Større i Norge eller bedre i verden?

Av Sigmund Grønmo, rektor ved Universitetet i Bergen

«Norske universiteter som aspirerer til reell klatring på internasjonale rankinger, må nok samtidig ta seg bryet med å klatre nasjonalt,» skriver professorene Aksnes, Hansen og Giske i Dagens Næringsliv 28. januar.  

Med nasjonal klatring mener de økte andeler av den resultatbaserte finansieringen på statsbudsjettet. Oppskriften for dette er ifølge de tre professorene å ha ansatt rektor, plassere mer av universitetsforskningen i randsoneselskaper og bygge merkevarer. Sett i forhold til den oversikten de selv presenterer, er denne oppskriften ytterst dårlig fundert.

Av tre grunner er den resultatbaserte finansieringen på det norske statsbudsjettet også feil fokus for vurdering av universitetenes utvikling.

For det første dreier dette seg om relativt marginale endringer (+/- 2-3 %) i institusjonenes relative andeler av en totalsum som for forskningskomponentens del også har vært konstant over tid.

For det andre er denne finansieringen basert på et snevert utvalg av indikatorer, som i stor grad dreier seg om mål på størrelse istedenfor kvalitet. Det gjelder for eksempel resultatkomponenten for utdanning, der forskjellene mellom universitetene i hovedsak skyldes ulikheter i studentopptak. UiB har bevisst valgt konsolidering framfor ekspansjon når det gjelder studietilbud og studenttall. Vi har søkere nok til å fordoble studentopptaket. Ved å gjøre det ville vi fått en mye større andel av de nasjonale resultatmidlene for utdanning. Men dette ville ha ført til en klar svekkelse av utdanningskvaliteten og en kraftig nedgang på de internasjonale rangeringene.

For det tredje er det altfor puslete for internasjonale forskningsuniversiteter å fokusere på ekspansjon i en rent nasjonal sammenheng. For UiB er ambisjonen å bli bedre i en internasjonal sammenheng. Det er ingenting i framstillingen til Aksnes, Hansen og Giske som tyder på at dette forutsetter økte andeler av den resultatbaserte finansieringen på statsbudsjettet. De universitetene som ifølge de tre professorene har tapt terreng i denne finansieringen, har kommet betydelig bedre ut på de internasjonale rangeringene enn alle de institusjonene som har vunnet terreng i den resultatbaserte finansieringen. UiB har for eksempel gått fram 175 plasser på QS-rangeringen siden 2005 og har i løpet av det siste året avansert fra 92. til 64. plass i verden når det gjelder antall siteringer per ansatt.

Vi gratulerer gjerne NTNU, men det er også all grunn til å berømme våre egne fagmiljøer for UiBs internasjonale framganger.

Dette innlegget er sendt til Dagens Næringsliv. Avisen vil bare gi plass til en sterkt forkortet versjon av innlegget.