Hjem
Aktuelt
MILJØVERN OG ETIKK

Olje og usikkerhet

Usikkerhet er nøkkelordet for et forskningsprosjekt der målet har vært å se på balansegangen mellom miljøvern og oljeutvinning i Lofoten.

Bilde av bebyggelse og landskap i Lofoten.
VAKKERT OG SÅRBART: Dette bildet fanger essensen av hvordan vi betrakter Lofoten, karakteristiske norske hus omgitt av et vakkert fjellandskap. Men vil denne idyllen og den lokale kulturen bli truet hvis kraftselskap får lov til å utvinne olje og gass i området?
Foto/ill.:
Anne Blanchard

Forskningsprosjektet heter UncAP og har vært ledet av Kjellrun Hiis Hauge ved Havforskningsinstituttet og Anne Blanchard ved Senter for vitenskapsteori ved UiB. De to har sammen med flere kolleger fått publisert to vitenskapelige artikler i tidsskriftet Marine Policy – les mer her og her (kun på engelsk).

 

Usikkerhet som redskap

– Usikkerhet er et viktig spørsmål i Lofoten. Når usikkerheten er lav er det ofte fordi et tema ikke oppfattes som viktig. Men straks innsatsen blir større, så blir usikkerhet en viktigere faktor, forklarer Anne Blanchard, som for tiden holder på å oppsummere prosjektet.

Hun forklarer at usikkerhet er utslag av tre ting: Ufullstendig forskning, dårlig forskning og korrumpert forskning. I sistnevnte tilfelle er det snakk om noe som er skapt bevisst for å skape debatt eller endog forvirring.

– Når du har med noe så viktig å gjøre som oljeutvinning i et sårbart område og hvor livene til mange mennesker blir berørt, så blir usikkerhet en viktig faktor, mener hun.

Ifølge Blanchard ønsket forskerne å se på hvordan ulike interessegrupper betrakter Lofoten og hvordan de bruker ulike usikkerhetsmomenter på bestemte måter for å fremme egne synspunkter.

– Usikkerhet blir slik en redskap som kan brukes for å forhindre eller støtte handling. I tilfellet Lofoten er usikkerhet en del av det politiske spillet og brukes således av beslutningstakere, næringsdrivende, lokalbefolkningen, miljøvernere og frivillige organisasjoner.

 

Usikkerhet i tre faser

Forskerne har drøftet tre sentrale usikkerhetsmomenter i debatten om oljeutvinning i Lofoten, som er knyttet til ulike faser av utvinningen.

– Første fase er oljeletingen. Her møter du usikkerhet omkring de langsiktige virkningene på fisk og sjødyr av de seismiske undersøkelsene, sier hun.

Det andre er ifølge Blanchard utbyggingsfasen, hvor den sentrale usikkerheten kretser rundt trygg avstand mellom der hvor man borer og sårbare dyrearter på havbunnen.

– Vår forskning viste at marinforskere nølte med å angi bestemte avstander fordi det er så mange usikre faktorer som påvirker dette, såsom topografien på havbunnen, lokale havstrømninger og korallrevenes alder.

Tredje fase er produksjonsfasen.

– Det er når oljen hentes fra reservoarene og det er usikkert hvordan «produsert» vann påvirker fiskebestanden og dens evne til reproduksjon. Dette er vann som enten har vært brukt som del av boreprosessen eller som har vært tilstede allerede i oljereservoaret, forklarer hun og påpeker at “produsert” vann ikke er rent vann siden det har vært i kontakt med olje og mener at dette gjør det vanskelig å foreta avveininger i delikate spørsmål i Lofoten.

 

Folkets røst

Siden usikkerhet er blitt en slik viktig politisk faktor, både blant tilhengere og motstandere av oljeboring i Lofoten, bestemte Blanchard og hennes kolleger seg for å avholde et idéverksted, hvor de samlet helt vanlige folk, i Lofoten i juni 2013.

– Vi ville slippe til lokale stemmer og se på hvilke verdier som finnes I tillegg til kost-nytte-analyser og økologiske risikovurderinger som man finner i ekspertrapporter, forklarer hun.

Blanchard har brukt høsten til å bearbeide resultatene fra idéverkstedet og har plukket ut åtte hovedpunkter som skal presenteres for beslutningstakende myndigheter. Selv om det kun var ti deltakere på idéverkstedet, mener forskerne at det er blitt gjort verdifulle observasjoner av lokalbefolkningens tanker og reservasjoner.

– Deltakerne uttrykte sin frustrasjon for ikke å være godt nok representert på Stortinget. Idéverkstedet viser at mange bekymringer ikke blir tatt med I betraktningene til forskere og økonomer, sier Blanchard og nevner livskvalitet, tradisjoner og lokal identitet som eksempler på tema som lokalbefolkningen i liten grad føler blir inkludert.

 

Hva om det verste skjer?

En ting forskerne har sett spesielt på i artiklene sine er tendensen til bruk av såkalte worst-case scenarios (WCS) som verktøy for beslutningstakerne. Blanchard mener WCS er viktig, men at det dominerer debatten på en slik måte at man føler deres meninger blir tilsidesatt.

– Det er opplagt at vi trenger forskning og økonomiske kalkyler, men vi må også ta med i regnskapet hva lokalbefolkningen faktisk ønsker, mener hun.

Blanchard peker på tre hovedproblem med WCS.

– Det første problemet er at dette begrenser debatten rundt Lofoten til torskelarvedødelighet som den viktigste delen av debatten. For det andre så bidrar bruk av WCS til å gjøre usikkerhet til en risiko vi tror vi kan kontrollere, sier hun og fortsetter.

– Slik blir usikkerhet begrenset til et tall eller sannsynlighet for oljelekkasjer. Men siden disse tallene for sannsynlighet blir så lave, så skaper det en illusjon av at vi har full kontroll over situasjonen.

Det tredje hovedproblemet er at WCS gjør at vi jager etter stadig mer kunnskap.

– Det gir oss en forestilling av at det å tette kunnskapshullene våre er viktig og nødvendig. Men dette er et tilfelle hvor mer kunnskap ikke alene er nok, mener hun.

 

Et spørsmål om livskvalitet

– I denne jakten på økt kunnskap må vi stoppe opp: Hjelper dette oss egentlig til å treffe en god avgjørelse for Lofoten, spør Blanchard.

– Debatten må dreies bort fra å forsøke å finne enda mer informasjon til å spørre oss selv hvordan vi ønsker at fremtidens Lofoten skal være.

Etter valget i september ble det etter forhandlinger mellom de blågrønne partiene klart at det var et flertall på Stortinget mot utbygging i Lofoten frem til 2017. Blanchard og hennes medforskere mener at den tiden må brukes til å se på verdispørsmålene de fremhever gjennom forskningen sin.