Hjem
Aktuelt
Kronikk

Nå må det ryddes opp

Det nytter å stenge Nygårdsparken, men bare dersom politikerne følger opp med nødvendige tiltak. Det skriver rektor Dag Rune Olsen i denne kronikken.

Portrettfoto av rektor Dag Rune Olsen i Nygårdsparken
Rektor Dag Rune Olsen i Nygårdsparken.
Foto/ill.:
Eivind Senneset

Hovedinnhold

Nygårdsparken står som et symbol på menneskelig tragedie og samfunnsmessig svikt. Som rektor ved Universitetet i Bergen (UiB) vil jeg jobbe for at de rusavhengige får et bedre tilbud og et verdig liv. Det er også viktig å ta kravet fra parkens naboer, våre studenter og ansatte og byens befolkning, på alvor: Nå må det ryddes opp i en fortvilet situasjon.

UiB ønsker å bidra med det vi kan best: Faglig, forskningsbasert kunnskap. Samtidig er jeg som rektor en utålmodig nabo.

 

Samlet ekspertene

Tirsdag denne uken arrangerte UiB en konferanse der vi inviterte noen av de fremste nasjonale og internasjonale ekspertene på rusfeltet. Målet var å bringe til torgs et kunnskapsgrunnlag som politikerne kan handle ut fra når parken skal stenges. Sammen med representanter fra Bergen kommune, Helse Bergen, politiet, brukerne og velforeningene satte vi sammen et program som kan vise løsninger på et komplekst problem.

Bakteppet er kjent: I mars 2012 vedtok bystyret i Bergen en handlingsplan mot åpne russcener. Denne høsten varslet sosialbyråd Dag Inge Ulstein at et ledd i planen blir å stenge øvre del av Nygårdsparken fra sommeren 2014. Samtidig skal det bygges opp et hjelpetilbud for å nå dem som ikke lenger får ha parken som tilholdssted.

 

Å forme en langtidsplan

Meningene om Nygårdsparken er mange. Deltakerne i debatten har forskjellig syn på om de tiltakene som er satt i gang og de som er varslet, vil være nok til å unngå å spre russcenene. En ting virker klart på bakgrunn av ukens konferanse: Alle byer som har hatt suksess, har gått til det skrittet å stenge sin «park». Spørsmålet vi i Bergen må stille oss er om tiltakene som settes inn når Nygårdsparken blir stengt, er nok til å takle de utfordringene som vil komme. Hvordan bør en langtidsplan utformes for å bidra til at området blir mer stabilt, og hvilke kortsiktige planer og tiltak må iverksettes for å kunne gjennomføre dette?

Her er noen av rådene som kom.

 

Kombinere sine styrker

Ambros Uchtenhagen er professor ved Universitetet i Zürich og hjernen bak den sveitsiske snuoperasjonen. Han var tydelig på at suksessen var avhengig av nok skadereduserende tilbud. Zürich tok fatt i sin «Nygårdspark», Platzspitz park, på 1990-tallet og senere området ved Letten jernbanestasjon. Dette var Europas verste åpne russcener, med flere tusen rusavhengige innom hver dag, jevnlige overdosedødsfall og skyhøy kriminalitet.

I dag er disse åpne russcenene historie, og erfaringene fra Zürich er tatt i bruk i en rekke andre byer. Kontroversielle tiltak som brukerrom og heroinassistert behandling var viktig, mente Uchtenhagen, men de fungerte bare sammen med smart forebygging, rehabiliteringstiltak og et godt tilbud om ettervern.

Den sveitsiske eksperten fremhevet hvor viktig det var at lokale og nasjonale myndigheter jobbet sammen for å løse problemet. Ansvaret for rusfeltet i Norge er delt mellom kommunene og staten, og det holder ikke at bare ett forvaltningsnivå innser alvoret og er villig til å løse problemet. Stat og kommune må kombinere sine styrker på en måte som er handlekraftig nok til å møte den store utfordringen.

 

Vedvarende politiinnsats

Helge Waal, nestor i norsk rusforskning, har omfattende kunnskap om hvordan Amsterdam, Zürich, Lisboa, Frankfurt og Wien tilnærmet seg sine åpne russcener. Han mente de tiltakene Uchtenhagen trakk frem for Zürich var viktige der, men at ulike byer har løst disse problemene på forskjellige måter. Fellesnevneren for alle er en kombinasjon av gode hjelpetiltak og vedvarende politiinnsats, og ikke minst at politikerne kom sammen og ble enige om hva som måtte gjøres.

Svanaug Fjær fra Universitetet i Stavanger påpekte at det er forsket svært lite på Nygårdsparken. Vi vet lite om hvordan rusmiljøet oppsto og hvordan det fungerer som arena for dem som benytter det. Her har UiB en viktig rolle i årene fremover. Vi har allerede satt av midler til en stipendiatstilling som skal forske på hvordan kommunens handlingsplan vil virke. Dette er bare starten.

 

En pådriver

UiBs engasjement stopper ikke med denne konferansen. Vi skal være en aktiv pådriver i det videre arbeidet også som nabo til parken. UiB vil registrere utviklingen ved å få frem i lyset alle de tilfeller der våre ansatte og studenter har opplevd hendelser de skulle vært spart for. Vi har ansvar for deres trygghet, som gjentatte ganger er blitt truet. Vi ønsker å ta Nygårdsparken aktivt i bruk gjennom faglige og sosiale arrangementer.

Mange av våre bygg har måttet vende ryggen til parken gjennom stengte dører og låste porter. Mitt håp er at vi kan snu oss mot parken igjen, åpne dørene og bidra til at dette grønne hjertet på nytt skal bli et møtested for alle byens innbyggere.

 

Legitim skepsis

Etter konferansen skrev BTs Frode Bjerkestrand: «Er det lov å håpe på en bedre bergensk ruspolitikk nå? Jeg tror det ikke før jeg får se det». Det er en legitim skepsis. Kan kommunen, statlige myndigheter, universitetet, naboer og frivillige organisasjoner nå klare å dra i samme retning? Kan vi hver for oss bidra med vår spisskompetanse på en måte som gjør at vi kan løse det samfunnsproblemet Nygårdsparken er blitt?

Ved universitetet er vi klare til å gjøre vårt. Jeg håper at vi i fremtiden kan arrangere en konferanse om hvordan Bergen lyktes, og hva andre igjen kan lære av oss.

Kronikken stod på trykk i Bergens Tidende 8. desember 2013.