Hjem
Aktuelt
HUBROKRONIKKEN

Et feministisk eksperiment

Kvinnehuset i Oslo var selve symbolet på kvinnebevegelsens idealer – kvinnestyrt med flat struktur. Menn ble stort sett stoppet ved inngangsdøren.

Illustrasjonsfoto brukt ifm Hubrokronikken fra Hubro 01/2013.
KVINNEKAMP: Veien frem mot like politiske rettigheter mellom menn og kvinner har vært lang, og det er fortsatt vei å gå tross store fremskritt de siste tiårene.
Foto/ill.:
Colourbox

Hovedinnhold

I tiden mellom 10. og 14. juni feires Stemmerettsjubileet ved UiB. For fullt program, se egne nettsider for jubileet.

Omkring 1970 skylte en bølge av feministiske ideer inn over den vestlige verden. I de fleste land i Europa og Nord-Amerika manifesterte disse ideene seg i en rekke kvinnebevegelser. Med etableringen av Nyfeministene i 1970 og Kvinnefronten i 1972, og et oppsving for Norsk Kvinnesaksforening (stiftet 1884), fikk den nye kvinnebevegelsen feste også i Norge.

1970-tallets kvinnebevegelse har i tiårene etterpå blitt formidlet i bøker, tidsskrifter, filmer og aviser. I dag preges den populærkulturelle fortellingen ofte av stereotypier som fotformsko, fri sex, flagrende gevanter og sinte, kranglevorne kvinner. I akademiske bidrag har kvinnebevegelsen blitt analysert i lys av institusjonelle og politiske endringer i samfunnet de siste 30 årene. Med begreper som statsfeminisme og kjønnslikestilling har kvinnebevegelsen fått en sentral plass i Norge.

I slike fremstillinger skyves ofte motivene og meningene for kvinnebevegelsens kamp for et mer rett- ferdig samfunn i bakgrunnen. På kvinnehuset ville aktivistene forhindre at «mannssamfunnets» verdier ble reprodusert. Målet med Kvinnehuset var å skape en institusjon med flat struktur som skulle vise et mangfold av kvinnelig aktivitet.

En etterlengtet «oase»

I 1975 åpnet Kvinnehuset i lokalene til et gammelt spedisjonsfirma i Rådhusgata 2. Kvinnens årbok 1977 melder om sol, opprømt stemning, masse kvinner, barn og roser. Inge Ås, en av initiativtakerne, mente at Kvinnehuset var en etterlengtet oase i steinørkenen. Den hjemlige atmosfæren hun skildrer står i kontrast til trafikk, eksos, skitt og bråk utenfor:

«Når du kommer inn døren på kvinnehuset, kommer du rett inn i kvinnekafeen – et stort rom med store bord dekket av blomstrete plastikkduker – gamle slitte men gode stoler – rislamper i taket – stearinlys på bordene, – grønne planter som slynger seg bortover luftekanalen i taket og smiler til deg fra de hvitgrå vinduskarmene.» (Kjerringråd 1981)

Beskrivelsene av kvinnehuset var preget av begeistring og håp. Etter vandring gjennom et mannsskapt ødeland, representerte Kvinnehuset et vannhull hvor kvinner kunne hvile og arbeide uforstyrret med egne ideer og initiativ. Kvinnehuset speilte også kvinnebevegelsens samfunnskritiske ståsted. Det skulle være et alternativ til mannssamfunnets verdiunivers. Istedenfor å benytte seg av forlag drevet av menn, kunstkollektiver dominert av mannlige kunstnere, eller yrkes- og rettighetsinformasjon beregnet for menn, brukte aktivistene et eget hus der denne type produksjon og informasjon fikk blomstre.

Plass til mangfoldet

Mange ulike grupper og tiltak brukte Kvinnehuset som fast tilholdssted: Tverrlitterært kvinneforum (1978), trykkeriet Sfinxa (1975) og Juridisk rådgiving for kvinner JURK (1974), m.fl. Andre grupper var Krisesentergruppen (1976), teatergruppen Livets Mangfold (1977) og diverse musikkgrupper. Det var lekerom for barn, verksted med stensileringsmaskin, verktøy for parolemaling og symaskiner. Sykurs for innvandrerkvinner, bilmotorkurs samt yoga- og meditasjonskurs ble arrangert. Veggene ble stilt til disposisjon for utstillinger. Det ble arrangert kvinnefester, diskusjonsgrupper og arbeidsgrupper. Det var bokkafé, bibliotek og kvinnekafé. Aktivitetene på Kvinnehuset synliggjorde at kvinnebevegelsen bestod av et mangfold av initiativer.

Et «flatt» eksperiment

Kvinnehuset ble sammenlignet med et eksperiment som både skulle gå på tvers av organisasjonene, tilby fellesskap og gi den enkelte kvinne et eget rom. Med flat organisering tok aktivistene avstand fra tradisjonell foreningsstruktur med formann, et styre og passive medlemmer. Dette var en måte å kritisere organisasjoner i «mannssamfunnet» på.

Flat struktur skapte muligheter, men møtte også en rekke utfordringer. Særlig når det kom til idealet om mangfold. Kritikere hevdet at Kvinnehuset kunne ha en isolerende virkning på kvinnekampen ved at kvinnehusets vegger skapte symbolske grenser mellom kvinnebevegelsen og det omliggende samfunnet. Det var ikke en selvfølge at alle kvinner hadde mot til å bevege seg inn i Kvinnehuset. Bjørg Leite, som ledet likestillingsrådet 1980-83, sa det slik:

«Kvinnehuset er ikke blitt det samlingsstedet det burde være. Området hvor Kvinnehuset ligger er lite innbydende, husets forfatning er dårlig, og dette kan ha vært medvirkende til at det særlig er de mest aktive og ytterliggående grupper som har fått dominere.»

Mangfoldets dilemma

Flat struktur muliggjorde et mangfold av sosiale, kulturelle og kvinnepolitiske aktiviteter, men dette ble også utfordrende for kvinnebevegelsen som helhet. Flere var bekymret for hvem som skulle overta utviklingen av kvinnefrigjørende teori og strategi når organisasjonene ble tappet til fordel for frie og uavhengige tiltak. Når aktivister bevegde seg fra organisasjonene til mer spesifikke kulturelle, sosiale og yrkesrettede aktiviteter oppsto det et dilemma. Hvordan skulle den overordnede frigjøringsstrategien i kvinnebevegelsen utvikles videre? Diskusjonene rundt mangfold som mulighet og dilemma handlet i så måte om at manglende styring kunne svekke kvinnebevegelsens kraft i fremtiden.

Gjennom Kvinnehuset ble det forhandlet om nye grenser mot en offentlighet som mange aktivister forbandt med patriarkalske verdier. Menn hadde ikke tilgang, og grønne potteplanter i vinduet holdt den grå og ugjestfrie gaten ute. Kvinnehuset var et synlig brudd med systemet kvinnebevegelsen kjempet mot, først og fremst fordi aktivister kunne forme alternative ideer og alternative kulturer. Kvinnehuset ble oppløst i 1989 pga. manglende driftsbevilgninger.

Historien om Kvinnehuset viser hvordan kvinnebevegelsen inntok nye former på 1980-tallet. Aktivister rettet oppmerksomheten mot konkrete kulturelle, sosiale og politiske utfordringer. Organisasjonenes politiske manifester kom i skyggen av
f.eks. opprettelse av krisesentre
for kvinner og innføring av kvinne- og kjønnsstudier ved universitetene. Historien om kvinnehuset speiler samtidig mange av verdiene, idealene og konfliktene i 1970-tallets kvinnebevegelse. Noen av spørsmålene som diskusjonene på Kvinnehuset refererer til er store og eksistensielle: Hva er en kvinne? Hva er søsterskap og solidaritet? Hva er de riktige strategiene for å få til et mer rettferdig samfunn? Dette er spørsmål som er like aktuelle i dag som da Kvinnehuset åpnet sine dører i 1975.

Ingrid Birce Müftüoglu er universitetslektor ved AHKR (UiB) og forsker ved Uni Rokkan-senteret. Hun leverte nylig avhandlingen Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse.

Denne kronikken står på trykk i Hubro 01/2013.Hubro er UiBs magasin for forskning og utdanning. Du kan abonnere gratis på Hubro ved å sende oss en e-post.