Hjem
Aktuelt
Byforskning

I Bergens bakgård

Nygårdsgaten er gaten som døde og gjenoppstod. Det gamle arbeiderstrøket har gitt rom for en ny arbeiderklasse hvor ingen lenger drar i samme ­retning.

TRENGER FOLK SOM BRYR SEG: Forsker Haci Ackman er bekymret for fremtiden til...
TRENGER FOLK SOM BRYR SEG: Forsker Haci Ackman er bekymret for fremtiden til Nygårdsgaten om ikke gatens venner klarer å dra i samme retning.
Foto/ill.:
Walter Wehus

På starten av 1960-tallet løp Jonny Taule frem og tilbake på disse fortauene i Nygårdsgaten. Han løp opp og ned trapper i leilighets­husene med varer fra fiske­butikken til faren. Et fiskestykke, to poteter og en gulrot til Martinsen rett ved siden av Frøkenstiftelsen. På en kort spasertur kunne man finne to-tre bakere, et meieri, flere kolonialforretninger.

– Alle butikkene klarte å leve den gangen. Det var tre fiskehandlere ikke mer enn fem minutters gange fra hverandre, sier Taule. Han savner roen og servicen fra den tiden. For hvem  kan elske Nygårdsgaten i dag?

Nygårdsgaten er tema under Forskningsdagene i Bergen. Torsdag 27. september presenterer Haci Ackman forskningen sin på debattmøte.

Engasjert i gaten

57 år gamle Taule flyttet fra gaten i 1983, etter å ha bodd der hele livet. I dag har han bare kontor i gaten, men er fortsatt engasjert. Han var med å stifte velforeningen for området, og synes det er trist at ­gaten ­forfaller.

– Gaten har mistet veldig mye av sjarmen, og det er synd. Det er veldig urolig i forhold til slik det var, forteller han.

Taule forteller om sekker med boss som blir kastet fra vinduene, og garderobeskap som blir båret ut på fortauene og forlatt. Han er også bekymret for de narkomane som frekventerer gaten i triangelet Nygårds­parken - hospitset - ­Bystasjonen.

De to arbeiderklassene

En gang var bergenserne stolte av Nygårdsgaten, og kalte den Nygårds­chauseen etter det franske ordet for gate da den ble åpnet i 1862. Her slo arbeiderklassen seg ned, bare et lite steinkast unna borgerskapet i Allé­gaten lengre oppe på Nygårds­høyden. Gaten blomstret lenge, men på 90-­tallet var de siste kron­bladene falt.

– Det var stille her før. Nesten alle butikkene var tomme da jeg åpnet salongen i 2002, sier frisør Chalak Rashid.

Han er i gang med sin første hårklipp etter lunsjpausen. Den utdannede geologen kom til Norge fra Irak i 1999, og har sett Nygårdsgaten endre seg fra én arbeiderklasse til en annen i løpet av de siste årene.

I dag huser gaten en persisk restaurant; en nordafrikansk pizzeria og ditto hvitevare; en kurdisk kebab­sjappe; afrikanske dagligvarer; ­japansk sushi; en moské og en somal­isk sosialklubb ikke langt unna hverandre. Og ikke minst flere fri­sører enn i noen annen gate i Bergen.

– Tidligere jobbet jeg til fire-fem om ettermiddagen. Nå jobber jeg til sju, og det kommer fremdeles kunder. Gaten har blitt bedre de siste ti årene, forteller Rashid.

Nå går forretningene så godt at han åpner et gatekjøkken vegg i vegg med frisørsalongen.

Globalisering på gateplan

– Vi snakker mye om globalisering i teorien, men vi må studere det i nærmiljøet. Det globale blir en dyna­mikk i en liten gate. Innvandrerne skaper både spisesteder, sitteplasser og kafeer, sier Haci Akman.

Forskeren og etnologen har brukt mye tid på å studere Nygårdsgaten, og sammen med for­sknings­assist­entene Sara Kohne og Eline Grave har han intervjuet et utvalg av huseierne og de forretningsdrivende som holder til i den nedre delen av gaten. De obser­verte også hvordan menneskene i gaten forholdt seg til hverandre.

Selv patriotiske bergensere vil medgi at Nygårdsgaten har utfordringer trass et blomstrende forretningsliv og et globalisert tjenestetilbud. Hva er det som mangler nå etter Nygårdsgatens gjenoppstandelse? Jo, det er ingen som snakker sammen lenger.

Tenker ikke kollektivt

Ikke sånn å forstå at tonen er uvennlig. Rashid forteller for eksempel at han har god kontakt med de andre som driver forretninger i nærheten av frisørsalongen hans. Men det er den kollektive tankegangen som mangler, påpeker Akman.

– De små foretakene tenker på hvordan forretningen skal overleve. De har ingen tilhørighet til husene de leier og bydelshistorien. De tenker at de skal selge en tjeneste, og bidra til byens identitet ved å forsyne den med matvarer, og pynte den.

Han mener kommunen burde være flinkere til å gi informasjon om vern og bruk til de som driver foretak i bygningene, for å hindre forfall.

– Da kan vi verne kulturarven som tilhører flere generasjoner, og en del av bydelsidentiteten, sier han.

Men eierne har også en dårlig dialog om vernegrunnlaget til husene, sier forskeren. Han peker på at flere av husene, hvor noen går tilbake til 1700-tallet (altså før gatens opprinnelse) står i forfall. Huseierne forteller på sin side til forskerne at de ikke kan ta vare på bygningene fordi de ikke får støtte fra kommunen.

Trenger stamsteder

Det Nygårdsgaten mangler i dag er en identitet. Man trenger stamsteder og faste installasjoner i gaten, sier Akman, som synes det er spesielt trist at kaféen Knøderen nylig stengte dørene.

– Det var et tap for gaten i forhold til stabiliteten. Vi trenger kontinuitet i gateutviklingen, sier han.

Likevel var kaféen en liten øy for seg selv i Nygårdsgaten, på samme måte som mange av de andre tingene du finner her. Ingen fra hospitset gikk for eksempel inn på Knøderen i de månedene Akman observerte, og det var minimal kontakt mellom kundene på kaféen og de andre bedriftene.

Mer kaotisk enn før

Flere av barndomsvennene til Jonny Taule følte tilhørigheten til sentrum så sterk at de har flyttet tilbake igjen til Nygårdsgaten. Men når de kikker ut av vinduene i BOB-leilighetene sine ser de en annen gate enn den de forlot.

– Gaten ser litt tragisk ut. Skiltene til gatekjøkkenene henger på vegger, dører og står på gaten. Det er kaos i markedsføringen, og det virker som om innehaverne tenker at mye tekst betyr mange kunder, sier Akman.

Han peker på et skilt utenfor et av spisestedene, og viser hvordan det lister opp absolutt alt man kan spise der inne.

Vil ha forskerne med

Haci Akman mener løsningen for gaten må være en dialog mellom forskere, kommune, leietakere og huseiere.

– Hvorfor ikke satse på å be­holde familier i byen? Generasjons­tilhørigheten mangler nå, sier ­Akman, og viser til Grieghallen, byens kulturelle storstue, som bare ligger et steinkast unna.

– Det kunne vært en flott gate.

Artikkelen er hentet fra Hubro, UiBs forskningsmagasin. Det er gratis å tegne seg som abonnent, bare send oss en e-post. Du kan også lese magasinet på nett, eller laste det ned som PDF.