Hjem
Aktuelt
UKENS DOKTOR

– NS-barn led etter krigsoppgjøret

Hver uke disputerer en rekke kandidater for doktograden ved UiB. Baard Herman Borge har forsket på barn av NS-medlemmer.

AV ELIN STENSVAND

Europas største etterkrigsoppgjør fikk ikke bare konsekvenser for de dømte. Mange av de rundt 100 000 barna til tidligere NS-medlemmer i Norge har også fått kjenne på hvordan det er å stå utenfor resten av samfunnet.

Hvordan var det å vokse opp i Norge med foreldre stemplet som landssvikere?

Det er et mangfoldig bilde som trer frem. Mange har opplevd stigmatisering, det er det ingen tvil om. Særlig ille var det de første årene etter krigen, men en del føler fremdeles at dette temaet er skambelagt og vanskelig å snakke om. Noen er ennå redde for at folk skal «finne ut» hvilken bakgrunn de har. Dette har preget livet i mange familier og forholdet mellom familiemedlemmer. Spesielt har mange opplevd at forholdet til fedrene har blitt skadet. Det har vært en psykisk belastning for mange. Likevel er det stor variasjon i opplevelsene og synet på foreldrenes valg under krigen. Noen uttrykker forståelse for fortiden, mens andre tar avstand, sier Baard Herman Borge.

"De har lidd på en måte som er usynlig for oss andre."

Hvem har vært mest plaget?

Et interessant funn er at de negative konsekvensene for 2. generasjon forekommer like ofte og er like store for barn av passive medlemmer, som de som er barn av dem som foretok alvorlige handlinger. Passive NS-medlemmer ble jo også dømt for landssvik, blant annet med bøter. Den uoffisielle straffen fra samfunnet henger nøye sammen med den formelle straffen, men fikk større konsekvenser. De som bar på dette stempelet, falt ut av det nasjonale fellesskapet. De har lidd på en måte som er usynlig for oss andre.

Les mer om doktoravhandlingen her.

Hvordan skilte krigsoppgjøret i Norge seg fra andre krigsoppgjør?

Det norske rettsoppgjøret skilte seg veldig ut i omfang sammenlignet med tilsvarende oppgjør i andre land. Vi hadde faktisk Europas største krigsoppgjør. Nesten 50 000 mennesker ble dømt for landsforræderi. Dette er det eneste eksempelet i historien der alle medlemmene i et parti har blitt straffet.

Norge var dessuten en ung nasjon og krigen fikk en viktig funksjon for nasjonsbyggingen etter krigen. Man hadde en svart/hvitt-framstilling av det hele, både fra myndighetenes side og ellers. Flertallet av innbyggerne var «gode nordmenn» og de få som sto utenfor, «de som valgte feil», hadde det ikke enkelt. De som ble dømt for landssvik var virkelig en stigmatisert gruppe. Den store oppmerksomheten krigen har spilt og fortsatt spiller i samfunnet vårt, holder de vonde minnene i live.

Du skriver at NSDAP-barn i Østerrike og Tyskland tilsynelatende har opplevd færre problemer i ettertid enn barn av NS-medlemmer i Norge. Hvorfor er det sånn?

Til tross for at handlingene til NSDAP-medlemmene generelt var mye mer alvorlige sammenlignet med NS-medlemmene som stort sett bare var politiske forbrytere, viser det seg at det å ha en forelder med NSDAP-bakgrunn ikke var stigmatiserende. Et eksempel er datteren til Albert Speer, en av ministrene i Hitlers regjering. Hun gikk på skole i etterkrigsårene, og har fortalt om en oppvekst der hun aldri opplevde fiendtlighet på grunn av farens rolle. Tyskland og Østerrike var nasjonale diktaturer med en helt annen oppslutning i befolkningen. I Norge var NS kollaboratører og representerte en minoritet. Det samme gjaldt i for eksempel i Nederland. Forræderiaspektet var viktig i Norge, men ikke til stede i Tyskland og Østerrike. Der fikk man et kollektivt ansvar, mens det her hjemme var enkeltmennesker som ble straffet. Dette viser hvordan et breddeoppgjør får alvorlige sosiale følger for en stor gruppe uskyldige, sammenlignet med når bare lederne blir straffet.

Nye demokratier med rester fra gamle regimer er fortsatt like aktuelt i dag. Hva kan vi lære av det som skjedde i Norge?

Ved dannelsen av et nytt demokrati vil spørsmålet om hva skal man gjøre med tilhengerne til det gamle regimet alltid melde seg. Den arabiske våren og Øst-Europa etter kommunismens fall er moderne eksempler på dette. Det vanlige i slike tilfeller er at man tar lederne. Men i Norge skilte man ikke mellom passive papirmedlemmer i NS og partiets aktive ledere.

Trenden etter 2. verdenskrig i Europa er enten ingen eller svært begrensede opprør. Hvordan oppgjørene utarter seg har mye å gjøre med maktforholdene ved overgangen. Det som avgjør oppgjørets form er ikke overgrepenes alvorlighetsgrad, men hvor sterkt det nye regimet står. NS var så avmektige i 1945 at man kunne gå demonstrativt til verks. De hadde ingen støttespillere.