Forskeren som ble portrettfotograf

I 1882 reiser bergens-læreren Sophus Tromholt til Kautokeino. Med seg i bagasjen har han alt han trenger til å bygge opp sin egen private polarstasjon. Det er det første internasjonale polaråret, og nordlysentusiasten har samlet inn penger og snakket seg til et samarbeid med profesjonelle norske og finske polarstasjoner. Uten noen formell opplæring har han satt seg i mål å finne ut hvor lang avstanden er mellom nordlyset der oppe og ham nede på bakken.

Portrett av urfolk

Blant måleutstyret har Tromholt pakket et fotoapparat som han skal fotografere nordlyset med. Men han er for tidlig ute med ideen. Det skal ta 20 år før kamerateknologien klarer å fange himmelfenomenet. Så Tromholt bruker kameraet til å fotografere omgivelsene. Blant annet tar han rundt 50 portrettbilder av den samiske lokalbefolkningen, i et utendørs fotostudio han bygger opp.

Nesten hundre år senere, en gang på 1970-tallet, er fotoarkivar Solveig Greve på jakt etter landskapsbilder fra Kautokeino i Billedsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Hun kommer over en eske med Tromholts fotografier. Den erfarne kuratoren har aldri sett noe lignende før.

- På den tiden var urfolk sett på som mindre opplyste og mindre verdt enn resten av befolkningen. Det bærer ofte fotografiene vi finner av dem preg av. De er vitenskapelige dokumentasjon, typisk fotografert rett forfra og i profil, ikke helt ulikt dagens mugshot, forteller fotohistoriker Marthe Tolnes Fjellestad.

Men Tromholts portretter er annerledes. Han etterlignet portrettstilen som var vanlig i byene, og fotograferte samene fra landsbygden foran nøytrale bakgrunner og med direkte blikk. I tillegg noterte han navnet på alle han fotograferte, slik at det ikke er anonyme personer vi ser, men navngitte personer.

- Dette gjorde at han fikk vist frem individene, og vi får en følelse av hvem de var av å se på bildene, forteller Fjellestad.

Sammen med Solveig Greve har hun skrevet boken Starman, den første boken som viser Tromholts fotosamling fra Kautokeino i sin helhet. Boken er skrevet på engelsk og nordsamisk.

Dokumenterte hele bygden

I dag er fotografisamlingen ved Universitetsbiblioteket på UNESCOs Verdens Hukommelse-liste. Den ivrige hobbyastrofysikeren som lokalbefolkningen bare kalte Násteolmmái, eller Stjerneherren på norsk, er bedre kjent som fotograf enn som forsker.

- Han kunne ikke språket og hadde med seg masse merkelig utstyr. De syntes nok at han var veldig rar. Vi vet at Tromholt var en sosial type, og vi tror at han brukte kameraet for å komme i kontakt med folk, sier Fjellestad.

En stor del av portrettene er tatt i påsken, når mennesker fra hele området samles for gudstjenester og for å få med seg rettsaker i Kautokeino. Mange av menneskene på bildene har pyntet seg, men det er også bilder av folk som kommer rett fra reinflokkene på vidden. Tromholt fotograferte både unge og gamle, menn og kvinner.

- Samlingen er derfor et unikt tidsbilde. Han dokumenterte nesten hele bygden, forteller Fjellestad.

Reinsdyrhår på klærne

En rekke bruksgjenstander er med på portrettbildene til Tromholt. En ung mann kommer kanskje rett fra vidden, og er fotografert i den tradisjonelle pelsjakken pesk, med en lasso over skulderen. Andre har tydelige, lyse reinsdyrhår på både klær og hodeplagg.

Bildene forteller også historier om hvilke sosioøkonomiske samfunnslag menneskene tilhører. Mens jordmoren har gullringer på fingrene og flere av kvinnene har russiske, mønstrede sikeskjerf, er andre dårligere kledd.

Selv om Tromholt var opptatt av å dokumentere det han så, var han ikke fremmed for å pynte på bildene hvis han mente det gjorde dem bedre. Flere steder har han tegnet direkte på glassplatenegativene og på et bilde har han tegnet inn en hel hund i ettertid.

- Sannsynligvis satt hunden urolig på bildet og ble bare en klatt på grunn av den lange lukkertiden. Det irriterte nok Tromholt, sier Fjellestad.

En lignende strategi hadde hobbyforskeren da han oppdaget at nordlyset ikke lot seg fange på film.

- Han stod ute og tegnet bilder av nordlyset gjennom natten og fotograferte senere tegningene sine. Bildene ser ganske spektakulære ut, og i samtiden trodde mange at det dreide seg om fotografier, selv om Tromholt aldri direkte påstod det. Et dansk blad måtte til og med trykke et dementi etter å ha publisert bildene, forteller Fjellestad.