Hjem
Aktuelt
OLJEBYEN BERGEN

Den "forbannede" oljen

De fleste av verdens 20 største oljeproduserende land har alvorlige problemer med korrupsjon og demokrati. Men er det oljens feil?

Oljefat, brukt som illustrasjonsfoto ifm tema Oljebyen Bergen i Hubro 01/2013.
Oljefat, brukt som illustrasjonsfoto ifm tema Oljebyen Bergen i Hubro 01/2013.
Foto:
Colourbox

Innhold

Ja, mener tre UiB-forskere som Hubro har snakket med. Oljerike land har statistisk sett lavere økonomisk vekst, større grad av autoritært styresett og større sosiale forskjeller enn land uten olje. De er rammet av noe forskerne kaller en ressursforbannelse.

– En rekke studier viser at det primært er korrupsjon, satt i gang eller forsterket av store oljefunn, som er skyld i den såkalte «oljeforbannelsen», sier Tina Søreide, postdoktor ved Det juridiske fakultet.

Søreide skrev sin doktorgrad ved NHH om årsaker til og konsekvenser av korrupsjon. Hun har siden også jobbet ved Christian Michelsens Institutt (CMI) og Verdensbanken. Et av landene hun har studert er Angola, Afrikas tredje største oljeproduserende land etter Nigeria og Algerie.

Luanda Skyline

Etter slutten på en langvarig borgerkrig har Angola de siste ti årene opplevd formidabel oljedrevet vekst. I hovedstaden Luanda beveger heisekranene seg ustanselig. Skyskrapere har skutt i været og danner en imponerende skyline.

Men svært få av de over 18 millioner menneskene som bor i Angola har fått ta del i oljeboomen som har gjort landet til Afrikas tredje største økonomi. Over halvparten av befolkningen lever under verdens fattigdomsgrense, slik den blir definert av FN. Disse aller fattigste har mindre enn syv kroner om dagen til å dekke sine primærbehov.

Samtidig mottar de 20 rikeste prosentene av befolkningen åtte ganger mer av landets offisielle inntekter enn de fattigste 40 prosentene, ifølge FN. Blant de aller rikeste finner man familien til president José Eduardo dos Santos. Hans datter Isabel er av tidsskriftet Forbes rangert som Afrikas rikeste kvinne.

– Korrupsjon er hovedårsaken til fattigdommen og de sosiale problemene i Angola. Det er først og fremst oljen som er årsak til at landet i dag er rangert som verdens 17. mest korrupte land. Det demokratiske systemet er nærmest satt ut av spill, forteller Søreide.

Angola er langt ifra alene. Faktisk sliter de fleste av verdens 20 største oljeprodusenter med en uheldig blanding av høy korrupsjon og lite demokrati.

Hvordan har det seg at olje skaper korrupsjon?

– I Angola, som i svært mange andre oljerike land, har man fått store inntekter fra oljeeksport før gode kontrollinstitusjoner er blitt etablert og rammevilkår for et sunt næringsliv er kommet på plass. Med store oljeinntekter er det mer penger som kan grabbes, og de svake kontrollinstansene gjør grabbingen mulig, sier Søreide.

Milliardbeløp forsvunnet

Norske oljeselskaper har bidratt sitt til det angolanske eventyret, med investeringer på rundt ti milliarder amerikanske dollar. Statoil alene betaler hvert år 20 milliarder kroner i ulike skatter til den angolanske staten. En undersøkelse fra Det internasjonale pengefondet (IMF) viser at mellom 2007 og 2010 forsvant det 185 milliarder oljekroner fra Angolas økonomi. Dette tilsvarer en fjerdedel av landets statsbudsjett.

– Når oljen først har skapt en kultur for grabbing, er det svært vanskelig å få bukt med problemet. Siden korrupsjonen gagner de som sitter med kontrollen over inntektene, så har disse få incentiver til å innføre gode kontrollinstanser. Med andre ord hemmer oljen oppbyggingen av institusjoner og kontrollmekanismer som hindrer korrupsjon og omfordeler rikdommen, sier Søreide.

Korrupte oljenasjoner har altså til felles at de har svake institusjoner. Både før og etter oljefunnene. Med svake institusjoner menes at landene mangler uavhengige juridiske og byråkratiske systemer, en sterk og betydningsfull opposisjon og demokratiske spilleregler.

Olje svekker demokratiutvikling

Tolv av verdens 20 største oljenasjoner har et autoritært styresett og bare fire av landene har fullt demokrati, ifølge Democracy Index 2011: Economist Intelligence Unit.

– I forskningsmiljøene er det bred enighet om at dersom man har svake institusjoner så er det rett og slett katastrofalt for demokratiutviklingen å finne olje. I land med svake institusjoner, der korrupsjon er mer utbredt, blir det veldig verdifullt å holde på makten eller å søke makt med ikke-demokratiske midler. Oljeinntektene gir statsledere mer lyst til å holde på makten og midlene til å gjøre det, sier postdoktor Håvard Haarstad ved Institutt for geografi.

Haarstad forsker på forholdet mellom naturressurser og samfunnet. Men han påpeker at det finnes unntak. Selv har han studert hvordan store forekomster av naturgass har påvirket demokratiet i Bolivia. Bolivia er i dag rangert som et av Latin-Amerikas fattigste land til tross for betydelige naturressurser.

– I Bolivia har gassen i de senere år på mange måter vært med på å vitalisere demokratiet, de politiske bevegelsene og den offentlige debatten. Hvordan skal den utvinnes? Hvem skal ha inntektene av den? Hvordan skal man bevare miljøet og den tradisjonelle livsstilen til urfolk? Dette er spørsmål som mobiliserer folk, forteller han.

Effekten av dette offentlige ordskiftet er at marginaliserte grupper får en klar felles interesse som gjør det lettere for dem å organisere seg kollektivt. Dette kan ha bidratt til å avgjøre valget i 2005, da urinnvåneren Evo Morales ble valgt til president. Fire måneder etter å ha overtatt makten nasjonaliserte han Bolivias olje- og gassfelt og økte skattene for utenlandske selskaper som opererer i landet.

En revolusjon sprer seg

I Venezuela så man en liknende utvikling da nylig avdøde Hugo Chávez ble valgt til president i 1998. Også i Venezuela hadde utvinning av naturressurser skapt og økt de sosiale forskjellene, for så å bidra til at de minsket. Sosialantropolog Iselin Åsedotter Strønen, stipendiat ved UiB og CMI, har lenge forsket på utviklingen i landet. Hun er en av bidragsyterne i boken Flammable societies: Studies in the Socio-Economics of Oil and Gas, der hun skriver om konsekvensene av olje- og gassfunn i Venezuela.

– Utviklingen av oljeindustrien i løpet av første halvdel av forrige århundre formet utviklingen av sosiale, politiske og økonomiske strukturer. Grovt sett var samfunnet delt opp rundt en politisk og økonomisk elite som styrte petroleumssektoren og statsapparatet, en middelklasse som næret seg av den oljesmurte delen av staten og økonomien og en stor underklasse som stort sett ikke fikk ta del i oljeøkonomien i det hele tatt, sier hun.

Misnøye ga politisk endring

Under oljeboomen på 1970-tallet tok korrupsjonen av under daværende president, Carlos Andres Perez. Misnøyen med hvordan oljepengene ble brukt førte etter hvert til politisk endring og valget av Chávez. Et av hans hovedgrep var sterk statlig kontroll over oljeindustrien.

– En ny oljeboom har gitt den venezuelanske staten betydelig handlingsrom, og de har vist vilje til å bruke noen av disse ressursene til fattigdomsreduksjon. Det viser at «oljeforbannelsen» og sosiale ulikheter assosiert med denne ikke er en naturlov, men også et spørsmål om politisk vilje, mener Strønen.

Nedsunket i korrupsjon

Gode hensikter til tross lyktes ikke Chávez med å endre korrupsjonsnivået i landet. Snarere tvert imot. Venezuela har nemlig sunket stadig lavere ned på korrupsjonsskalaen til Transparency International. Landet ligger nå på en 165. plass, og er således verdens 11. mest korrupte land. Dette er i tråd med Tina Søreides forklaring om at oljen hemmer oppbyggingen av systemer som kontrollerer korrupsjon og hvor oljepengene går.

– Ulike former for korrupsjon har blitt innarbeidet i systemet. Dette er vanskelig å endre, sier Strønen.

Selv om Angola, Bolivia, Venezuela og andre oljerike land skulle få redusert korrupsjonen antyder Håvard Haarstad at dette ikke i seg selv er nok til å få bukt med ressursforbannelsen.

– Jeg tror ikke at korrupsjon er hovedårsaken til ressursforbannelsen, selv om det selvsagt er et stort problem. Det grunnleggende problemet er manglende institusjoner, entreprenører og et lavt utdannings- nivå i befolkningen. Det er ikke slik at hvis man fjerner korrupsjon så er problemet løst, man trenger å få på plass disse andre faktorene i tillegg for at oljen skal kunne omsettes til reell utvikling, mener han.

Denne artikkelen står på trykk i Hubro 01/2013. Hubro er UiBs magasin for forskning og utdanning. Denne artikkelen er del av tema i bladet, som er Oljebyen Bergen. Du kan abonnere gratis på Hubro ved å sende oss en e-post.