Å jakte skygger i Sør-Afrika

Fra utstillingen Chasing Shadows. Foto: Santu Mofokeng

Av Kari Jegerstedt, post doktor, Senter for kvinne- og kjønnsforskning, UiB

Mofokeng regnes i dag som en av Sør-Afrikas aller fremste fotografer og intellektuelle. Han tilhører de mange kunstnerne som fra 1980-tallet bidro til å reformere antiapartheidkunsten, inspirert av forfatteren Njabulo Ndebeles oppfordring om å ”gjenoppdage hverdagslivet”. Tidligere kunstneres forsøk på å beskrive apartheidregimets overgrep ble kritisert for å være prosaisk dokumentasjon uten politisk og poetisk kraft. For å tale til det brede lag av folket på en sannere og mer effektfull måte, måtte man frigjøre seg fra makthavernes svart-hvitt tenkning og utvikle en rikere og mer nyansert forståelse av den ikke-hvite befolkningens egne erfaringer. I sitt ”Soweto Documentary Project” (1993) skriver Mofokeng at de sedvanlige avbildningene av hvit undertrykkelse og svart angst og kamp bare  utgjør halvsannheter ment å skulle tilfredsstille et internasjonalt publikum. Hvis fotografiene skal få betydning for de som er avfotografert, må også andre sider av livet i townshipene komme til uttrykk. I Mofokengs arbeider vises disse andre sidene blant annet gjennom gamle familiebilder, fremstillinger av spirituell søken og religiøst hverdagsliv, samtaler over kjøkkenbordet og i shebeens (kneiper), lek, spill og øyeblikk av ensomhet.

Forandringen av den politisk motiverte kunsten var også motivert av den nye og mer håpefulle politiske virkeligheten som vokste fram på 1980-tallet. Apartheidsystemet virket ikke lenger uavvendelig. Under åpningen av en sørafrikansk kunstutstilling i Stockholm i 1989, året før Nelson Mandela ble løslatt og fem år før ANC tok over makten i Sør-Afrika, erklærte daværende ANC-politiker i eksil (seinere høyesterettsdommer) Albie Sachs at ”vi må slutte å se på kunst som et våpen i kampen”. Utsagnet dannet den direkte opptakten til det som kom til å bli Sachs berømte essay ”Preparing ourselves for freedom”, der han legger ut om kunstens nye funksjon i det kommende demokratiske Sør-Afrika. Her hevder Sachs at det å se på kunst som et våpen i en politisk kamp ikke bare skader kunsten, men også kampen: Vi trenger ikke flere forenklede beretninger om ”de godes kamp mot de onde”, men tvetydige og motsetningsfulle beskrivelser av det menneskelige i alt sitt mangfold: vitalitet, humor, nysgjerrighet, kjærlighet, ømhet, undring over naturens skjønnhet, tristesse og genuin tragedie. Bare slik kan vi dyrke fram den rike forestillingsevnen som er nødvendig for å skape et fritt folk i et fritt land, skriver Sachs. Den kunsten han ser for seg, er i tråd med visjonen om en tolerant og liberal demokratisk stat som kan samle Sør-Afrikas mange folkegrupper i en harmonisk helhet.

Etter den tid har ANC hatt regjeringsmakten i over 18 år. Apartheidtiden er over. Og i 2010 besøkte Albie Sachs Universitet i Bergen, blant annet for å vise en film der han selv guider vestlige turister gjennom det nye tinghuset i Johannesburg, reist på grunnen til det som tidligere var et fengsel for politisk opposisjonelle. Arkitektonisk er bygningen i samsvar med alle tenkelige demokratiske prinsipper: Den har åpne rom med fri inn- og utsikt, livsbejaende kunst på alle vegger og inskripsjoner på Sør-Afrikas elleve offisielle språk. I samme periode har Sør-Afrika vokst fram som en kulturell stormakt med nobelprisvinnerne Nadine Gordimer og J.M. Coeztee i spissen, tett fulgt av viktige forfattere som Mandla Langa, Ivan Vladislavic, Zoë Wicomb og Zukiswa Wanner. Alle de fire sistnevnte gjester Bergen i forbindelse med åpningen av Mofokengs utstilling.

Likevel er nesten ingen av dagens sør-afrikanske kunstnere spesielt opptatt av å skildre det utopiske mangfoldet i henhold til den nye nasjonalstatens ideologi. Tvert imot retter de søkelyset mot de tilsynelatende uoverstigelige motsetningene som forsetter å hjemsøke det sørafrikanske samfunnet: økende sosial og økonomisk ulikhet, vedvarende rasisme og sexisme, vold, brutalitet, psykologisk og språklig underordning, konstitusjonell kynisme, en korrupt maktelite og et byråkratisk styresett underlagt den globale finanskapitalen. Til tross for omfattende endringer (stemmerett, bevegelsesfrihet osv.) lever fremdeles storparten av den svarte befolkningen under ekstreme forhold. Denne utviklingen er ikke bare en ubønnhørlig effekt av finanskapitalens globalisering, men også av den nasjonale ANC-elitens valg.
Allerede i 1972 advarte frontfiguren i Black Consciousness-bevegelsen, Steve Biko, mot å erstatte den revolusjonære linjen med ”hvit liberalisme”: Sør-Afrika må ikke omskapes til en svart kapitalistisk stat der den nye (svarte) middelklassen serverer omverden et bilde av Sør-Afrika som et demokratisk land, mens 70 prosent av befolkningen fremdeles lever som underdogs. Bikos spådom har på mange måter gått i oppfyllelse. Behovet for å beholde ”hvit kapital” og tiltrekke seg utenlandske investeringer har gjort det tidligere miltante ANC til et statsbærende parti som omfavner den hegemoniske nyliberalismen og bevisst nedtoner kampen mot økonomisk apartheid med snakk om ”regnbuenasjonen” og andre uttrykk for offisiell flerkulturell ideologi.

I denne situasjonen er kunstens funksjon nok en gang i endring. Som Mofokeng selv sier det: Så lenge den felles fienden lot seg avgrense til apartheid, kunne selv de mer problematiske sidene ved den fotografiske virksomheten (som invaderingen og utstillingen av folks privatliv) alltid rettferdiggjøres. Aparheid kunne og måtte bekjempes. Kapitalismen er også grusom, men så lenge det ikke finnes alternativer, er det ingen måter å sloss mot den. ”Hvis jeg forsetter å vise at mennesker lider eller er fattige”, sier Mofokeng, ”er det bare jeg som tjener på det, aldri de jeg tar bilder av. Verdens brutalitet er utsatt for en visuell forurensning som bare gjør oss mer ufølsomme.” Derfor vender Mofokeng seg nå mot landskapet i et forsøk på å forandre den politiske kunsten nok en gang. I disse bildene taler menneskenes skjebne på nye måter. Utstillingen i Bergen Kunsthall kan slik sies å være et vitnesbyrd om en livslang kamp for kunstens samfunnsmessige relevans. Og når Mofokeng ”jager skygger”, er det ikke bare fortidens spøkelser han er på jakt etter: ”Skygger”, eller seriti, betyr ifølge Mofokeng også aura, nærvær, verdighet, tillit, makt, ånd og essens, prestisje og velvære – alt som er elsket og alt som er fryktet.
   
Kronikken sto først på trykk i Bergens Tidende 13. januar 2012