Hjem
Aktuelt
FILOSOFI

På den mentale catwalken

Når de psykiatriske diagnosetersklene senkes blir det normale til slutt like uopp­nåelig som supermodellen på catwalken, ifølge filosof Lars Fredrik Svendsen.

Illustrasjonsfoto brukt ifm saken «På den mentale catwalken» i Hubro 02/2012,...
MENTAL CATWALK: Filosofiprofessor Lars Fredrik Svendsen er bekymret for at vi setter sykdommen som norm og det normale som unntaket. Han mener at det normale da kan ende opp på det han kaller «den mentale catwalken».
Photo:
Colourbox

Innhold

I Norge er diagnosemanualen for psykiatriske lidelser (ICD-10) sterkt påvirket av DSM-systemet som er utarbeidet av American Psychiatric Association. DSM-utgavene blir kritisert for stadig å senke terskelen for å oppfylle kravene til en psykiatrisk diagnose.

Når psykiatrien omdefinerer hva som er normalt og unormalt foregår ikke dette i et lukket psykiatrisk rom, men har et bredt kulturelt nedslagsfelt. Den stadige nedjusteringen av diagnosegrensen gjør noe med menneskets selvforståelse.

– Vi er i ferd med å sette sykdommen som norm og det normale som unntaket. Etter hvert kommer vi til å se at det normale ender opp på det jeg vil kalle den mentale catwalken, sier professor Lars Fredrik Svendsen ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier ved Universitetet i Bergen (UiB).

Biomakt i diagnosene

I likhet med supermodellene på catwalken risikerer vi at det normale blir oppfattet som et unntak og nærmest blir brakt hinsides det oppnåelige, ifølge filosofiprofessoren.

Dette innebærer at flere mennesker fremstår som avvik og at flere vil ønske å underlegge seg et medisinsk behandlingsregime for å tilnærme seg normalen, slik perfekte kropper photoshoppes i livsstilsmagasiner.

– Det ligger en betydelig disiplinærmakt, en biomakt i diagnosesystemene. Det vil si at de former livene våre på en bestemt måte, sier Svendsen.

Samtidig som flere av oss blir ansett som avvik og det blir vanskeligere å oppnå det normale, blir vi også mindre tolerante overfor avvik.

– Det er derfor all grunn til å diskutere om kriteriene for det normale og det unormale er rimelige til enhver tid, påpeker han.

Litt mindre unormal

DSM-5, som er forventet utgitt i løpet av 2013, tilbyr ikke bare nye diagnoser, men også underterskeldiagnoser. Dersom man ikke oppnår tilstrekkelige kriterier for en ekte diagnose, faller man ikke nødvendigvis utenfor den patologiske grensen. Man blir bare ansett som litt mindre unormal.

Et forslag som særlig vekker strid gjelder diagnosen «fortynnet psykosesyndrom». Tanken er at det skal bli mulig å fange opp unge mennesker som kanskje er i ferd med å utvikle schizofreni og kunne behandle dem tidligere enn før.

Debatten går så friskt at selv Allen Frances, som ledet arbeidet med DSM-IV, i 2009 uttalte at DSM 5 ville bli en bonanza for the pharmaceutical industry but at a huge cost to the new false positive patients caught in the excessively wide DSM-5 net.

De livsudyktige menneskene

Kritikere mener at en rekke allmennmenneskelige trekk og belastninger er blitt patologisert i løpet av de senere årene. For eksempel er et av forslagene til DSM-5 at sorg etter dødsfall kvalifiserer som symptom på depresjon.

– Det er i overkant enkelt å bli diagnostisert for depresjon. Man bør ikke glemme at depresjon tilhører en av de mest alvorlige sykdomskategoriene til Verdens helseorganisasjon og blir regnet som like invalidiserende som blindhet og Downs syndrom, sier Svendsen.

Ifølge Svendsen har det også skjedd en gradvis endring, fra å se oss selv som relativt ressurssterke mennesker med evner til å håndtere at livet ikke alltid er friksjonsfritt til at vi er blitt så sårbare at vi kommer til å bukke under.

– Vi står i fare for å produsere relativt livsudyktige mennesker.

En sterk identitet

Man bør generelt være varsom med å gi en diagnose, mener Svendsen. Det er et stempel som sier hvem og hva du er.

– Det er lett å gjøre ens diagnose til ens identitet. Da glemmer vi gjerne hva diagnosen ikke forteller noe om, nemlig hvilke positive ressurser som bor i et individ, sier Lars Fredrik Svendsen.

Denne artikkelen står også på trykk i UiBs forsknings- og utdanningsmagasin Hubro 02/2012.