Hjem

Aktuelt

Tilbakeblikk

Inspiratoren Rokkan

I dag avdukes Stein Rokkans plass i Narvik. Men hvem var professoren som bygget opp sampol-faget ved UiB og kurerte Frank Aarebrots sceneskrekk?

TEKST: TERESA GRØTAN

Varm, sjenerøs, upretensiøs. Ekstremt kunnskapsrik. Karakteristikkene kommer fra tre av studentene på det aller første kullet i samfunnskunnskap grunnfag ved UiB i 1967, de nåværende professorene Stein Kuhnle, Frank Aarebrot og Lars Svåsand – samme årgang, samme utdanning, samme stillinger – og alle sterkt inspirert av Stein Rokkan.

– Vi skjønte først ikke hvor stor han var internasjonalt, forteller Stein Kuhnle.

Men:

– Under en stor kongress i München i 1970 avbrøt ordstyrer en av hovedtalerne for å opplyse at Stein Rokkan hadde kommet inn i rommet. Hele forsamlingen reiste seg og klappet, forteller Frank Aarebrot.

Både Aarebrot og Kuhnle deltar under Rokkan-dagen i dag, sammen med instituttleder Lise Rakner og kolleger ved Universitetet i Bodø. Der skal blant annet Stein Rokkans plass åpnes offisielt, og det blir forelesninger i Rokkans ånd.

Æresdoktor uten doktorgrad

Stein Rokkan er verdenskjent innen det samfunnsvitenskapelige miljøet for å utvikle et begrepsapparat for å sammenligne politiske strukturer. Begreper som ”sentrum-periferi”, ”valgkanalen”, ”den korporative kanal” og uttrykket ”stemmer teller, men ressurser avgjør” kan alle tilskrives Rokkan.

Rokkan var gjesteprofessor ved seks universitet i Europa og USA, blant dem Yale og London School of Economics. Han hadde fire æresdoktorat (men tok aldri selv doktorgraden), han var president eller formann for fem europeiske statsvitenskaplige organisasjoner, og sto selv bak opprettelsen av to av de viktigste institusjonene for samfunnsvitenskapene, Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) og European consortium for political research. Han ga dessuten ut opptil flere bøker årlig, som forfatter, redaktør eller medredaktør.

– Vi hadde usedvanlig griseflaks som var Steins studenter, fastslår Frank Aarebrot.

Mer kompetent enn læreren

Stein Rokkan ble født i Vågan i Lofoten 4. juli 1921, men flyttet tidlig med foreldre og en yngre søster til Narvik. 15 år gammel analyserte han John Stuart Mills On Liberty i en skolestil, med det resultat at læreren ikke følte seg kompetent til å vurdere den. 

I 1939 dro han til Oslo for å studere. Han kom i kontakt med Arne Næss, som overbeviste filologi-studenten (Han fikk 1.4 på fransk grunnfag) om å begynne å studere politisk filosofi. Ved siden av studiene jobbet Rokkan på universitetsbiblioteket – men han gjorde visstnok en slett jobb, fordi han ikke klarte å låne ut bøker han selv ikke hadde lest.

Han slapp unna tyskernes studentaksjon i 1943 og bodde en periode i dekning i Lofoten. Magisteravhandlingen i 1948 førte til at Arne Næss engasjerte ham som forskningsassistent til et UNESCO-prosjekt han drev i Paris. Men Rokkan utviklet sine faglige preferanser i en annen retning, og brøt med Næss. Han studerte i USA og England før han vendte hjem igjen til Norge og Oslo der han var tilknyttet Institutt for samfunnsforskning som stipendiat og forskningsleder. Etter å ha tapt konkurransen om et dosentur i statsvitenskap ved UiO, reiste Rokkan i raseri til Bergen.

– Han bannet på at han aldri mer skulle søke en stilling i Oslo, forteller Aarebrot.

Dét var heldig for Bergen.

Alltid tid til studentene

I Bergen ble han forskningsleder ved Chr. Michelsens Institutt, der han i årene 1958-1966 videreførte arbeidet sitt om valgforskning. I 1966 ble han utnevnt som den første professoren i sosiologi ved UiB, med hovedansvar for bygge opp faget sammenliknende politikk.

– Han hadde alltid tid til studentene sine, og vi var alle på fornavn med ham, forteller Stein Kuhnle.

Selv oppdaget han Rokkan en valgnatt i 1965, da Rokkan sammen med Henry Valen kommenterte valget på TV. Han hadde fått vite at Rokkan hadde fått et professorat ved UiB, og der og da bestemte Kuhnle seg for å studere i Bergen, og ikke i Oslo.

Sammen med Aarebrot og Svåsand begynte Kuhnle på grunnfag i samfunnskunnskap.

– Han kastet oss tidlig ut i verden – det var både en prøvelse og et privilegium. Vi ble introdusert for hans kolleger, og fikk slik tidlig bygget våre egne nettverk, forteller Kuhnle.

For Frank Aarebrot ble en utenlandsreise med Rokkan helt avgjørende for hans videre karriere.

– Jeg reiste til verdenskongressen i München i 1970 for å assistere Rokkan.  Jeg hadde skrevet et forskningsnotat som han hadde utvidet, og uten å fortelle meg det, satt meg opp som medforfatter. På flyplassen fant jeg en lapp der det stod at jeg måtte ringe Rokkan. Han fortalte da at han skulle velges til president i International Political Science Association, og at jeg derfor måtte presentere paperet – 20 minutter senere. Der sto jeg, som mellomfagsstudent, på talerstolen foran hele eliten i statsvitenskap i Europa. Der og da ble jeg kurert for enhver form for sceneskrekk, forteller Aarebrot og ler.

– Men det verste, fortsetter han, var at da jeg kom ned fra talerstolen, var det en annen som reiste seg, og det var Stein Rokkan! Han hadde vært der hele tiden.

Fascinert av datateknologi

Rokkan var fascinert av datateknologi og hvilke muligheter det ga til arkivering og sammenligning av store mengder informasjon. Han var initiativtaker til opprettelsen av Norsk samfunnsvitenskaplig datatjeneste (NSD) i 1971, en institusjon med sete i Bergen, og som i dag er et av verdens største forskningsarkiv.

De siste fire årene han levde, delte han stilling som vitenskapelig leder for NSD med Bjørn Henrichsen, som også var en tidligere student. Henrichsen er i dag administrerende direktør samme sted.

– Han var fantastisk å jobbe sammen med. Han var usnobbet, sjenerøs og ga folk stor tillit. Han hadde en unik kombinasjon av enorm kunnskap og godt humør, forteller Henrichsen.

Disse fire årene var Rokkan alvorlig syk. Likevel fortsatte han å arbeide intenst.

21. juli 1979 døde Stein Rokkan, 58 år gammel, og bare måneder etter å ha blitt utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden. Han var midt i planleggingen av et nytt forskningsprosjekt.

Han ble begravd på hjemplassen Narvik.

Denne teksten er en redigert versjon av en artikkel du kan lese i UiBs forskningsmagasin Hubro nummer 2, som kommer i slutten av april.