Hjem

Universitetsmuseet i Bergen

Nyheter

Svart natt på Universitetsmuseet

Forestill deg at vi bare har ett eneste eksemplar av Snorres kongesagaer. Så kommer noen og river ut sagaen om vikingkongen Olav Tryggvason, stjeler den og vil ha den for seg selv.

Svart natt på museet

Svart

Med ett har vi mistet helt avgjørende kunnskap om Norges tidligste historie, for Olav Tryggvasons saga gir oss vesentlige opplysninger om hendelser og prosesser som ble grunnleggende for landets videre utvikling, som kristningen av landet og hvordan Norge ble ett rike. 

Vel så viktige kilder til vikingtiden er det arkeologiske materialet. Lørdag kveld den 12. august 2017 opplevde vi at noen stjal disse kildene, for da var det innbrudd i de arkeologiske samlingene på Universitetsmuseet i Bergen. Tyvene kom seg inn i magasinene for jernalder, inklusive vikingtid. Der tok de med seg i underkant av 300 gjenstander av bronse, sølv og gull. Det meste var smykker fra vikingtiden, men det var også enda eldre saker. Dette var uten sammenlikning den største katastrofen i 200 års norsk museumshistorie. I de neste tre månedene trodde vi at sakene var tapt for lang tid. Vi fryktet at de var havnet i en privat samling, og at det ville ta flere generasjoner før de dukket opp igjen. Men den 9. november kom en gledelig nyhet. En av innbruddstyvene hadde meldt seg til politiet, og ganske snart var 2/3 av gjenstandene kommet til rette. De hadde vært på en runde i Bergens underverden. Mange av dem var nå i langt dårligere forfatning enn da de ble stjålet fra magasinet. I skrivende stund, i midten av november 2017¸ har vi ikke noen fullstendig oversikt over materialet. Listen over hva som savnes og hva som er tilbake, kan derfor bli justert.

I denne artikkelen skriver vi litt om betydningen av de stjålne (og gjenfunne) gjenstandene. Dette er funn som har vært, og fremdeles er, svært viktige for arkeologiske forskere, for publikum på museet og ikke minst for de som er spesielt opptatt av vikingenes håndverk og livsstil.

Smykkene er flotte ting i seg selv. De er små kunstverk, av ypperste kvalitet. Noen er laget av de dyktigste håndverkerne som fantes i Norge på den tiden, andre er laget i utlandet – spesielt er det flere keltiske arbeider. Disse sakene har blitt fraktet over Nordsjøen av vikinger som hadde plyndret eller byttet dem til seg i Irland eller Skottland, eller de kan for eksempel ha kommet med en keltisk kvinne som ble gift i Norge. På Vestlandet ble de irske smykkene båret i stedet for eller helst i tillegg, til de hjemlige skålformete spennene som holdt oppe kvinnenes selekjoler. Til slutt ble de lagt ned som gravgods for rike kvinner. I de høyere lag i vikingtidssamfunnet var det skikken å begrave de døde i deres beste klær med de smykker og våpen som hørte til. De fleste av de stjålne sakene kommer fra slike begravelser som ble undersøkt av arkeologer for over hundre år siden. Det er imidlertid også gjenstander fra gravfunn som har kommet inn til museet ganske nylig. Andre er såkalte skattefunn som var blitt gravd ned under urolige tider, og som er funnet ved en tilfeldighet av bønder og levert til museet. Noen av de stjålne gjenstandene er ting som folk med metallsøkere har levert til museet i løpet av de siste årene. Mange av metallsøkerfunnene har nok opprinnelig ligget i graver som er blitt pløyd ut i årenes løp. De aller fleste gjenstandene er funnet i Hordaland, i Sogn og Fjordane og på Sunnmøre, men noen av dem kommer fra andre deler av landet. Alle sammen er felleskapets eiendom, og mange av dem har ligget utstilt i montre på Universitetsmuseet. Generasjoner av bergensere og vestlendinger, ikke minst fra bygdene der smykkene ble funnet, har sett dem, beundret dem og vært stolte av dem. Gjenstandene har vært en del av museets og funnstedenes identitet.

Heldigvis har Universitetsmuseet vært forutseende og sikret sine funn så godt som mulig – i tilfelle ulykken tross alt skulle være ute – gjennom grundig dokumentasjon, både verbalt og med fotografier. Det gjorde at det var mulig å vise fram de tapte gjenstandene i sosiale medier. Dette bidro til at svært mange mennesker i Norge og i utlandet ble oppmerksomme på tyveriet og på hvordan de stjålne gjenstandene så ut.

De over tusen år gamle smykkene som ble stjålet på museet lørdag 12. august er ikke bare en fryd for øyet. På samme måte som Olav Tryggvasons saga er også de uunnværlige kilder til Norges tidlige historie. Smykkene er kilder som kan studeres, forskes på og tolkes igjen og igjen. Dette er et kontinuerlig arbeid som foregår på Universitetet i Bergen. I tillegg til museets egen forskning er det akkurat nå et ph.d.-prosjekt og to masterprosjekter ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR) som tar for seg gjenstander fra samlingene som er blitt rammet. Fagfolk fra hele verden kommer til vårt museum for å studere funn fra eldre jernalder og vikingtid, og nye generasjoner av forskere bruker stadig nye innfallsvinkler og finner ut nye ting. Spørsmålene som stilles, endrer seg i tråd med nye teorier og metoder. Da er det fundamentalt for forskningen at en stadig kan gå tilbake til de originale gjenstandene.

Et eksempel på dette er ornamentikken på de tapte smykkene, som ofte framstiller dyr i ulike varianter. Tidligere var mange arkeologer opptatt av å studere ornamentikkens stiler og hvordan de utviklet seg. I senere år har flere blitt mer interessert i ornamentikkens betydningsinnhold, spesielt i hva dyrene betydde for vikingene. En teori er at bæreren av den ornamenterte gjenstanden overtok dyrenes egenskaper. Slik «ble» for eksempel krigere til ulver, bjørner eller villsvin i kampsituasjonen. Dette framstilte de i kunsten, og slike transformasjoner mellom dyr og mennesker finner vi igjen i utformingen på mange av de stjålne smykkene.

I løpet av de siste årene har det vært en rivende utvikling i naturvitenskapelige analysemetoder som gjør det mulig å gå enda tettere på arkeologiske funn, og finne svar på spørsmål en tidligere ikke engang kom på å stille. Små prøver kan fortelle hvordan gjenstandene ble laget, og hvor metallene kom ifra; hvor utvant de gullet og sølvet? Hvor kom tinnet og kobberet i bronsen fra? Hvor ble tingene laget? Langs hvilken rute kom de importerte gjenstandene til Vestlandet? Her ligger det et stort potensial for utforskning som kan gi oss mye klarere svar på hvor vikingene reiste, og hvilke folk de hadde kontakt med. Men uten at forskeren kan gå til selve gjenstandene, blir dette bare spekulasjoner.

Vikingtidens teknologi og håndverk er også et voksende forskningsfelt med stor publikumsinteresse. Mange håndverkere samarbeider med arkeologer for å eksperimentere og rekonstruere gamle smelte- og smieteknikker. Dette samarbeidet har gitt oppsiktsvekkende resultater, og virkelighetsnære kopier bidrar til å gjøre vikingtiden levende for folk. På vikingtidsfestivalene rundt omkring i landet står teknikker og håndverk helt sentralt, og populære TV-serier er inspirert av det tradisjonelle håndverkere og forskere har funnet ut. Men for å kunne drive seriøst, eksperimentelt håndverk må en ha tilgang til de originale gjenstandene, slik at en kan sammenlikne detaljer og utforming.

Ved vanlige tyverier kan en få utbetalt en forsikringssum som erstatning. For tyveriet på museet vil ingen pengesum ha kunnet erstatte det tapte. Gjenstandenes penge- og metallverdi er forsvinnende liten, men den kulturhistoriske verdien er svært stor. De stjålne gjenstandene er unike og uerstattelige, og de er vår felles lokale, nasjonale og internasjonale kulturarv. Dette er ikke bare en floskel. Vikingtiden er en helt sentral del av den nordiske identiteten. I Norge omgir vi oss daglig med bilder fra vikingtiden – ta bare en titt på den nye hundrelappen med Gokstadskipet i front.

Vi som arbeider på museum, får et nært forhold til funnene vi forvalter, ikke minst de som tilhører samlingene vi selv har spesialansvar for. De er selve grunnlaget for jobben vi er satt til å gjøre, nemlig å forske fram mer om hvem og hva som har formet samfunnene her nord, fra den eldste steinalder fram til reformasjonen. Hver av oss, vi vitenskapelig ansvarlige for ulike samlinger ved Universitetsmuseet, presenterer her hver to av de stjålne funnene ut fra de vinklinger som vi synes mest interessante. De fleste av de ti funnene vi omtaler er kommet til rette igjen, men ikke alle. I tekstene om gjenstandene skriver vi også litt om tilstanden de er i nå.

Etter hvert som man blir kjent med samlingene, skal man være ganske fantasiløs om man ikke lager seg historier rundt hvert enkelt funn. Historiene vi presenterer her, er ikke fri fantasi. De holder seg klart innenfor rammene av det forskersamfunnet faktisk er enig om. Men vi tillater oss også å bruke funnene til å fortsette med å tenke på det som må ha vært en mulighet, eller til og med svært sannsynlig. Gjør vi et tankesprang tilbake til funnene av menneskene gjenstandene er begravet sammen med, møter vi individer fra fortiden underlagt sitt samfunns konvensjoner. Disse menneskene hadde også som oss drømmer, håp og fri vilje.

Fig. 1. En skålvekt fra Hopperstad i Vik i Sogn

Fotografiet over viser en vikingtids skålvekt med tilhørende vektlodd av bly. Vektskålene av fortinnet bronse er dekorert på innsiden, og de to vektloddene til høyre er forseggjort med keltisk ornamentikk i forgylt bronse – ikke akkurat noe man tenker på som hverdagsutstyr. Dette var del av gravgavene i en svært rik kvinnegrav funnet på gården Hopperstad i Vik i Sogn. Kvinnen var trolig gravlagt tidlig på 900-tallet en gang. Graven var usedvanlig rik, med borddekkeutstyr som bronsekjeler og glass. Glass var en luksusvare i vikingtid. Et av glassene i denne graven er av en type som også kjennes fra handelsplassen Birka i Mälaren. Kjelene var fra angelsaksisk/irsk område. Kanskje var hun selv derfra, og hadde de verdifulle sakene med seg som medgift da hun giftet seg inn i denne vestnorske fjordarmen?

Nettopp skålvekten fikk sin tids (1889) arkeologer til å tro at dette kunne være en dobbeltgrav for mann og kvinne – handel var da virkelig noe menn drev med? Nyere tids undersøkelser har imidlertid vist at skålvekter slett ikke er uvanlige i kvinnegraver. I vikingtidens kaupanger er opptil 30–40 prosent av vektene funnet i kvinnegraver, og de er heller ikke helt uvanlige i landsens miljøer. Skålvekten fra Hopperstad kan foldes sammen slik at alt går inn i skålene. Den er blant de funn som har ført til at forutinntatte oppfatninger av kvinneroller i vikingtid har forandret seg mye.

Vi har altså grunn til å tro at denne kvinnen har drevet med handel. Sogn var et sentralt område for produksjon av finere tekstiler i vikingtid, og Hopperstad-gården fikk trolig sin framtredende stilling blant annet på grunn av tekstilproduksjon. Det var kvinnearbeid, og her sto nok husfrua selv for handelen. Tidens betalingsmiddel var sølv, gjerne oppdelte mynter eller annet («hakkesølv») – en halv sølvmynt ble også funnet i graven. Sølvet ble veid på vekter som denne.

Vektskålene og de to forgylte vektloddene er nå tilbake på museet, men er skadet. (LHD)[2]

Fig 2a og 2b. Skålformede spenner og nålehus fra Grødes i Hornindal, Sogn og Fjordane

Fotografiene over viser et sett skålformete spenner og et nålehus. Nålehuset er det viktigste i denne fortellingen. Det er, som man ser, av bronse og bare ca. 5 cm langt, men har nok opprinnelig vært litt lengre. Fra enden stikker det ut noe som har vist seg å være trådstumper. Vikingtidskvinnene gjorde sannsynligvis som også vi gjør fra tid til annen: De la fra seg de fine tynne nålene med litt av tråden i. Da ble de lettere å finne igjen.

Det er bare få slike nålehus fra vikingtid i våre samlinger. Delvis skyldes det nok at små og skjøre gjenstander brytes raskt ned. Så er det vel også tilfelle at de representerer en luksus som ikke ble mange til del. I Universitetsmuseets vikingtidssamling er det ikke broderier, men tekstiler med vanlig søm finnes. Og i det overordentlig rike Osebergfunnet var det en rekke fine tekstiler, deriblant silkebroderier.

Både skriftlige kilder og gravfunn vitner om at tekstilarbeid i sin alminnelighet var kvinnearbeid, fra spinning og veving til broderier og seil. Finsøm og brodering var det nok bare de aller fornemste kvinnene som hadde anledning til å bruke tiden sin på. Det krevde dessuten gode øyne, så vi kan kanskje tippe at hun som lå begravet her, døde relativt ung.

Som skikken var i vikingtid, er husfruens draktspenner ovale, eller skålformete. De vi ser her, er av en type som hører til på 800-tallet, og de er håndverksmessig av høy kvalitet. Det underste laget, eller skålen, var glatt, mens en skål med gjennombrutt mønster lå over. Her er det dessuten lagt inn sølvtråder i mønsteret slik at motivene ble ytterligere framhevet av kontrasten mellom metallene. Slik kom det fram intrikate spill av lys og skygge som ga liv til dyrefigurene. Dyrene var viktige referanser til vikingtidens religiøse forestillinger. Denne ornamentikken finnes først og fremst på gjenstander som tilhører de høyere lag av befolkningen. Kanskje var det også bare de som kjente innholdet i symbolene.

Graven er fra Grødes i Hornindal. Både draktspenner og nålehus ble stjålet under innbruddet. Draktspennene er nå tilbake, men nålehuset mangler fremdeles. (LHD)

Fig. 3. Tusen-blomster stjålet! Millefiori -perlen fra Terum, Aurland, i Sogn og Fjordane

I mai i 1938 dro Per Fett, som var arkeolog på museet, til gården Terum, i Aurland prestegjeld i Sogn og Fjordane. Han skulle undersøke nærmere funn som var dukket opp i forbindelse med rydding på «Haugadn». Det var tale om en grav i et lite røysfelt. Her var en kvinne begravd, hun døde under Vikingtiden for over 1000 år siden. Hun hadde fått med seg saker som avspeiler hennes status som husfrue og noen av hennes daglige gjøremål. Perlen som er stjålet fra museet, var blant gravgavene. Mosaikkperler, som denne millefiori -perlen (tusen blomster) er laget av tynne glasstenger som er smeltet sammen i mønster og deretter formet som perler. Perlen fra Terum har felt i svart-gult sjakkbrettmønster og felt med rødtinnrammet gult punkt omgitt av hvite stråler på blå bunn. Sjekkbrettmotivet var veldig populært i vikingtiden, men er også kjent i Norge tilbake til yngre romersk jernalder (200–400 e.kr.). Så langt tilbake i tid var mosaikkperler laget i det østlige middelhavsområdet. I vikingtiden finner en for første gang spor etter glassperlemakere i Skandinavia. Fra Ribe i Danmark viser funn av tynne glasstenger til millefioriperler at håndverkerne her mestret den kompliserte teknikken bak mosaikkperler. I vikingtidsbyen Kaupang i Vestfold ble det også laget glassperler, men det er usikkert om mosaikkperler var på repertoaret. Perlemakerne var gjerne utlendinger som reiste med råvarer og verktøy mellom markedsplasser og større steder i Skandinavia. Her kunne lokale så kjøpe seg perler som passet deres prisklasse. Millefioriperler må ha vært dyre fordi de er så kompliserte å lage. Det er fremdeles usikkert om millefioriperler ble laget i Norge i vikingtiden. I dag mener vi at det er mest sannsynlig at perlen fra Terum er kommet til Norge som et eksotisk innslag fra det store utland, et smykke kjøpt til konen hjemme i Norge? Sannsynligvis kan fremtidens forskning gi holdepunkt for perlens egentlige opprinnelse … men da må vi ha perlen! Den var ikke blant de returnerte gjenstandene. (GH)

Fig. 4. Stjålet funn uten foto: Spinnehjulet fra Terum, Aurland i Sogn og Fjordane

Høsten 1939 ble det igjen funnet noe på «Haugadn» på Terum i Sogn og Fjordane, og det følgende året registrerte også Per Fett restene av en brent kvinnegrav fra vikingtiden. Det kunne se ut til at graven var plyndret allerede i forhistorisk tid, og det som var igjen av gravgaver, var til dels ødelagt og lå ganske spredt. Kvinnen hadde fått med seg gaver som viste hennes stand: noen redskaper av jern og tre spinnehjul i stein. Under tyveriet på museet ble ett av disse spinnehjulene stjålet. I vikingtiden fikk kvinner ofte med seg spinnehjul og andre tekstilredskaper i graven. Det å spinne var både praktisk og nødvendig for å lage garn og tråd til bekledning og andre typer tekstiler for folk på gården. Før i tiden tenkte forskerne at det som ble laget av tekstiler på gårdene i vikingtiden, var enkle tekstiler til hjemmebruk. Ny forskning på spinnehjul og andre tekstilredskaper viser imidlertid at det er stor variasjonen i hva som ble spunnet og vevd på gårder av forskjellig størrelse og status. Kanskje noe har vært produsert for salg? Denne forskningen tar utgangspunkt i vekten på spinnehjulene. Annen forskning tar utgangspunkt i nye naturvitenskapelige metoder som gjør det mulig å bestemme hvor stein kommer fra. Analyser av steinmaterialet i selve spinnehjulet kan vise hvor spinnehjulet ble laget, og helt nye muligheter for innsikt i handelsnettverk på lokalt og nasjonalt nivå åpner seg. Universitetsmuseet har ikke foto eller annen detaljert dokumentasjon av spinnehjulet som ble stjålet. På 1930-tallet, da Terums-funnene kom inn til museet, var det vanlig at «hverdagsgjenstander» ikke ble beskrevet eller dokumentert i detalj. Det hjemlige og alminnelige fikk mindre oppmerksomhet enn det dyre og eksotiske. I dagens forskning er det stadig mer fokus på de unnselige hverdagstingene. De er brokker av andre historier om fortidens samfunn, og vi trenger dem like mye som de flotte og eksotiske sakene. Spinnehjulet er nå kommet til rette igjen. (GH)

Fig. 5. Påvirkning fra Vest-Europa på Midtun i Øvstedalen

På Midtun i Øvstedalen i Sogndal ble det under jordarbeid på en åker tidlig på 1930-tallet funnet to ovale spenner og en jernøks. Det er litt uklart om øksa ble funnet samtidig med spennene, men det er sannsynlig at funnene stammer fra en grav i nærheten av gården. Funnet ble gjort på et jordstykke som tidligere har tilhørt Midtun gård, trolig på det området som kalles Haugen, som nå ligger på gården Heggeteig. Det er vanlig at slike spenner opptrer i par, og begge disse var noe skadet i kantene, men hadde også rester igjen av forgylling. De ovale spennene ble båret av kvinner og holdt selekjolen oppe med en spenne litt nedenfor hver skulder. Det spesielle med disse to ovale spennene, er at de har såkalte gripedyr i dekoren, et kunstnerisk uttrykk som trolig har opphav i karolingisk eller angelsaksisk metallkunst. Dette er et uttrykk som vi finner igjen i hele vikingtiden, et uttrykk som ofte ble blandet med norrøne motiver. Gripedyrene er ofte et fabeldyr som griper med potene eller klørne om et annet dyr, og finnes også i utskjæringene på Osebergfunnet. Ornamentikken på spennene fra Midtun er noe uvanlig, men det finnes en tilnærmet helt lik spenne som er funnet på Jåsund i Rogaland. Funnet viser hvordan man blandet og ble inspirert av ulike tradisjoner og motiver gjennom hele vikingtiden. På Heggeteig er det tidligere funnet en betalingsring i gull og en tønneformet spiralperle av gull. Dette viser hvordan gårder på slutten av merovingertiden og begynnelsen av vikingtiden har vært relativt velstående i dette området, hvor utmarksressursene trolig har spilt en vesentlig rolle. Det gav grunnlag for et økonomisk overskudd, og kvinnene har fått relativt rike begravelser, også i områder som man i dag gjerne oppfatter som noe mer marginale. De ovale spennene er kommet tilbake, men er skadet. (NA)

Fig 6. En kvinne fra overklassen på Nes i Sogndal i vikingtid

På Nes i Sogndal har det i mer enn 150 år blitt funnet en rekke graver fra vikingtiden. Da Helgheim Folkehøgskule skulle få ny bygning på slutten av 1930-tallet, ble det funnet to graver fra vikingtid med bare noen dagers mellomrom. Mye av innholdet i den første graven havnet trolig på sjøen, og den andre var allerede sterkt skadet av gravearbeidene da den ble ettergravd av Per Fett i 1939. Denne graven inneholdt blant annet to ovale spenner, 15 vevlodd av kleber, et bissel av bronse, 134 glassperler, to armringer av bronse, en irsk ringnål av forgylt sølv og tenner til to linkammer. I tillegg ble det funnet en vevskje, en saks, en sigd, en øse, en liten flat spade, nagler og beslag – alt i jern. Det ble også funnet rester av tekstiler. Graven hadde ingen tydelig markering og var skåret vel en halv meter ned i auren og fylt med stein og aur, men det var ingen kiste i graven. Gjenstandene var fordelt rundt i graven, og perlene lå samlet fargevis, med en enkelt hvit perle som skille mellom fargegruppene. Graven har tilhørt en kvinne som trolig levde på Nes i vikingtiden og tilhørte det øvre sosiale lag i bygda. Familien hadde trolig en viktig posisjon i datidens Sogndal, med vidtrekkende kontakter, også oversjøiske til Irland. Sogndal hadde gode forutsetninger for jordbruk og husdyrhold, samtidig med en strategisk beliggenhet for kommunikasjon både på fjorden og til lands. Nes lå spesielt viktig til hvor man lett kunne kontrollere den videre ferdselen innover Barsnesfjorden og inn mot Hafslo, tilgangen til selve Fjøra og over til Loftesnes og videre innover mot Kaupanger. Denne rike graven viser kvinners sentrale posisjon i samfunnet i vikingtiden, hvor viktige redskaper fra husholdet har fulgt henne i graven. Nå er ringnålen, to ovale spenner, en armring og et bissel kommet tilbake etter tyveriet, men bisselet mangler fremdeles de to ytre ringene. (NA)

Fig 7. Skattefunnet på Hatteberg i Rosendal

I 1932 dyrket gårdbrukeren Johs. Hatteberg opp en bakkeskråning som ligger på Hattarhaugsletto like ovenfor Baroniet i Rosendal. Straks nedenfor kanten av sletta, knapt en halv meter dypt i jorda, dukket det opp en snodd halsring av sølv. Den veide omtrent 400 gram. En ca. 200 g. tung gullarmring – også den snodd – var stukket inn i den, og sammen med ringene lå en draktnål: en 8 cm bred ringspenne av sølv. Spennen var litt slitt og hadde gullplater med trådfiligran, og ved roten av dem hadde håndverkeren lagt inn gapende dyrekjefter. Dekorasjonen på spennen er inspirert av irsk ornamentikk, men den ble ganske sikkert laget i et nordisk verksted. Funnet er en skatt fra vikingtiden, og av alle arkeologiske funn som er gjort i Rosendal, er dette uten tvil det flotteste. Slike ringer av sølv og gull var sagnomsuste og er til og med omtalt i sagalitteraturen. Konger eller stormenn ga ringer for å knytte bånd, og den som tok imot en slik ring, aksepterte samtidig at han sto i gjeld til kongen. Vikingskatter av sølv og gull dukker av og til opp i innmark eller i utmark i Norge. Funnene fra Rosendal har nok tilhørt en mann eller kvinne som i frykt eller desperasjon – tydeligvis ikke ubegrunnet – grov det ned for over tusen år siden. Etterpå ble stedet glemt, og bare et slumpetreff gjorde altså at Hatteberg kom over det i 1932. Siden da har de to ringene og spennen vært blant Universitetsmuseets kjæreste eiendeler. Spennen var ikke blant de stjålne gjenstandene, men både gull- og sølvringen forsvant under tyveriet. Nå er sølvringen kommet skadet tilbake. Gullringen mangler fremdeles. (KAB)

Fig. 8. Gauselfunnet – en dronninggrav på Jæren!

I 1883 arbeidet gårdbrukeren Samuel S. Gausel med steinrydding på gården sin Gausel ved Stavanger. Under gravingen av en liten haug oppdaget han et murt kammer som var dekket av heller. Etter å ha tatt vekk hellene fant han en rekke metallgjenstander, og disse ble solgt til Bergens Museum for 70 kroner – ingen liten sum den gangen. Senere dukket det opp enda flere fragmenter, som også ble sendt til museet. Kammeret Gausel hadde åpnet, var en ubrent kvinnegrav fra vikingtiden, og er en av de rikeste og mest spesielle som er funnet i Norge. Den døde kvinnen hadde fått med seg mer enn 40 gjenstander i graven. Blant smykkene var ovale draktspenner av sølv og bronse, en sølvspenne, to armringer av sølv, fem mosaikkperler og en skjoldbule. Det siste er uvanlig i en kvinnegrav. Men det som virkelig gjør Gauselfunnet spesielt, er en fingerring av polert jet (variant av brunkull) fra nord i England og de mange irske importfunnene. Det irske materialet består av beslag til tre drikkehorn, et løveformet hankefeste til et bronsekar, et bronsebeslag til et relikvieskrin og ikke minst tolv bisselbeslag av bronse med utsøkt irsk dekor (gjenstandene på de to bildene er rester av det). Noen hestetenner tyder på at det lå et hestehode i graven. Det er nok vikinger fra aristokratiet på Jæren som har tatt med seg dette over Nordsjøen på midten av 800-tallet etter å ha plyndret irske klostre eller kirker. I sin diskusjon av funnet foreslår arkeologen Egil Bakka at kvinnen selv har hatt sterke bånd til Irlands kongefamilier. Gravfunnet består i tillegg av mer vanlige gravfunn fra denne perioden, som beslag og hasper til et treskrin, to kniver av jern, en stekepanne og et stekespidd. Disse ordinære funnene er etterlatt av tyvene på Universitetsmuseet. Det ble også heldigvis fingerringen av jet, perlene, beslagene til drikkehorn, det løveformede hankefestet og skjoldbulen. I 1997 fant arkeologer fra Arkeologisk museum i Stavanger nye rembeslag, bronsefragment, glassbiter og hestetenner på stedet. Gausel dronningens grav var da blitt gjenfunnet etter 114 år. Stort sett alle de stjålne gjenstandene fra Gauselfunnet er nå tilbake, men vi savner fremdeles et beslag. (KAB)

Fig 9. På sporet av eit religionsskifte på Vinjum i Aurland ?

På garden Vinjum i Aurland i Sogn vart ei eldre kvinne gravlagt i ein båt ein gong på 800-talet. Om lag 1100 år seinare vart grava våren 1925 undersøkt av Bergens Museum, etter at postekspeditør T. Brun Fretheim hadde treft på henne ved grøftegraving.

Kvinna hadde fått med seg eit rikt smykkeutstyr og hadde nøklar i beltet. Elles låg der i grava både utstyr til matlaging og til handarbeid. På kvar si side av kvinna, om lag i hovudhøgde og plassert på klede, stod det eit drikkehorn og ein vakker behaldar i bronse. Begge hadde keltisk ornamentikk, og det same hadde eit av smykka.

Behaldaren har ein bolleforma underdel med eit tilsvarande lok slik at forma til saman blir ei svakt flattrykt kule. Frå loket stikk det ut ein vinkelrett bøygd tapp. Ut frå tidlegare undersøkingar ved museet synest behaldaren å vera hamra ut og svært tynn i godset. Ornamentikken er skoren inn i loket, som verkar å vera fortinna.

Behaldaren har vore freista tolka som ein vasshaldar eller som eit røykjelseskar – altså eit liturgisk kar relatert til kristendommen. Ingen av forklaringane synest overtydande, sjølv om tolkinga til liturgisk bruk verkar sannsynleg. Kan behaldaren til dømes ha romma røykjelse, der presten under messa henta noko av røykjelse-korna over på den glødane trekolen i eit røykjelseskar? I så fall vil tappen vera eit handtak til å lyfta loket ved denne delen av messa.

Stemmer denne tolkinga, må behaldaren vera gjeven eller røva ut av ein kristen, keltisk samanheng og plassert inn i ein norrøn, heiden samanheng. Dette kunne tyda på at kvinna og dei som gravla henne på Vinjum, var utan respekt for den opphavlege funksjonen behaldaren hadde hatt, og at dei trusmessig framleis heilt var forankra i den norrøne heidendommen. Men kvinna har også fått med seg ein vev der nokre av kljåsteinane er merka med ein kross. Dette avspeglar at kvinna levde i ei gryande, religiøs brytningstid. Kanskje har bronsebehaldaren fått den prominente plasseringa i grava akkurat av di ein på Vinjum verdsette den funksjonen behaldaren opphavleg hadde hatt? Tenk på Soga om Håkon den gode, kongen som på 900-talet freista kristna nordmennene, men som til slutt valde å bli hauglagd.

Skulle ein freista å finna ut meir om desse tankane, måtte bronsebehaldaren undersøkjast på nytt. Vi frykta at innbrotet den 12. august 2017 hadde sett ein effektiv stoppar for dette, men no er behaldaren heldigvis attende på museet, sjølv om den er sterkt skada. (ATH)

Fig 10. Ein keltisk kross frå Tokvam i Aurland

Ved bortryddinga av dei gjenverande delane av ei langrøys på garden Tokvam i Aurland i Sogn kom det i 1935, om lag midt i røysa, for dagen restar av ei kvinnegrav frå vikingtid. Gravrestane omfatta to ovale spenne og eit irsk bronsebeslag, i tillegg til eit spinnehjul og delar av ein sigd.

Det irske eller keltiske beslaget har form som ein 7 x 4,1 cm stor kross med to kortare og to lengre armar. Dei fire armane har alle ei breiare, kringleforma avslutting, mest som ein knute. Midtpartiet eller kryssingspunktet mellom armane er sirkelforma, og i midten har det vore sett inn ein stein som no er vekke. Både sirkelen og krossarmane er dekorerte med bandfletting som i ytterkantane er ramma inn av eit langsgåande band.

Ei jamføring med gjenstandsmateriale frå Irland og Storbritannia tyder på at beslaget opphavleg var meint som ein dekorativ kross. Denne kan ha vore del av ei bokinnbinding, eit relikvieskrin eller ein annan liturgisk gjenstand frå angelsaksisk kristendom. Når krossen er hamna i ei grav på Tokvam, er det nærliggjande å rekna med at den gjenstanden som krossbeslaget opphavleg var ein del av, er fjerna frå ei kyrkje eller eit kloster av sogningar på lite fredlege tokter i vesterveg.

Heime i Sogn er beslaget gjort om til eit spenne ved å setja på eit enkelt nålefeste på baksida, der ein del av jarnnåla framleis er bevart. Ei kvinne på Tokvam har så til sist bore krosspennet som ein del av smykkeutstyret sitt før ho også fekk krossen med seg i grava.

Har kvinna og omverda hennar vore klare over at det var eit kristent symbol ho bar? Det er ikkje godt å seia, men truleg har ho det. I vikingtid må krossen som symbolet for Kvitekrist etter kvart ha vorte relativt velkjent – ikkje berre for dei som reiste ut – men også for alle som vart heime. Krossymbolet vart etter kvart også utbreidd, alt frå store steinkrossar plasserte ute i landskapet til små krossar hogde inn i reiskap som til dømes kljåsteinar for veven. Dersom kvinna på Tokvam ikkje sjølv kjende seg knytt til symbolet ho bar, så har venteleg i alle fall irskætta trælar visst å tolka krossen dei såg. Slik sett visste i alle fall dei at husfrua deira bar Kvitekrist sitt teikn. Skal tru om dei som no igjen har røva krossen, går med liknande tankar? Tjuvane har knekt korset, men no er det attende på museet. (ATH)

Kilder:

1) Alle tekstene som omhandler enkeltfunn, har en henvisning til funnumre på museet. Ved å søke på disse i Unimus.no kan man finne konkrete funnopplysninger og flere fotoer av de enkelte funnene. De aktuelle numrene er Hopperstad (B4511), Grødes (B8000), Terum (B8991, B9063), Midtun (B8615), Nes (B9065), Hatteberg (B8377), Gausel (B4233), Vinjum (B7731) og Tokvam (B8669). Bildene er tatt av museets fotografer Ann-Mari Olsen og Svein Skare.

2) Artikkelen er skrevet dels samlet, dels individuelt, av ulike forskere ved Avdeling for kultur. Hver deltekst som beskriver tapte gjenstander, avsluttes med initialene til den aktuelle forfatteren.