Hjem
Aktuelt
STEMMERETTSJUBILEET

12 forskere om 100 års kamp for stemmerett

Vet du hvilke land som innførte stemmerett for kvinner før Norge? Eller hvilken kvinne som mangler på plakaten til Stemmerettsjubileet? Les videre om svaret er nei.

Deltakerne i forskerstafetten fra venstre: Anne-Hilde Nagel, Tone Hellesund,...
Deltakerne i forskerstafetten fra venstre: Anne-Hilde Nagel, Tone Hellesund, Dunja Blazevic, Brita Ytrearne, Ingrid Muftuoglu, Synnøve Lindtner, Inger Elisabeth Haavet, Elisabeth Aasen, Ida Blom, Kari Hop Skiftesvik, Ingeborg Fløystad, Gudrun Holgersen, Jacob Aars (ikke på bildet).
Foto/ill.:
Solrun Dregelid

Hovedinnhold

13 UiB-forskere. Alle med ekspertise på ett fagfelt innenfor 100 års kamp for kvinnelig stemmerett. Den 13.juni var de samlet på Bergen Offentlige Bibliotek for å spre sin kunnskap om kvinnekampen i løpet av fem intensive timer. 

Les mer om stemmerettsjubileet.

Det internasjonale perspektivet.

- Viste dere at Norge slettes ikke var det første landet hvor kvinner fikk stemmerett?, spurte første foredragsholder professor emerita, Ida Blom, retorisk.

Faktisk var både New Zealand (NZ), Australia og Finland foran oss, kunne hun opplyse. I NZ fikk kvinner stemmerett allerede i 1893, men de kunne ikke stille til valg. Dette kunne de imidlertid i Australia som innførte stemmeretten i 1902. I Finland fikk både menn og kvinner stemmerett i 1906.

- Vi var ikke det første landet, men vi kan derimot skryte på oss at vi var den første helt selvstendige staten hvor kvinner fikk stemmerett, sa Blom.

Hun mener dermed Norge bidro til å sette i gang en bølge der flere selvstendige stater kom etter. Danmark og Island i 1915 og Østerrike, Tyskland, Polen i 1918.

Hvem mangler på plakaten?

Spørsmålet ble stilt av statsstipendiat, Elisabeth Aasen. Hun var fjerde forsker i stafetten.

- Anne Rogstad, første kvinne på Stortinget, burde absolutt ha blitt trukket frem som et ikon på plakaten. Hun er vel verdt å huske. Jeg ønsker å si et hurra for Anna Rogstad! sa Aasen som fremførte foredraget «Fire kvinner – et offisielt ikon.»

Anne Rogstad kom inn på Stortinget allerede i 1911. Hun var selv med på å drive frem den endringen i stemmerettsreglene som ga henne anledning til å stille til valg i 1909. Dette var innføringen av begrenset stemmerett for kvinner i 1907, som blant annet også innebar at kvinner kunne velges til politiske verv.

Hvem burde Rogstad kanskje ha erstattet av de fire ikonene?

Ikke Camilla Collett. Hun var æresmedlem av Kvinnesaksforeningen og en åndelig fører i kvinnekampen.

– Hun satte kvinnen på tapet i den form av at hun ble sett. Hun var en åndelig høvding, sa Aasen.

Ikke Gina Krog. Lærerinnen startet Norsk Kvinnesaksforeningen sammen med Dagbladet-redaktør Hagbart Bærner – en forløper til andre organisasjoner som kjempet frem stemmeretten. Krog tillot dessuten kvinner å få en politisk stemme lenge før stemmeretten ble innført gjennom utgivelsen av bladet Nylænde.

– Krog var så beundringsverdig kompromissløs. Hun ga seg aldri på at kvinner skulle ha stemmerett på like fot med menn, sa Aasen.

Ikke Fredrikke Marie Quam - stifteren av Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS).

- Hun var en administrator av de fremste med et enormt nettverk hun visste å benytte seg av. Gjennom nettverket klarte hun å sanke 300 000 stemmer fra kvinner som ikke hadde stemmerett i forbindelse med unionsoppløsningen. Hun fikk vist at kvinner hadde et politisk engasjement. Det er noe av det skarpeste som er gjort i norsk politikk, skrøt Aasen.

Da står bare Fernanda Nissen igjen. Hun arbeidet både for Skuld og Norsk Kvinnesaksforeningen, men Aasen er likevel ikke sikker på om hun fortjener å være ikon for kvinnestemmerettskampen.

- Nissen var et prakteksemplar av en kommunepolitiker og gjorde en formidabel innsats for undertrykte grupper, men stemmeretten var en perifer sak for henne. Jeg er skeptisk til å trekke frem henne som ikon for stemmerettskampen, sa Aasen.