Revolusjoner på en snor

– Det er ikke første gangen det er et opprør i Libya. Det er ikke første gangen Gadaffi har drept tusener. Og tidligere har det virket for ham. Men med så store demonstrasjoner det er nå, regner jeg med at regimet vil falle likevel.

Det sier professor Knut Vikør. Han mener mønsteret viser at opprørene i Midtøsten nå skjer mot ledere som har sittet siden 60- 70- og 80-tallet, og at det ikke er tilfeldig at Tunisia, Egypt, Yemen og Libya er militærstyrer.

– Det har vært sagt at det som skiller denne typen revolt er overgangen fra det panarabiske til det individuelle og krav om demokrati. Men det jeg ser, er patriotismen. Flagget blir et symbol, det blir en nasjonal patos, sier Vikør.

Senter for Midtøstenstudier ved UiB og Bergen ressurssenter for internasjonal utvikling inviterte torsdag til et åpent møte om situasjonen i Midtøsten. Fem forskere med ekspertise på de ulike landene fortalte en fullsatt sal om hendelsene som har pågått siden januar.

Inntrykk fra Tahrir-plassen

– Folk spør seg hvorfor dette ikke har skjedd før, men sannheten er at det har pågått lenge allerede, sier Nefissa Naguib, seniorforsker på Christian Michelsens Institutt (CMI), da hun snakket om opprøret i Egypt.

Hun forteller at røttene til det som skjer i Egypt strekker seg helt tilbake til den første gulfkrigen, som mange egyptere kom tilbake fra uten å føle at det var plass til dem i samfunnet lenger. Mange unge menn døde i forsøk på å skape seg et nytt liv andre steder, enten ved å svømme over til Europa, eller ved å ta seg gjennom ørkenen til Libya.

– Det var matkrise og brødkøer. ”Brødmartyrer” ble et eget begrep. I tillegg kom oljeprisen, finanskrisen og situasjonen i tekstilindustrien. Men selv da en bølge av unge menn begynte å ta livet av seg – de satte til og med fyr på seg selv foran offentlige bygninger – reagerte ikke myndighetene, sier Naguib.

Hun var selv på Tahrir-plassen tidligere i år, plassen som fremfor alle ble samlingspunktet for revolusjonen i Egypt.

Naguib forteller om hvordan folk fra ulike bakgrunner kom sammen og leste aviser og diskuterte, gjerne med mennesker man vanligvis ikke ville snakket med.

– Kvinner og menn kom sammen, unge, gamle og folk med ulike dialekter. De hadde mobile sykehus, hvor ikke bare unge leger, men noen av de beste legene i Egypt behandlet de skadede, forteller hun.

Organisert på Facebook

I følge Linda Kjosås, universitetslektor og oversetter, har norske medier underdrevet rollen som sosiale medier som Twitter og Facebook har spilt i Egypt.

– Revolusjonen var ikke et spontant folkeopprør, men en langvarig prosess som var planlagt fra mange kanter. Men ingen hadde forutsett at det skulle velte hele regimet, sier hun.

Hun forteller om Facebook-gruppen ”We are all Khaled Said”, som ble opprettet til minne om den 28 år gamle egypteren som ble torturert og drept av egyptisk politi.

– For mange egyptere ble denne hendelsen en oppvåkning. I januar hadde gruppen 500.000 medlemmer. Egypt har lenge hatt en tradisjon for demonstrasjoner og aktivisme, men spørsmålet var hvordan man kunne organisere seg. Denne gruppen kom som en redning, forteller Kjosås.

En av gruppens ledere var Wael Ghonim, Googles markedsføringssjef for Midtøsten og Nord-Afrika. Han ble arrestert 28. januar, men ble sluppet fri uken etter.

Krefter i Tunisia

Det var den tunisiske revolusjonen som viste egypterne at det var håp. I motsetning til Egypt er det ikke noe klima for aktivisme i Tunisia, forteller sosiolog Marit Tjomsland.

Hun oppsummerte situasjonen i landet seks uker etter ”jasminrevolusjonen”.

– Det er en økende utålmodighet med den nye regjeringen, og krav om at den skal gå av siden den virker handlingslammet. Det er ingen progresjon, og ingen klare strukturer for prosessen videre.

Tjomsland forteller også at media fortsatt sensurerer av gammel vane, samtidig som at det på hvert eneste beslutningstakende kontor i landet sitter personer med relasjoner til det gamle regimet.

– Samtidig så har det vært mange øvelser i direkte demokrati. På flere skoler har for eksempel elever avsatt lærere, og lærere avsatt rektor. Det er en enorm mengde krav som fremmes fra alle tenkelige kanter. Det er i prinsippet bra, men det gjør at det er mye som flyter nå.

Som en kuriositet kan det også nevnes at Tunisia nå er tomme for armeringsjern og sement: Folk benytter anledningen til å utføre byggearbeider de ikke har fått tillatelse til av det offentlige tidligere.

Tjomsland mener en av utfordringene for jasminrevolusjonen nå, er at drivkraften, de unge, arbeidsløse og høyt utdannede, nå er marginale i prosessen. Partilederne tilhører den sosiale klassen som har minst ønske om endring.

– De som har vært drivkraften må få andre måter å uttale seg på enn det å gå i demonstrasjoner på gaten, mener Tjomsland.

Stammesamfunnet Yemen

I Yemen har folk blitt inspirert av hendelsene i Egypt, men det er viktige forskjeller mellom de to landene, forteller antropolog og historiker Eirik Hovden.

– Den unge, utdannede generasjonen er mye mindre enn i Egypt. Protestene vi ser i media er av to typer. Den ene er litt spontan, og utført av den urbane ungdommen, mens det andre vi ser er organiserte politiske protester utført av det viktigste opposisjonspartiet, sier han.

Hovden peker på at Yemen er det desidert fattigste landet i Midtøsten, og preget av å være et stammesamfunn. Hovden mener lojaliteten stammene har er avgjørende for hvem som kan styre Yemen.

– Samtidig som de er inspirert av Egypt, er folk redde for hva som kan skje om presidenten mister grepet. Det kan bli en enda større borgerkrig enn man ser tendensene til allerede, sier han.