Spedalske og norsk lov

Så sent som i 2004 døde den siste med lepradiagnose i Norge. Den siste norske overlegen for leprasyke fratrådte i 1957, og den siste avdeling for leprasyke ble avviklet i 1973.


Av universitetsbibliotekar Kirsti Lothe Jacobsen

Artikkelen er opprinnelig publisert i april 2007 i forbindelse med en utstilling ved Bibliotek for juridiske fag.

ST JØRGENS HOSPITAL

Et besøk på St Jørgens hospital i Bergen er svært interessant, og man kan bli helt bergtatt av de vakre bygningene, roen og harmonien. Slik var nok ikke inntrykkene da lepraen herjet på Vestlandet og hospitalet var fullt til trengsel av syke, vansirede og utstøtte mennesker.

Heldigvis er sykdommen nå overvunnet i vårt land, og vi kan i år markere at det er 50 år siden landets siste overlege for de spedalske syke i Norge og for Pleiestiftelsen, Reidar Schøyen Melsom, fratrådte stillingen sin, og "Pleiestiftelsen for spedalske no 1" ble overtatt av Statens attføringsinstitutt. Imidlertid ble det opprettholdt en avdeling for spedalske der inntil 1973.

Sykdommen er dessverre langt fra utryddet andre steder i verden. Den markeres fra 1954 med en egen dag – siste søndag i januar.

Spedalskhet har fra de tidligste tider vært den mest fryktede og ekskluderende sykdommen i samfunnet. Allerede i Mosebøkene (3. Mosebok, 14. kapittel) står det beskrevet hvilke strenge forholdsregler som ble iverksatt overfor mennesker som ble angrepet av sykdommen. Nyere oversettelser av Bibelen har erstattet ordet ”spedalsk” med ”hudsykdom som gjør uren”. Grunnen til dette er en tidlig oversettelsesfeil; se mer om dette på Lepramuseets nettside.

Spedalskhet eller lepra er en bakteriesykdom forårsaket av leprabasillen (oppdaget av den bergenske legen Armauer Hansen).

Men i Bibelens bruk av det greske ordet ”lepra” lå også en rekke andre både smittsomme (antagelig skabb) og ikke-smittsomme hudsykdommer som for eksempel psoriasis. Sykdommen smitter ved dråpesmitter, men det er også genetiske forhold til stede.

Spedalskhet synes å ha eksistert helt fra oldtiden. Den har spredd seg fra Midtøsten via handelsveiene og særlig med korstogene til Europa. Til Norge kom den antagelig med vikingene fra England. Det angelsaksiske ordet for spedalsk er licpowere og det gjenspeiles i det gammelnordiske ordet ”licprar”.

MIDDELALDEREN

I middelalderen hadde den en svært stor utbredelse og den var derfor meget fryktet. Det var særlig de lavere samfunnslagene som ble rammet. De hygieniske forholdene var dårlige og folk bodde og sov tett på hverandre. I Europa ble det i middelalderen bygget mange hospitaler for de spedalske og lovgivningen hadde meget strenge regler for de spedalskes bevegelsesfrihet. På hospitalene ble de stuet bort fra samfunnet – det ble lest dødsmesse for dem – de ble betraktet som døde og avsondret fra det borgerlige liv. Noen fikk imidlertid lov til å bevege seg utenfor hospitalene for å tigge, men de måtte varsle om sin tilstedeværelse ved å gå og ringle med bjeller. De fikk også utlevert en særegen drakt – en kappe med hette som de måtte bære.

Det var kirken ved munkeordener som drev disse hospitalene. Derfor var det også Den katolske kirkens lover – kanonisk rett som regulerte forholdene – også i Norge. ”Lepra” er nevnt flere steder i Decretum magistrum Gratiani (kirkelig lovsamling fra ca 1150 og innarbeidet i Corpus juris Canonici), men da verket er på latin, vises det bare til det.

Spedalskheten i Europa var på sitt høydepunkt på 1200-tallet og avtok sterkt i løpet av 15-1600-tallet. Bedre hygiene, avsondringen/isoleringen av de syke og Svartedauen og andre pester bidrog til dette.

På 1700-tallet hadde sykdommen stort sett forsvunnet fra Europa. I Norge og deler av Norden forsvant aldri sykdommen helt, og på 1800-tallet skjedde det en sterk oppblomstring av sykdommen igjen – særlig langs kysten av Norge – og noe senere på Island. Her hadde man heller ikke den markante nedgangen på 1700-tallet som ellers i Europa.

NORSK LOVGIVNING I MIDDELALDEREN

Det er usikkert hvor mye denne sykdommen ble regulert i det offisielle lovverket her i Norge. I Gulatingsloven (omsatt frå gamalnorsk av Knut Robberstad) er ”spillsyke” nevnt 2 steder: i bolken om Kvende-burtgifting, kap. 1 Um konekaup, 4. avsnitt: "Det kann skilja festermålet, at det kjem spillsykje på eit av dei to" (festarmannen eller festarkonen; en tilsvarende regel finnes i Borgatingsloven). Og i Utgjerdbolken, kap 4 Um dei som det ikkje skal gjerast leidang for, heter det i 5. avsnitt: "For spill-sjuke menn skal ikkje gjerast leidang".

Rent umiddelbart ville man oversette ”spillsyke” til ”spedalske”. Loven ble til da sykdommen herjet i Europa og spredde seg til Norge, og med det strenge lovverket rundt sykdommen i Europa skulle man tro at Gulatingsloven også inneholdt regler rundt spedalskhet. Dessuten har senere ekteskapslovgivning i Norge også regler om spedalske.

Men i den opprinnelige teksten er det brukt ordet ”horundfall”, og det er usikkert om dette ordet betyr ”lepra” eller ”impotens”, (se om dette språkproblemet i: Norges gamle love, bind V, s. 315). Men selv om språkforskere har vansker med dette ordet, taler virkeligheten for at Gulatingsloven har ment å tale om ”spedalske” – hvilken viking ville i vikingtiden komme på å tale om ”kvinnelig impotens”. Det kunne nok muligens forekomme i den kanoniske retten, men det er mer tenkelig at språkforskerne er opptatt av dette eventuelle fenomen enn vikingene var det.

Det må altså fremstå som klart at både Gulatingsloven og Borgartingsloven inneholdt regler om spedalske: som ekteskapshindring og som fritak for leidang (”militærtjeneste”).

HOSPITALENE I NORSK MIDDELALDER

Det meste vi vet om spedalskhetens historie i Norge, er knyttet til Bergen. Spedalskheten synes å ha vært mest utbredd på Vestlandet, og det er naturligvis grunnet i det omfattende samkvemmet med utlendinger i forbindelse med vikingtokter og handelsvirksomhet. Det første hospitalet i Norge vi sikkert vet ble opprettet for spedalske, er St. Jørgens hospital i Bergen som ble opprettet i tiden mellom 1350 og 1400. Den gangen lå det utenfor by-bebyggelsen. Men allerede i Kong Magnus Lagabøtes testament fra 1. feb. 1277 (i DN IV nr 3) nevnes Katharinahospitalet som spedalskehospital. Her får hospitalet 100 mark sterling. Det går også fram av andre dokumenter at dette var et ”Kvende”-hospital (= kvinne-).

Det var i senmiddelalderen flere andre hospitaler for spedalske rundt om i landet. Sykdommen døde imidlertid ut på Østlandet og hospitalene her ble nedlagt. Det var således bare hospitalene i Bergen – St. Jørgen og i Molde – Reknes hospital som var i drift senere – og i nyere tid da sykdommen igjen fikk en voldsom oppblomstring.

AVSONDRING OG ISOLERING

Rundt Fantoft stavkirke er der en svalgang med små glugger i veggen inn til kirkerommet. I denne svalgangen måtte de spedalske stå og kikke inn gjennom gluggene når de skulle til kirke i middelalderens Norge.

Spørsmålet blir om vi hadde lover her i Norge som kunne avsondre (isolere) og/eller ”tvangsplassere” spedalske slik de gjorde i utlandet?

I Diplomatarium Norvegicum (DN) bind III, s. 174 er det gjengitt en avskjedigelse av en prest. Det er Biskop Haakon af Bergen som den 10. august 1339 melder til almuen i Hvals sogn at han har avskjediget presten deres – "Prest Bjarne som er befængt med spedalskhet". Begrunnelsen er: "Af dui at hæilaghar kirkiu logh" og så gjengir han restriksjonene som er pålagt de spedalske: Slike folk skal ikke bo inne i byene og ikke omgås andre folk. I oversettelsen av brevet står det ”…da Guds og kongens lov forbyder spedalske … eller omgaaes andre Mænd. ..”. Jeg kan ikke se at biskopen bruker ”Kongens lov” i den opprinnelige avskriften – han bruker ”Gammel lov”. Så vidt jeg kan se er avskjeden begrunnet i ” Den hellige kirkes lov” – altså i kanonisk rett (”Guds lov” som oversetteren bruker, kan være bibelens lov om spedalske i 3. Mosebok, 14. kapittel). Vi må holde oss til originalbrevet.

”Hæilaghar kirkiu logh”.Før reformasjonen var det – også i Norge – kirken sine munkeordener som drev hospitalen. Den katolske kirke med sine munkeorderer hadde sine egne lover – den kanoniske rett som gjaldt på de kirkelige områder. Derfor er nok spørsmålet om behandlingen av spedalske direkte underlagt kanonisk rett. Disse er nevnt ovenfor

”Gomul loghen”.Jeg kan ikke finne noen norsk ”gammel lov” og heller ingen norsk ”kongelig” lov fra denne tid som angår spedalske. I Københavns stadsrett fra 1294 derimot (gjengitt i Danmarks gamle købstadlovgivning (DGK) vol III s. 31 nr. 106) står det noe om at lepra-pasienter skal unngå berøring med offentligheten. For København kommer det i 1443 en ny stadsrett der Kristoffer af Bayern foreskriver at spedalske skal være nødt til å innlegges i et St. Jørgens hospital som blir forelagt ham av fogden og borgermesteren, og gjør han det ikke, skal han tvinges (se DGK vol III s 99, § 106). Først etter 14. okt. 1443 kommer Kong Hans med en almindelig stadsrett som er trykket i DGL vol. V s. 72 flg. I § 92 står følgende: "Ikke må spedalsk folk bli i staden, men føres til St Jørgens hospital av borgermesteren (eller en annen person) med all sitt gods." Denne loven starter med: "Thette ær menegæ Danmarks køpstedes ret".

8. september 1450 stadfester Kong Christian Bergens Stadsret (se NGL II, 2. bind, s. 60-61). Men dette synes bare å være en stadfestelse av privilegier og brev som allerede var rett, og noen formell overføring av dansk kjøbstads ret foreligger ikke.

Absalon Pederssøn Beyers dagbok. I Absalon Pederssøn Beyers dagbok fra 1565 kan man lese at byrådet dømte spedalske til innleggelse på St Jørgen – i alle fall i ett tilfelle. Den 19. mars 1565 skriver han følgende:

Paa thenne same dag døde Jon Elzebe messemagers søn, (om huilken Elzebe les supra i Januarij maaneds tredie dag 1565) som var spilt, oc tildømder paa raadhusit att hand skulde giffue sig ind i Spitalen, Ther hand hafde nu beskicket sit hwss och bedet sine venner godenetter fulde hans hustrw Genitte hannom paa weyen, och som de komme lit fraa theris gaard ind paa alle helgens kirkegaard, tha badt hand til gud sigendis, O gud kan dett skee dig til ære, och mig til gaffn, da lad mig aldrig komme i then Spital, paa det at mine fattige smaa børn icke skulle høre ille oc lide spot for mig, der hand dette bad, oc hans hustrw holt honnom vnder armene, bønhørde gud hannom och hand seeg sagtmodelig mod iorden och døde, siden vart hand boren i sin gaardt och førdt til kirkegaarden och begrauen then xx Martij.

Jon (som døde) hadde altså spilt (spedalsk) og ble dømt på rådhuset til å gi seg inn i ”Spitalen” dvs. hospitalet.

Sedvanerett. Hvorvidt byrådet hadde noen hjemmel for dette, kan jeg altså ikke finne. Muligens har de sett på forholdene i Danmark – sett at tvangsisolering av de syke hjalp mot smitteutbredelsen, og så har de ”uformelt” overført tvangsinnleggelse til – i alle fall til bergenske forhold. Slik tvangsplassering kan også ha sin rot i sedvanerett fra før reformasjonen og den kanoniske rett.

Intern regel.I ”De Fattige Christii Lemmer” s. 121 står det nevnt en regel fra 1825 om at ”de lemmer som ved sitt utseende kunne vekke ubehagelige fornemmelser hos de forbigående, skulle holde seg innenfor hospitalets grenser”. Da jeg ikke har funnet regelen i noen offisiell regelsamling fra den tiden, går jeg ut fra at regelen var intern og gjaldt for pasientene på St. Jørgens hospital. Regelen er antagelig årsaken til at det i St. Jørgen kirke er to små rom som man tror ble brukt av pasienter med utpregede sykdomstegn og i alle fall har nok møte med slike pasienter på offentlige sted vakt ubehag for mange.

DRIFT OG LIVSOPPHOLD

I utklippet fra dagboken kan vi også lese at det var forbundet med skam å være spedalsk – ”… O Gud … la meg aldri komme på det hospitalet slik at mine små fattige barn ikke skal høre ille om meg”.

Forholdene på hospitalene var dårlige. Det var nok mer et rent oppbevaringssted enn noen behandlingsinstitusjon. De levde på gaver og det de spedalske selv kunne tigge. I utgangspunktet var de syke oftest selv fattige slik at de hadde lite å gå på.

Som før nevnt var det kirken ved munkeordninger som drev hospitalene før reformasjonen og inntektene til driften fikk de bl. a. gjennom testamentariske gaver. I Taranger (s. 34 flg) er det gjengitt en liste over testamenter fra Lübech fra hansatiden der tyske kjøpmenn testamenterte til spedalske – enten til enkeltpersoner eller til hospitalet (Katharinahospitalet og St. Jørgen).

Kong Magnus Lagabøter ga 19. april 1276 vedtekter for hospitalene i Bergen (se DN II nr 16). Her er retningslinjer for driften av hospitaler for den tiden og antagelig for lang tid framover. Det står bl.a. om kosten at det skulle sørges for ett måltid pr. dag til alle pasientene og litt over ½ liter Mungatz = munngodt = øl, men i fasten skulle de ha ½ bolle munngodt og to måltider.

Etter reformasjonen. Mye av kirke- og klostergodset var allerede blitt underlagt stiftelser. Det som ikke var det, ble underlagt staten. Hospitalene trengte derfor å få sikret driftsmidler på en annen måte enn før. Det ble statens oppgave å sørge for at hospitalene fikk driftsmidler.

31. oktober 1544 kommer følgende recess utstedt av lensinnehaveren i Bergenhus (gjengitt i Lover og forordninger 1537-1605): Gildene i Bergen stift avskaffes: Gildestuene skal selges og inntektene av salgene skal fordeles … en tredjedel til underholdning for fattige spedalske i Bergen hospital …

Og i 1545 gir kongen det tidligere klostergodset Selje til St. Jørgens hospital, og inntektene fra jordgodset gir grunnlag for driften av sykehuset i de kommende århundrer (se "De fattige Christi lemmer"). Dette står i Fundats for St. Jørgens Hospital 24de April 1545 (gjengitt i Stang s. 45).

12. februar 1577 står følgende i Norske rigsregistranter (gjengitt i Lover og forordninger 1537-1605): Hospitalet i Bergen har for små innkomster (inntekter) til å underholde andre syke enn de spedalske. Borgermestre og råd har derfor sørget for å bygge et fattigsykehus ved Domkirken, men pasientene må leve av almisser. Kongen tillater derfor at kronens anpart av tienden i Vik sogn med annekser heretter skal brukes til underhold for de fattige syke. Fattigforstander skal levere årlig regnskap til lensinnehaver og magistrat.

På slutten av 1580-årene var det i følge Norske lensrekneskapsbøker 1548-1567 blitt gammel sedvane at byens fattighus – St Jørgen, St Katharina og St Martin – årlig fikk et slaktenaut hver (her fra Bergen bys historie, bind II s 99).

Norske lov har også et kapittel 19 Om Hospitaler og fattige – i 2. Bog Om religionen og Geisteligheden. Dette viser at det også etter reformasjonen ble ansett som en geitelig oppgave å ta seg av fattige og syke.

EKTESKAPSLOVGIVNINGEN

Ekteskapslovgivningen har også – helt fra Gulatingsloven og Borgatingsloven inneholdt regler angående spedalskhet. Som nevnt overfor kunne festemålet – forlovelsen – brytes dersom en av partene ble spedalsk i forlovelsestiden.

Ordinans om ekteskapssaker fra 6. mai 1582 som gjøres gjeldende for Norge fra 19. juni 1589 (gjengitt i Lover og forordninger 1537-1605) inneholder også regler om spedalskhet: i pkt. 14 står det at om mann eller kone rammes av spedalskhet.. .. er det ikke skillsmissegrunn, men det er da ”kristelig” at den som er smittet ” ikke begjærer å smitte den annen”. Dersom det kan bevises at sykdommen forelå før ekteskapsinngåelsen, og at den syke deretter har smittet den friske, kan den det er gått ut over, forlange skillsmisse.

Norske lovs kapittel 18 om Egteskap i 3. Bog Art. 14: "Aarsager hvorfor de som ere trolovede, maa adskilles" har regel om spedalskhet i punkt 7 (3-18-14-7), og 3-18-16-3 og 4 har regler om ekteskap der en eller begge er smittet. For det første er det viktig å forstå at det danske ordet ”maa” må forstås som det norske ordet ”kan”, dvs at overskriften må forståes som en frivillighets-regel – at trolovede kan skilles. En annen viktig sak her er at ”trolovelse” (nå forlovelse) var en bindende avtale mellom partene, og denne avtalen kunne bare brytes dersom det inntraff forhold der loven tillot atskillelse, en regel som varte frem til forordning 4. januar 1799. Ut fra dette kan man lese at ingen kunne forbys ekteskap selv om en var smittet av spedalskhet, men det kunne bryte en forlovelse. Spedalskhet var heller ikke direkte skilsmissegrunn, men man pålegges en plikt til å prøve å forhindre at den annen part ble smittet. Derimot åpnet loven for skilsmisse dersom den ene part beviselig unnlot å gjøre oppmerksom på at parten var smittet før ekteskapsinngåelsen.

Lovforslag om ekteskapsforbud. I 1854 fremmet regjeringen en proposisjon til Stortinget: Om utfærdigelsen af en Lov angaaende Foranstaltninger mod den spedalske Sygdom m. m. (Ot.prp no 16, i St. forh. del 4 for 1854). Her står nevnt et forslag til ekteskapsforbud med og mellom spedalske. Forslaget er grunnlagt på et skriv fra departementets daværende Eneconsulent i Medicinalvæsenets Anliggende, Professor Conradi, av 17. april 1850. Begrunnelsen for forslaget var antagelsen om at spedalskhet var arvelig – det var ”Tilstrekkelig konstatert”. Andre forhold som de mente muligens kunne ha innvirkning, var klima og leveforhold, men dette lot seg ikke lovregulere.

Det ble derfor fremmet et lovforslag som bl.a. i § 1 satte forbud mot ekteskap. Presten skulle ha undersøkelsesplikt før ekteskapsinngåelsen: om noen av partene var spedalske eller var i slekt med noen spedalske osv.

Committeen for Kirke- og undervisningsvæsenet avviste forslaget delvis (se Indstilling O no 21 1854), men mente at sedelighetshensyn var tilsidesatt. Man utsetter de ulykkelige for fristelser som går imot disse (lovforslagets) fordringer. Likevel fremmer de lovforslag om ekteskapsforbud (se St. forh. Beslutning O nr. 18, i del 8, 2 for 1854).

Men Stortinget ville ikke gå med på noe ekteskapsforbud. Saken ble til slutt henlagt etter å ha vært til behandling i Stortinget for andre gang.

Lov om adgang til opløsning av egteskap av 20. august 1909 nr. 1 § 3 inneholder igjen regelen om at et ekteskap kan oppløses hvis en av ektefellene ved inngåelsen av ekteskapet var spedalsk uten at den andre visste det.

Etter ekteskapslovenav 31. mai 1918 nr 2 § 6 må den som lider av spedalskhet ikke inngå ekteskap uten at den andre parten er gjort bekjent med sykdommen og begge partene har fått muntlig veiledning av en lege om farene ved sykdommen. Dersom en av ektefellene led av spedalskhet ved ekteskapsinngåelsen uten å gjøre oppmerksom på det, var det omstøtelsesgrunn etter § 35. Dette sto ved lag helt til 1969 etter en lovendring i 1968.

Ekteskapsloven av 1991 inneholder nå bare regler om seksuelt overførbare sykdommer, se § 7, punkt f.

OPPBLOMSTRING

Som nevnt fikk sykdommen en kraftig oppblomstring i Norge i første halvdel av 1800-tallet – særlig i kyststrøkene. Dette førte til en stor økning i antall innleggelser ved St. Jørgens hospital her i Bergen. Tallet på innlagte pasienter økte på få år fra 100 ved århundreskiftet til 150 noen år senere. Dette skjedde uten noen form for utbygging. Forholdene ble så dårlige at hospitalpresten Johan Ernst Welhaven beskrev hospitalet som ”begravelsesplass for levende”.Det var ytterst liten bemanning, pasientene skulle stelle seg selv. Trangboddheten, med opptil tre personer på fire kvadratmeter pasientrom, og urensligheten førte til en fryktelig stank. Dertil kom at man ikke kunne skille kjønnene – alle pasientene var samlet – menn, kvinner og barn.

Kgl. Resolution av 16. jan. 1834. I begynnelsen av 1830-årene kom det opp et ønske om å opprette en helbredelsesanstalt for spedalske ved St. Jørgen. Ved kgl. Resolution av 16. jan. 1834 (ikke funnet, men nevnt i Hafner, bind 1, s. 92 (nr. 140)) ble det pålagt Bergens stiftsdireksjon å komme med et forslag om de forbedringer som burde foretas ved hospitalet. Men kommisjonen foreslo bare mindre endringer på St. Jørgens. Konklusjonen med hensyn til hva som kunne oppnås i en kamp mot spedalskheten, var nedslående (se Irgens m.fl. s. 43-44). De frarådet å forbinde en helbredelsesanstalt med hospitalet og antok at dette også lå utenfor Stiftelsens fundas. Betenkningen fra 1835 er gjengitt i Departementstidende1836 s. 790-95 og s. 801-03.

Det ble imidlertid nå foretatt noen små utbedringer ved St. Jørgen, men i følge Danielsen som begynte å arbeide her i 1840-årene, var stanken i gangene så forferdelig at han ikke orket å være der lenger enn en halv time ad gangen (Melsom).

NYE SYKEHUS

Stortinget sendte så – den 20. april 1836 – en anmodning til departementet om å få utredet hva som ville være mest hensiktsmessig. Departementet nedsatte en kommisjon som fikk som oppgave å komme med detaljerte forslag til de foranstaltninger som burde iverksettes. Kommisjonen la fram sin betenkning, datert 31. desember 1838, bl.a. gjengitt i Departementstidende 1839 s. 341-355 og s. 357-361. I betenkningen foreslo man opprettelse av anstalter for spedalske og la ved tegninger og økonomiske overslag. Det var vanskelige økonomiske tilstander, men Stortinget ga i 1842 regjeringen myndighet til – under nærmere angitte forutsetninger – å bruke en viss sum til dette formålet. Det ble bestemt at det skulle bygges tre nye sykehus og i tillegg modernisere Reknes sykehus ved Molde.

Det ble bygget en ”helbredelsesanstalt” i Bergen – Lungegaardshospitalet, se bildet til venstre – et forskningssykehus som skulle drive forskning rundt sykdommen og finne dens årsak. Dette var det første forskningssykehuset i Norge. Det ble først bygget som en stor trebygning og fikk sin beliggenhet i Kalfarveien – ned mot Store Lungegårdsvann og ble tatt i bruk i 1849. Men allerede en julenatt i 1853 brant det ned og syv mennesker omkom. Sykehuset ble imidlertid straks gjenoppbygget, denne gangen i mur.

På nabotomten ble oppført Pleiestiftelse for Spedalske no 1 som fikk sin første pasient 12. juni 1857, og i Trondheim ble Reitgjerdet oppført. Dette skulle være pleiehjem, men i alle fall her i Bergen synes Pleiestiftelsen bare å ha vært en oppbevaringsplass for spedalske. Den ble administrert av en ”ulægekyndig forstander” og allerede i årsrapporten for 1858 blir dette forholdet skarpt kritisert av stiftelsens lege I. A. Holmboe (se Melsom s. 415).

Etter utbyggingen hadde man i 1860 plass til ca 930 pasienter på disse sykehusene, mens antall syke var ca. 2600. Stortinget ville imidlertid ikke bygge ut flere sykehus pga usikkerheten om årsaken til sykdommen.

(Alt dette er å finne i Stortingsforhandlingene og Departementstidende, se Hafner s. 110. Her er også referanse til avisartikler fra den tiden).

SUNNHETSKOMMISJONER

Neste skritt på vegen i kampen mot sykdommens herjinger var opprettelsen av sunnhetskommisjoner. Etter kgl. res. fra 17. september 1855 ble det pålagt amtmennene å opprette sunnhetskommisjoner i de delene av amtet der det bodde spedalske. Kommisjonene skulle bestå av distriktslegene og formannskapene eller deler av det, og overlegen for de spedalske syke skulle gi veiledning og bistand. Dette var en foreløpig regulering inntil Stortinget kom sammen neste gang – i 1857 og kunne utferdige en lov på området, og 5. august 1857 fikk vi så Lov angaaende Sundhedscommissioner i Districter, hvor den spedalske Sygdom forekommer. Etter § 3 skulle kommisjonen rette sin oppmerksomhet mot alle forhold i distriktet som kunne ha innvirkning på den spedalske sykdoms utbredelse og prøve å finne forbedringer og utføre disse.

I tillegg kom 16. mai 1860 Lov om Sundhedscommissioner og om foranstaltninger i anledning af epidemiske og smittsomme sygdomme.

I følge Prop. No 43 (St.forh. 1857 del 5) var det overlegen for "den Spedalske sykdom" som fremmet forslaget om sunnhetskommisjoner. Han fant det ikke nødvendig på det daværende tidspunkt å gå nærmere inn på kommisjonens virkemåte, men han bemerker at slette boliger, ussel bekledning, dårlig kost samt urenslighet må ansees i det minste som medvirkende årsaker til spedalskhetens utbredelse, og at kommisjonen derfor særlig måtte ha sin oppmerksomhet rettet mot slike gjenstander som etter overlegens mening like ofte skriver seg fra uvitenhet og skjødesløshet som fra den virkelige fattigdom. Befolkningen på de fleste steder har sedvaner som kan være skadelige for helbreden, og kommisjonens oppgave må være å få fram disse uvanene og gjøre noe med dem.

OFFENTLIG LEPRAREGISTRERING

Den 30. juli 1856 får vi en kgl. resolusjon (gjengitt i Love, anordninger... 1856) som får uante konsekvenser i kampen for å bekjempe ikke bare spedalskhet, men også mange andre sykdommer. Ved denne resolusjonen opprettes verdens første nasjonale pasientregister, det norske lepraregister (se Lepraregisteret 150 år. - I: Lepra). Her pålegges distriktslegene i de deler av landet hvor den spedalske sykdom "forefindes, at istandbringe Fortegnelser overensstemmende med vedlagte Schema… Og sende disse fortegnelsene til Overlægen for den spedalske Sygdom inden dette Aars udgang…"

Bakgrunnen for dette var at lepraen var begynt å bli et stort helseproblem allerede på 1830-tallet, og for å tallfeste dette satte man i gang med landsomfattende lepra-tellinger allerede i 1836. I 1836 og i 1845 talte prestene henholdsvis 659 og 1123 leprapasienter, og i 1852 og i 1856 talte legene henholdsvis 1782 og 2850 pasienter (Melsom). Norge var blitt selvstendig og det skjedde en økende ansvarsfølelse for alle undersåttene i staten. Ideen til registeret kom fra den første overlegen for den spedalske sykdom i Norge – Ove G Høgh.

Denne resolusjonen fikk en avgjørende betydning i arbeidet bekjempelsen av spedalskhet i Norge. Den organiserte kampen mot sykdommen og var en avgjørende faktor for oppdagelsen av leprabasillen. Offentlig helsearbeid og forskning – hånd i hånd.

Registeret dannet også mønster for en rekke andre medisinske arkiv i mange andre land. Og i 2001 kom Lepraregisteret og det andre lepramaterialet fra Bergen på UNESCO’s liste Memory of the World.

SYKDOMMENS BEKJEMPELSE

Det var disse offentlige registreringene av leprapasientene som ble den utløsende faktoren i bekjempelsen av sykdommen. Den medisinske disiplinen var på denne tiden i rask utvikling og var særlig influert av to retninger: nemlig at det fantes et smittestoff som var sykdomsårsak eller at sosiale forhold kunne ha sammenheng med sykdom. Det ble her i Norge utført flere vitenskapelige studier av lepraen. Den vanligste oppfatningen var at lepra var en arvelig sykdom, men et mindretall mente at man ikke kunne utelukke at sykdommen var smittsom. Derfor mente noen at isolasjon og ekteskapsforbud kunne begrense sykdommen. Det var ingen allmenn enighet om dette synet og det ble møtt med massiv motstand. De fremmet derfor et lovforslag som i § 1 setter forbud mot ekteskap. Presten skulle ha undersøkelsesplikt før ekteskapsinngåelsen: om noen av partene var spedalske eller var i slekt med noen spedalske osv. Spedalske skulle registreres og alle spedalske skulle innlegges i pleiestiftelser. Der var også straffebestemmelser for overtredelse av loven.

Flere studier og leger kan nevnes i en historisk oversikt over utviklingen av den medisinske forståelsen av sykdommen, men det er ikke det som er emnet her. Det var den bergenske legen Armauer Hansen som for all ettertid står som den utløsende faktor i bekjempelsen av sykdommen. Han fant – i 1873 – at alle leprøse knuter inneholdt små legemer som lignet bakterier inne i cellene. Han klarte imidlertid ikke å innpode sykdommen i nye celler. Dette kunne tyde på at sykdommen var arvelig, men studier fra det tallrike norske innvandrermiljøet i USA viste ingen tegn på sykdommen selv om man skulle forventet det – dersom den var arvelig. Dette tok han som en bekreftelse på sine antagelser om at sykdommen skyltes bakterier, var riktig (jfr Vogelsang).

NY LOVGIVNING

Ved å studere statistikken over Lepraregisteret, kom han til den konklusjon at tiltakene som var satt i gang mot sykdommen her i landet, hadde virket. Sykdommen var på retur, og han oppfattet dette som tegn på at sykdommen var smittsom, og som overlege for den spedalske sykdom, utformet han forslag til ny lovgivning. I dette forslaget – utformet i Ot. Prp. 24 for 1877 – skriver han at selv om man ennå strides om sykdommens årsaker, bør ikke dette hindre at man forsøker å forebygge sykdommens videre utbredelse ved å forsøke å gjennomføre det som pleiestiftelsene har gjort, nemlig å isolere de syke. Isolasjonen i pleieinstitusjonene er den eneste forklaringen på den betydelige nedgangen i antall syke.

Forslaget rettet seg mot fattige spedalske. De må ikke på legd (eldre forsørgelsesmetode for fattige der de ble sendt fra gård til gård for å bli forsørget), men som hovedregel overlates til fattigkommisjonen for innleggelse i pleieanstalt. Forslaget ble vedtatt – se lov av 26. mai 1877 om forsørgelsen af fattige spedalske m.v. Ektefolk som ønsket det, skulle som hovedregel få leve sammen. Det ble også tatt med en regel om at klær og sengetøy etter avdøde spedalske måtte desinfiseres før andre overtok disse gjenstandene.

Denne loven vakte ikke noen motstand – det gjorde derimot den neste.

I en skrivelse til departementet 26. desember 1883 – gjengitt i Ot.prp. nr. 12 for 1885 – skriver Armauer Hansen at det er strid mellom de som mener at spedalskheten er arvelig og de som mener den er smittsom, men faktum er at i de distrikter hvor spedalske er innlagt i pleiestiftelser – etter 1856 – at de er ”blivet afsondret” fra omgang med friske mennesker, har vist en ”ganske betydelig tilbakegang”, og henviser til ”Tabeller over de Spedalske i Norge”. Han mener ut fra dette at denne kjensgjerning viser oss hvilke tiltak som må settes i verk dersom vi vil bli kvitt spedalskheten. Derfor foreslår han et tillegg til loven fra 1877 om at Sunnhetskommisjonen også kunne gi andre (enn de fattige) spedalske pålegg om å leve i betryggende avsondring (isolasjon) fra sin familie og være forpliktet til å la seg innlegge i offentlig pleie- eller helbredelsesanstalt.

Lov angaaende Spedalskes Afsondring og Indlæggelse i offentlig Pleie- eller Helbredelsesanstalt m. v. ble vedtatt 6. juni 1885. Det var en oppfølging av den forrige loven med en utvidelse – den gjaldt ikke bare fattige spedalske. Sunnhetskommisjonen kunne i følge § 3 gi pålegg om at spedalske skulle leve i betryggende avsondring (isolasjon) fra sin familie og øvrige omgivelser. Dersom påbudet fra kommisjonen ikke ble fulgt, var den syke forpliktet til å legge seg inn i offentlig pleie- eller helbredelsesanstalt. Der var særordninger for ektepar. De kunne ha innbyrdes omgang og dersom innleggelse kom på tale, skulle sognepresten uttale seg og amtmannen skulle godkjenne det hele. Videre var det i § 6 en endring idet desinfiseringsregelen skulle gjelde gjenstander som også levende spedalske eiet og/eller brukte og ikke bare avdødes gjenstander som i loven fra 1877.

Det synes ikke å ha vært noen motforestillinger i Odelstinget angående isoleringen av alle syke. Derimot var der en lang debatt om forslaget om rensing av spedalskes sengetøy og klær før de ble overlatt til andre. I den første loven var det som før nevnt bare etterlatenskaper etter døde spedalske som skulle renses, mens det nye forslaget ikke hadde med ”afdøde” i § 6. Denne forandringen fra forrige lov var ikke forklart i premissene for den nye loven. Statsraad Sørensen hevdet indignert: ”Etter dette skal en spedalsk ikke rettelig kunde sælge en Buxe”. Men som Sparre sier: ”Gjendstandene er jo lige farlige for Smittens udbredelse, enten de tilhører en afdød eller endnu levende Spedalsk.” Kontrollen med dette ville bli vanskelig og man reagerte også på straffereaksjoner.

Loven skapte en voldsom strid – især blant medisinerne. I humanitetens navn protesterte leger mot denne siste dråpe i de spedalskes lidelsesbeger, og det ble til og med fremholdt at loven sidestilte de syke med straffanger (Vogelsang s. 96).

I et svar på artikkelen ”Tvangslov og stiftelser mod spedalskhed” av overlege Nils Wulfsberg skrev Armauer Hansen: ”Det besynderligste… er at han behandler spedalskheten som en smittsom sykdom og dog ikke bedømmer den nye lov fra dette standpunkt… man må klargjøre hva som er det mest humane… og det er i flg Hansen å beskytte friske mennesker mot å få sykdommen. De som har sykdommen har ikke alene rettigheter som mennesker, men også forpliktelser, og den viktigste av disse er at ikke påføre sine medmennesker sykdommen. Vil man fra dette standpunkt anskue den nye lov, så tror jeg man må innrømme at den er så lempelig som noen lov kan være, idet den gir befolkningen i de forskjellige distrikter anledning til å ta skritt mot befolkningen hvis den selv vil…” (Vogelsang s 97).

Diskusjonen fortsatte, men som Armauer Hansen skrev i ett av innleggene sine, setter han frihet meget høyt, men som medlem av et samfunn – og det kommer ofte i konflikt med hans individuelle frihetstrang… (Vogelsang).

Loven fikk en human gjennomføring. Folk som kunne isoleres på andre måter enn i institusjoner, fikk anledning til dette så langt sunnhetskommisjonen fant det tilrådelig. Forholdsreglene ga gode resultater. Sykdommen avtok, og det nyttet å overtale de syke og deres familie om å la seg innlegge i pleiestiftelsene. Folk søkte seg faktisk plass i institusjonene. Den ble også en forgjenger for Lov ang. særegne Foranstaltninger mot tuberkuløse Sygdomme av 8. mai 1900. Loven gikk greit å få vedtatt, selv om også denne gikk ut på å isolere pasientene.

Loven har tjent som forbilde for lovgivningen i mange land som har forsøkt å bekjempe denne sykdommen, og lovens idé har hatt betydning for hele verden.

Utryddelsen av sykdommen i Norge viser at loven har fungert etter hensikten. Sykehusene ble etter hvert nedlagt: Lungegaardhospitalet ble omgjort til tuberkulosesykehus i 1895 og de siste 42 pasientene ble overført til Pleiestiftelse no 1. Lungegaardshospitalet ble revet i 1953 for å gi plass til en utvidelse av jernbanestasjonen i Bergen.

På St Jørgen døde de to siste pasientene i 1946 – det er nå blitt Lepramuseum.
På Pleiestiftelen for spedalske no 1 var det i 1955 syv pasienter igjen. Statens attføringsinstitutt overtok ansvaret for disse da de overtok bygningen i 1956.

Loven ble formelt opphevet i forbindelse med innføringen av lov om sosial omsorg av 5. juni 1964 nr. 2, se § 24, 5. ledd, punkt d.

De siste som fikk diagnosen her i Norge, var tre søsken fra Øygarden utenfor Bergen. De ble smittet av sin mor som døde i 1933, men sykdommen brøt ikke ut før lenge etter. De fikk diagnosen i 1951, og lengstlevende døde i 2004.

MEDISINSK ETIKK

En forskningsmetode Armauer Hansen benyttet, bidro til at han ble fradømt stillingen sin som lege ved Pleiestiftelsen for spedalske. Han ønsket å bevise sin teori om at lepra var smittsom og injiserte smitestoff fra en pasient med knuteformen av spedalskhet i øyet på en pasient med den glatte formen og ”håpet at det skulle utvikle seg en leprøs knute i pasientens øye”. Han gjorde det i tillit til at han lett kunne skjære den bort dersom det skulle danne seg en knute. Forsøket var mislykket. Hansen ble dømt av Bergen byrett 31. mai 1880 for legemsbeskadigelse og fradømt stillingen sin som lege ved Pleiestiftelsen, men fikk beholde stillingen som overlege for de spedalsk syke i Norge. Hele dommen kan leses i Vogelsang (s. 89 flg).

Retten fant at selv om han handlet ut fra et legevitenskapelig synspunkt, var ikke det noen unnskyldning for at han brukte den framgangsmåten han selv åpent har erkjent og at han med overlegg har benyttet sin stilling til å påføre pasienten en legemslidelse….

Dommen vakte stor oppsikt i vitenskapelige kretser og ble sterkt kritisert, men den viser også at berømte vitenskapsmenn må holde seg til landets lover og at det er rettens plikt å beskytte landets borgere mot overgrep – også fra innflytelsesrike personer (Vogelsang s. 89).

LITTERATUR

  • Bergen bys historie: bind II: Borgerskapets by / Anders Bjarne Fossen. - Bergen: Universitetsforlaget, 1979
  • Beyer, Absalon Pederssøn. Dagbok fra 1565 (på web: www.dokpro.uio.no/litteratur/beyer/)
  • Bibelen (på web: www.bibelen.no/)
  • Blom, Kari m.fl. "De fattige Christi lemmer"...: Stiftelsen St. Jørgens historie / Kari Blom, Egil Ertresvaag, Kjell Irgens; [redaktør Svein Aage Knudsen]. - Bergen: Stiftelsen St. Jørgen, 1991
  • Collett, P.J. Forelæsninger over Familieretten: efter den norske Lovgivning. - 5. Udg / ved E. Hagerup Bull. - Christiania: Damm, 1885
  • Danmarks gamle købstadlovgivning / udgivet af Erik Kroman; for de plattyske teksters vedkommende sammen med Peter Jørgensen; [udgivet af Det Danske Sprog- og Litteraturselskab]. - København: Rosenkilde og Bagger, 1951-1961
  • Departementstidende. - Christiania: Schibsted.
  • Diplomatarium Norvegicum: Oldbreve til Kundskab om Norges indre og ydre Forhold, Sprog, Slægter, Sæder, Lovgivning og Rettergang i Middelalderen. - Christiania: P. T. Mallings Forlagshandel, 1847-1995 (Forkortet DN) (på web: www.dokpro.uio.no/dipl_norv/diplom_felt.html)
  • Gulatingslovi / umsett av Knut Robberstad. - 3. utg. - Oslo: Samlaget, 1969.
  • Haffner, Vilhelm. Innstillinger og betenkninger fra kongelige og parlamentariske kommisjoner, departementale komiteer m.m. - Oslo: Fabritius, 1925-1936. - 2 b.
  • Irgens, Lorentz M. m.fl. Lepra / [redaktør: Yngve Nedrebø; bilderedaktør: Tom Myrvoll; utgitt i samarbeid med Lepraarkivene i Bergen]. - Førde: Selja forl, 2006
  • Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m.m., der vedkome Kongeriget Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse / i tidsfølgende Orden og udtogsvis samlede og udgivne af Peter Vogt. - Christiania: Grøndahl, 1817-1876.
  • Lover og forordninger 1537-1605 : norsk lovstoff i sammendrag / redigert av Harald Winge. - Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt, 1988
  • Melsom, R. Pleiestiftelsen for spedalske nr. 1. - I: Tidsskrift for den norske lægeforening, nr 10 (1957) s. 413-423
  • Norges gamle Love indtil 1387 / udgivne ved R. Keyser ... [et al.]. - Christiania: [s.n.], 1846-1895)
  • Norges gamle love. Anden række, 1388-1604. - Christiania: Grøndahl, 1912-
  • Norske lov: Kong Christian den Femtis Norske Lov 15de April 1687 (på web: www.hf.uio.no/PNH/chr5web/chr5home.html)
  • Stang, Fredrik. St. Jørgens Hospital i Bergen: er der retslig adgang til at omdanne denne Stiftelse til et hospital for Tæringssyge? - Kristiania, 1895
  • Stortingsforhandlinger (St.forh.)
  • Taranger, Absalon. Bergens kommunes forhold til St. Jørgens hospital: en retshistorisk Undersøgelse. - Bergen, 1900
  • Vogelsang, Th. M. Gerhard Henrik Armauer Hansen, 1841-1912: leprabasillens oppdager, hans liv og hans livsverk. - Oslo: Gyldendal, 1968
  • Wikipedia - bokmål: no.wikipedia.org/wiki/Hovedside; nynorsk: nn.wikipedia.org/wiki/Hovudside

Utstillingstekst med bilder: Se gammel nettside.