Hjem
Aktuelt
Klimaendringer

Flykter fra vannet

– Tre hundre millioner mennesker vil bli klimaflyktninger innen 2050. Det vil føre til politiske endringer i Europa, sier Atiq Rahman, direktør for Bangladesh Centre for Advanced Studies.

Han har gjort regnestykket mange politikere ikke har lyst til å forholde seg til: Hvor mange flyktninger hvert land i vesten må ta imot basert på klimagassutslipp per innbygger.

– Jeg har gjort beregningene, og kan fortelle deg hvor mange mennesker Norge må ta imot. Det er ikke populært, sier Rahman, som likevel ikke har lyst til å fokusere på de konkrete tallene.

Klimaforsker Atiq Rahman gjestet UiB forrige uke, etter blant annet å ha deltatt på Nansenkonferansen i Oslo. Rahman har en doktorgrad i kjemi, og i tillegg til å ha undervist på universitetene i Oxford og Aberdeen i over ti år, var han en av hovedforfatterne på det internasjonale klimapanelets tredje hovedrapport og deltok i arbeidet på den fjerde.

Mindre og dyrere mat

– I Oslo var det noen som sa på spøk at ”global oppvarming, det vil vi ha mer av”. Som forskere klarer vi ikke å kommunisere at bare litt oppvarming vil ha store konsekvenser. Hovedbudskapet forskerne gir handler om økt temperatur, men for vanlige folk er ekstremvær en større bekymring, sa han.

Rahman, som selv er fra Bangladesh, forklarte at hjemlandet hans vil bli rammet på syv ulike måter av en temperaturstigning: Havnivået vil stige; sykloner forekomme hyppigere; saltvann vil oversvømme markene; mer flom; tørke; erosjon av elvebredder; og uberegnelig nedbør.

– Om temperaturen stiger med to grader, kan det føre til at kornproduksjonen i Sør-Asia blir redusert med fem til tyve prosent. Det globale matmarkedet vil endres som følge av klimaendringene. De siste årene har matprisene økt mellom tretti til sytti prosent. Er du rik kan du betale, men de fattige bøndene som produserer maten har ikke penger til å kjøpe maten de produserte i fjor, sier Rahman.

Samarbeid med Norge

Bangladesh Centre for Advanced Studies arbeider sammen med både Bjerknessenteret og Nansensenteret. Bjerknessenteret tar utgangspunkt i sin globale klimamodell og produserer modelldata i høy oppløsning, supplert med informasjon fra lokale feltstudier.

Forsker Michel d. S. Mesquita fra Bjerknessenteret har lært opp flere lokale samarbeidspartnere i bruk av klimamodellen:

– Globale modeller har grov oppløsning og kan ikke gi detaljinformasjon om mindre områder som Bangladesh eller Nepal. Men med hjelp av regionale modeller med høyere oppløsning kan vi se hvordan monsunsesongen og skysystemene vil utvikle seg, og det gjør det lettere for landene å planlegge politisk når det gjelder slikt som jordbruk og vannressurser, sa han til Hubro i vår.

Rahman forteller at de vil bruke modellene til å gjøre informasjonen relevant for folk. Samarbeidet med Bjerknessenteret fokuserer på Bangladesh fra Nepal til kysten, mens Nansensenteret bidrar til forståelse av havnivåer.

– En pluss en er bedre enn to i denne sammenhengen. Bjerknessenteret og Nansensenteret har analytisk kapasitet som gjør at vi kan konvertere vitenskap til teknologi, sier Rahman.

– Må kommunisere bedre

Klimaforskeren mener det har blitt en klisjé at klimaendringer er den største trusselen mennesket står ovenfor, og sammenligner det med ”fangens dillemma”.

– Ingen individuelle grupper kan løse problemene. Enten gjør alle det, eller så kan vi ikke gjøre det bra. Vi må snakke med hverandre, og forstå spørsmålene bedre, sier han.

Men Rahman er samtidig klar over at forskere ikke alltid snakker et språk som utenforstående forstår.

– Vi vitenskapsmenn er ikke nødvendigvis de beste kommunikatører. Vi er ikke så gode til å forklare sammenhenger for politikere. Vi må bli bedre på kommunikasjon, for nå klarer vi ikke kommunisere at bare litt oppvarming vil ha store konsekvenser.

Samtidig ser han ikke svært lyst på den politiske systemet blant annet i USA, hvor han sier at ”for hvert kongressmedlem finnes det fire lobbyister som presser dem til ikke å gjøre noe med klimaendringene”.