakteristisk for systemet er at det utgjør rammen for ulike slags autoritative avgjørelser om forbrytelse og straff, særlig å fastsette og å gjennomføre straffen. Det omfatter dermed både et normsystem (med strafferetten i sentrum) og et institusjonelt system, bestående av alle de institusjonene som har til oppgave å respondere når forbrytelser er begått, så som politiet, påtalemyndigheten, domstoler eller kriminalomsorgen.

Paradigmatisk rettferdiggjøres strafferettssystemet gjennom dets evne til å bidra til redusert kriminalitet, og gjennom effektiv forebygging og kontroll. Samtidig må systemet sikre individets autonomi og rettigheter i møtet med statens makt. Disse kravene, om effektiv kontroll med både kriminalitet og med statens maktutøvelse, kan artikuleres som grunnleggende funksjonalitetskrav til systemet. For å bidra til realiseringen av sine grunnleggende funksjoner, må systemet imidlertid håndtere en mengde mer spesifikke oppgaver på ulike institusjonsnivåer. I denne forbindelsen har, blant andre, politiet en avgjørende rolle i kriminalitetsforebyggingen.

Det blir dermed klart at de grunnleggende funksjonalitetskravene til systemet aktualiserer en lang rekke mer spesifikke spørsmål. De enkelte forskningsprosjektene innenfor programmet har som mål å utforske funksjonalitetsdimensjonen av ulike spesifikke sider av strafferettssystemet.

Motivasjonen for programmet et voksende behov for å integrere et funksjonalitetsperspektiv i strafferettsforskningens agenda. Dagens systemer møter stadig større utfordringer med tanke på grunnleggende funksjonskrav, særlig når det gjelder evnen til effektiv kriminalitetskontroll. For prosessordningen, herunder også den tidlige etterforskningsfasen, er det særlig ineffektivitet og dårlige oppklaringsrater som synes å være de største utfordringene. Grunnene til dette er naturligvis mange, så som mange tunge saker, manglende ressurser, etc., men slike effektivitetsproblemer reiser også essensielle spørsmål systemets om funksjonalitet. Det underliggende kjerneproblemet er hvordan systemfunksjonaliteten kontinuerlig kan sikres.

Strafferettssystemet er også under press fra andre hold, som følge av ulike slags samfunnsmessige utviklingsprosesser. Dette får betydning for i hvilken grad de normative og institusjonelle løsningen makter å løse sine funksjoner og nå sine mål. Noen eksempler: Den pågående internasjonaliseringen skaper sosial mobilitet og økt innvandring. Dette påvirker ikke bare muligheten til å begå forbrytelser, men fører også til betydelige problemer i grenselandet mellom for eksempel strafferett og innvandringsrett. Teknologiske nyvinninger skaper nye former for kriminalitet, så som nettkriminalitet. I tillegg gir slike nyvinninger også nye muligheter når det blant annet gjelder bevisinnhenting og overvåking (DNA kan nevnes) eller nye former for straff (fotlenker o.a.). Det er likevel ikke alltid klart hva slags løsninger som må integreres i strafferettssystemet for å hanskes med aktuelle utfordringer, eller hvordan ny teknologi kan eller bør brukes. Det er i en viss grad grunnlag for å kritisere den pågående utviklingen for å ”overselge” funksjonalitetsargumentet uten å gå inn i dypere betraktninger om hvilke former for (funksjonelle) egenskaper strafferettssystemet bør ha. Dette forskningsprogrammet har som mål å oppnå økt kunnskap om funksjonalitetsargumentets betydning og begrensninger, og på den måten bidra til en mer adekvat styring av utviklingen i strafferettssystemet.

Programmets tematiske fokus på funksjonalitet medfører nødvendigvis at systemaktørenes egne perspektiver på hvordan systemet virker i praksis må få stor oppmerksomhet. Prosjektet tar også sikte på å fremme dialog med disse aktørene, både for å dra nytte av deres kunnskap, og særlig for å kommunisere det vitenskapelige perspektivet til dem. Mer generelt er det et mål for prosjektet å integrere empirisk kunnskap om hvordan systemet virker i samfunnet gjennom tverrdisiplinært forskningssamarbeid. Ved å integrere slike empiriske perspektiver, tar prosjektet mål av seg til å drøfte systemet også utover konvensjonelle skiller mellom ulike rettsområder, og på den måten strekke seg mot funksjonelle og adekvate normative og institusjonelle løsninger.