Hjem
Aktuelt
HUBROINTERVJUET

Pioner med påvirkning

Som historiker har hun forsket på kvinners liv og endringer, som kvinne har hun opplevd endringene. For professor Ida Blom er livet og historien to sider av samme sak.

KVINNEFORSKNINGSGRÜNDEREN: Professor emerita Ida Blom har hatt stor betydning for oppbygningen av kjønnshistorisk forskning i Norge, Norden og internasjonalt. I 2008 ble et av UiBs bygg oppkalt etter henne – Ida Bloms hus.
Foto/ill.:
Eivind Senneset

1952.

Da Ida Blom flyttet til Paris var det ukjent for henne at franske kvinner ikke hadde fått stemmerett før i 1944. Eller at belgiske kvinner måtte ha skriftlig tillatelse fra sin mann for å ta jobb utenfor hjemmet. Faktisk skulle det gå ytterligere 20 år før hun gjorde disse oppdagelsene.

– Jeg ble aldeles forbauset. Før dette hadde jeg aldri tenkt over at kvinners stemmerett var noe nytt. Det var et sjokk, sier Ida Blom når vi treffer henne hjemme på Søreide i Bergen.

For egentlig var det tilfeldigheter som gjorde at Ida Blom skulle bli opptatt av kvinneforskning.

– Da jeg som ung skulle bestemme meg for en utdannelse, tenkte jeg egentlig først å studere medisin. Men det var et langt og dyrt studium og studielån eksisterte ikke, forteller hun.

I stedet valgte hun først en to års sekretærutdannelse. En utdannelse som skulle bringe henne til Sveits og altså Frankrike. En naturlig interesse for språk førte til studier i fransk og tysk, men så ble hun fascinert av historiefaget.

– Da jeg skulle ta hovedfag kom det til å handle om Grønlandsspørsmålet. Siden jeg er dansk og har slått meg ned i Norge, syntes jeg den konflikten var interessant. Så dette ble også tema for doktorgraden min.

Blom disputerte for doktorgraden i mai 1972. Endelig kunne hun slappe av og se hva som skjedde rundt henne i verden.

1972.

Motstand mot EF ble en vekker for Blom, slik det var for så mange andre politisk engasjerte på denne tiden. Spesielt ble hun opptatt av det som på den tiden ble kalt Fellesmarkedet.

– Jeg ble oppmerksom på noe jeg ikke hadde tenkt på, nemlig at Fellesmarkedet kun hadde menn i ledelsen. Det var ingen kvinner med i det hele tatt!

Hun møtte flere kvinner som påpekte at det eksisterte en skjev maktbalanse mellom kjønnene. Dette forandret forskningen hennes.

– Jeg hadde i grunnen aldri tenkt på at kvinner ikke hadde hatt stemmerett! Som historiker var det litt forbausende. Da begynte jeg å lure: Hva i all verden! Hva kan ha vært viktig for kvinner? Så jeg begynte å forske på kvinners historie.

Blom kastet seg hodestups inn i kvinneforskningen. Mens historiefaget frem til da var dominert av fortellinger om menn og makt, var kvinnene nærmest usynlige. Det ville Blom gjøre noe med. Hun ville gjøre kvinnene synlige.

– Da jeg fikk øynene opp for at kvinner hadde en historie, som vi ikke visste noe om, var det hverdagsproblemene som opptok meg. Jeg ble nok også inspirert av at det på den tiden var en endring innenfor historieforskningen med mindre vekt på det partipolitiske, på regjeringer og internasjonale relasjoner. Begreper som hverdagshistorie betegnet en ny interesse innen faget og historisk demografi ble et viktig felt.

Et sentralt element i kvinnekampen var retten til å bestemme over egen kropp. Ikke minst skulle kampen for prevensjon og fri abort stå sentralt utover på 70-tallet. Noe som også opptok Blom i forskningen hennes.

– Jeg valgte å undersøke det jeg mente hadde vært et avgjørende element i kvinners historie, nemlig – som Katti Anker Møller formulerte det – å bli «herre over sin egen kropp og det som er i den». Det vil si selv å kunne bestemme hvor mange barn man ville sette til verden. Noe som resulterte i min første bok på dette feltet – om barnebegrensning. Her var selvsagt temaer som prevensjon og abort helt sentralt. I en ny bok undersøkte jeg hvilken hjelp kvinner fikk når de skulle føde barn. Slike temaer førte også med seg interesse for helsehistorie, og jeg skrev siden både om tuberkulose og om lovgivning om kjønnssykdom, forklarer Blom.

Men det var også andre spørsmål som trengte seg på, så som definisjonen av arbeid og kvinners deltakelse i arbeidslivet. Blom så at kvinners innsats i hjemmet ikke ble regnet som arbeid. Hun ga dette en sentral plass i forskningen sin.

– Jeg var opptatt av hvordan arbeid ble definert, nemlig som lønnsarbeid. Dermed ble alt kvinner gjorde i husholdet utdefinert. Særlig klart var det når det angikk kvinner i jordbrukssamfunnet. Begrepet arbeid måtte simpelthen endres for å få med kvinners innsats, slår hun fast.

Sakte, men sikkert begynte det å vokse opp et miljø av forskere som representerte et paradigmeskifte innen humaniora. Og de akademiske institusjoner begynte å reflektere dette skiftet.

1985.

Universitetet i Bergen (UiB) åpnet Europas første humanistiske kvinneforskningssenter. Ida Blom var styreleder og samme år ble hun også utnevnt til Norges første professor i kvinnehistorie. Disse endringene i akademia var et internasjonalt fenomen og Blom var opptatt av å knytte kontakter også utover landets grenser. Hennes eget arbeid gjenspeilet dette.

– Det har vært viktig for meg å se norsk historie – også kvinne- og kjønnshistorien – i relasjon til andre lands historie. Det førte bl.a. til at jeg ble involvert som redaktør av en kvinneverdenshistorie – Cappelens kvinnehistorie, som kom i 1992-93, sier hun.

Følte du noensinne forskjells- behandling i akademia?

– Det var ikke mange kvinner som jobbet med historie på universitetsnivå den gang. I Bergen var det bare meg og jeg ble kanskje en slags knapphullsblomst? Men da jeg begynte å jobbe med kvinnehistorie kunne jeg møte motstand på det faglige planet, sier hun og tenker seg om før hun legger til. – Vi hadde livlige diskusjoner, men det er jo ikke uvanlig i et forskningsmiljø.

2013.

I året da Norge feirer stemmerettsjubileet – 100 år etter at norske kvinner fikk stemmerett på lik linje med norske menn – er Ida Blom pensjonist. Men ikke tilbaketrukket. Hun er en aktiv foredragsholder og synes det er flott at fokuset på kvinners stemmerett knyttes sammen med at det er 200 årsjubileum for Grunnloven i 2014.

– Begge jubileene har med demokratisering å gjøre. Det er veldig fint å se at det er så stor interesse for markeringen i år. Jeg føler at man ikke kan åpne en avis uten at det står noe om jubileet, smiler hun.

Både som feminist og historiker merker Ida Blom samtidig tydelige endringer i kvinnekampen. Hun synes ikke alltid det er like lett å få øye på hva som står i fokus i dagens kvinnekamp.

– På 1970-tallet dreide det seg om helt konkrete ting. Man mente at det burde være flere kvinner på Stortinget og i kommunestyrene. Her er vi jo kommet langt, men ikke langt nok etter min mening. Prevensjonsspørsmålet var viktig for oss den gang. Jeg husker en lege som hadde et prevensjonskontor her i Bergen. Det ble stor oppstandelse og mange diskusjoner. Det var veldig konkret den gangen, mimrer hun.

Samtidig ser hun likhetstrekk i debatten før og nå. Fortsatt står spørsmål knyttet til kropp og seksualitet og retten til selv å bestemme over disse sentralt.

– Det snakkes mye om seksualitet. Selvsagt skal kvinner kunne danse rundt og gjøre som de vil. Men samtidig er det vesentlig at man får frem kvinner som intellektuelle og politiske mennesker. Det er hodet og engasjementet som burde stå i fokus. Det er kanskje smuldret litt vekk i den moderne feminismen. Det å frigjøre seg ved å kle av seg er ikke den riktige veien å gå for kvinner, mener hun.

Ifølge Blom er kampen om familielivet en av nåtidens viktigste arenaer.

– I min generasjon var det ikke snakk om at far skulle være hjemme. Nå skal man dele på det, og det er en ny og interessant problemstilling. Jeg har stor sympati for at fedre skal få mer tid med sine barn, sier hun.

Tror du det er blitt enklere å være kvinne i dag?

– Det er blitt mye lettere å gjøre noe utenfor familiens rammer. Samtidig er det blitt vanskeligere å få tiden til å strekke til. Forventningene er ikke de samme som før. Forbruket i en familie er blitt så mye større. Men det er jo i dag flere måter å organisere hverdagslivet på. Alt i alt tror jeg det er utmerket å være kvinne i dag, med et større handlingsrom enn før.

I sitt eget liv har Blom levd slik hun preket. Likestilling har vært en like naturlig del av hverdagen som det var i hennes akademiske karriere.

– Ungene våre har vokst opp i et hjem der de ser at mor og far er venner, har gjort ulike ting og hatt det hyggelig sammen. Flere av vennene deres syns det var spennende at jeg ikke var hjemme hele dagen, slik de var vant til fra sitt eget hjem. Jeg tror vi har vist at ting kan gjøres annerledes.

Denne artikkelen står på trykk i Hubro 01/2013.Hubro er UiBs magasin for forskning og utdanning. Du kan abonnere gratis på Hubro ved å sende oss en e-post.