Hjem
Aktuelt
Samfunn

Hvordan bli en medborger

Alt er politikk, ikke bare det politiske. Forskningsprosjektet FEMCIT setter punktum i dag, etter fire år forskning på hva det vil si å være en medborger.

Hovedinnhold

Målet til forskningsprosjektet har vært å se på hvordan kvinnebevegelser i bred forstand har vært med å sette rammene for kvinners medborgerskap siden 60-tallet.

– Vi har sett på hvordan betingelser for kvinner har blitt endret i Europa, og hvordan det danner bakgrunn for hvordan vi i dag tenker både om kjønn, kjønnsroller og om medborgerskap, sier Hellesund, som er forsker på UNI Rokkansenteret.

Det var hun som i utgangspunktet tok initativet til FEMCIT. De siste fire årene har EU-prosjektet med sine rundt femti forskere fra tretten land blitt koordinert fra Uni Rokkansenteret. Først av Hellesund, deretter av sosiolog Sevil Sumer.

For forskerne har det vært viktig at medborgerskap ikke bare er begrenset til det politiske.

– Vi må se på mulighet for barnepass, omsorgsoppgaver og så videre. Vi er nødt til å se på alle elementene i en borgers liv for å se hvordan de blir inkludert og ekskludert. Hvilke muligheter har ulike grupper av kvinner for å delta i samfunnet som fullverdige borgere? På hvilke områder av livet er det de eventuelt opplever barrierer? Og hvilke grupper av kvinner er det som opplever disse barrierene? Slike spørsmål er det FEMCIT ønsker å gi svar på, sier Hellesund.

Straffeskatt for ungkarer

Bulgaria, Portugal, England og Norge er ulike land på mange måter, men én ting har de felles: Normen om at alle voksne personer skal leve i parforhold. Og mens det i Norge økonomisk er fullt mulig å leve et singelliv, er en tilsvarende tilværelse nærmest umulig i Bulgaria. Fram til på 1950-tallet hadde man her også en egen ”bachelor tax” – en skatt som alle single over en viss alder måtte betale.

De økonomiske forholdene i land som Norge og England er et stykke unna slike tilstander, og det er da også i disse landene hvor flest bor utenfor tradisjonelle parforhold, viser forskningen til Hellesund.

– Vi har kartlagt hvordan mennesker utenfor den tradisjonelle kjernefamilien i Europa faktisk lever. Det finnes kollektive boformer, single, homofile, og det finnes dem som har partnere de ikke bor sammen med. Folks faktiske levemønstre bør også få konsekvenser for for eksempel omsorgspolitikk. Hvem tar vare på hverandre i forbindelse med sykdom? Hvem tar vare på enslige eldre? spør Hellesund.

Hun mener kjernefamilien ikke kan være det eneste utgangspunkt når fremtidens sosialpolitikk skal fastlegges.

Hun sier det er et mye større mangfold på dette området nå enn i kjernefamiliens storhetstid på 1950- 60- og 70-tallet, men at politikkutformingen og forskningen ikke har hengt med i utviklingen.

Spesielle språkproblemer i Norge

Rune Ervik er også forsker på Rokkansenteret, og han har sett på hvordan eldreomsorgen har endret seg over tid, med fokus på etniske minoriteter i yrket. Eller som forskerne påpeker, ”minoritiserte grupper”, siden ingen er minoriteter i seg selv.

Blant annet har han funnet at det opplevde tidspresset går igjen i omsorgsyrket både i Norge, Frankrike og Polen, som er landene han har vært med å forske på.

Norge viste seg også å være spesielt utsatt for språkproblemer i eldreomsorgen, siden minoriteter i Frankrike og Polen gjerne allerede kunne språket fra før.

– Vi fant også at mange hadde kulturelle forestillinger rundt det å være en minoritet. Mange fra Afrika, Asia og Latin-Amerika fremhevet at de kom fra en omsorgskultur, sier Ervik.

I dag skal resultatene presenteres på en avsluttende konferanse holdt på Universitetet i Oslo. Den blir åpnet av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland, og forskere fra hele Europa deltar.