Hjem
Aktuelt
Juss

Jan Fridthjof Bernt om jussens moralske ryggrad

Jan Fridthjof Bernt ble tvangsforet som barn. Det lærte UiBs nylig pensjonerte jussprofessor å aldri ta noe for god fisk. 

Portrett av Jan Fridtjof Bernt
DE SVAKES RIDDER: – Jeg sitter på universitetet og lever lite ute i det vanlige, sosiale liv. Det er ut fra min lesning og min egen innlevelsesevne at jeg engasjerer meg i saker, sier professor Jan Fridtjof Bernt som har vært med siden oppstarten av jusstudiet ved UiB.
Foto/ill.:
Eivind Senneset

Hovedinnhold

– Folk spør meg om jeg har en hobby. Da blir jeg flau, for hva skal jeg med en hobby? Alt med jussen er jo så kjekt. Jeg har fremdeles lysten og kapasiteten, sier Jan Fridthjof Bernt.

I sommer fylte han 70, men det er lett å tro veteranen ved Det juridiske fakultet når sier at han ikke føler seg som det. Holdningen der han sitter på kontoret sitt med fjordutsikt mot Nordnes og Askøy er riktignok noe krokete etter et liv bøyd over bøker, men blikket er guttaktig livlig. Etter et ekstra undervisningssemester, med spesialtillatelse siden statsansatte egentlig må slutte i jobben ved fylte 70, er Bernt nå pensjonist. I alle fall på papiret. Bernt beholder kontoret sitt på Dragefjellet og fortsetter å forske så lenge intellektet holder.

 

Kritiserte Høyesterett

«I dag skammer jeg meg over å være norsk». Med disse ordene og en harmdirrende fortsettelse i et Facebook-innlegg, hudflettet jussprofessor Jan Fridthjof Bernt norsk Høyesterett i desember 2012. Det var ikke spiss­kompetanse i kommunal- og forvaltningsrett som skulle skaffe den tidligere rektoren ved UiB ­overskrifter, men et brennende sosialt engasjement. Avgjørelsen om å avslå anken fra to asylbarn som søkte oppholdstillatelse – og dermed skape presedens for 500 asylbarn i hele Norge – får fremdeles Bernt til å flamme.

Du skrev i Facebook-innlegget ditt at «vi ofrer vår egen medmenneskelighet og anstendighet for å vise at vi er prinsippfaste, og at ingen kan lure seg inn i vårt selvtilfredse paradis». Ikke akkurat vanlig for en jussprofessor?

 – Jeg mener det veldig sterkt. Vi lever i en privilegert del av verden og blir nærmest moralsk forarget over at det kommer mennesker til Norge som ønsker å bli boende fordi det er bedre her enn der de selv kommer fra, sier Bernt , og utdyper.

– Jeg er dypt bekymret over at det er en utbredt atmosfære i det norske samfunn der en oppfatter dette med innvandrere som en trussel som gjør at vi kan legge til side menneskelighet. Vi har et problem, men vi må aldri slutte å forholde oss til enkeltmennesker. Vi kan ikke sette opp en mur rundt Norge og skyte alle som prøver å klatre over.

 

Kritisk til kommuneloven

Engasjementet i asylbarnsaken illustrerer et av Jan Fridthjof Bernts mest fremtredende trekk: Evnen til å ikke begrense seg. Selv om Bernt har forvaltningsrett og kommunalrett som spesialitet, har han både som jurist, tidligere UiB-rektor og politisk engasjert Ap-mann (etter en Høyre-flørt før han skiftet parti i 30-årene) jobbet med et bredt spekter av juridiske og politiske saker.

Ønsket om å sparke til alle kanter fikk ham til å avslå jobb som heltidspolitiker. Talentet hans lå først og fremst i akademia, mente han.

Han har vært både universitetsrektor og leder for flere offentlige lovutvalg og vært med på å utrede universitetsloven og kommuneloven av 1994. Arbeidet med sistnevnte ga ham kallenavnet «Kommunelovens far». En lov han forøvrig mener bør oppgraderes.

 – Kommuneloven er klart moden for en full overhaling. Den er lite oppdatert og er preget av manglende helhetstenkning.  I tillegg er reglene om parlamentarisk styringsform motsetningsfulle og vanskelige å forstå. Det har vist seg at kommunene fikk for stor frihet når det gjelder den interne organiseringen. Mye taler for at vi bør ha strammere og mer presise rammer for styringsstrukturen, og klarere linjer for de interne kompetanseforholdene, sier Bernt.

 

Firkantet og uforståelig

Hvordan bør følelsesregisteret være hos en god jurist?

 – Man bør ha sans for urettferdig­het og svake grupper. Moralen er et viktig element i jussen.  Juss er viktig fordi den er en del av de felles spillereglene vi alle er forpliktet av, påpeker Bernt.

Rettsreglene skal være fornuftige og følelsesmessig akseptable. Et eksempel på hvordan dårlige rettsregler får store konsekvenser er hvordan renteforbudet for kristne førte til manglende utvikling av bankvesenet under middelalderen. I dagens Norge utpeker helse- og sosialforvaltningen seg med NAV i spissen.

– Systemet knirker, men hvorfor er det så dårlig? Trolig skyldes det en kombinasjon av flere forhold, blant annet kompliserte rettsregler som skaper frustrasjon og fører til at det blir gjort feil. Gode rettsregler er viktige både for effektiviteten av systemet og legitimiteten. Det er snakk om svært firkantede og til dels ganske uforståelige bestemmelser, særlig i Folketrygdloven og forskriftene til denne. Det er også en oppsiktsvekkende ulikhet når det gjelder borgerenes rettighetsvern, sier Jan Fridthjof Bernt og snakker seg varm.

– Ressurssterke grupper får stadig flere rettigheter og garantier i helselovgivning og forskrifter, mens grupper som aldersdemente, rusmiddelmisbrukere, psykiatriske pasienter og de som er avhengig av stønad til livsopphold gjennom sosialhjelpen, er avspist med runde formuleringer i lovverket som gir liten mulighet for kontroll med at de får det som lovgiver har lovet dem.

Oppskriften? Hele sosial- og helselovgivningen trenger en grundig juridisk og politisk gjennomgang for å forenkle, få større klarhet og styrke rettssikkerheten.

– Det vi har nå er ikke godt nok. I dag brukes det altfor mye tid og krefter på å administrere kompliserte eller vage regelverk, advarer Bernt

Det er grunnlovsår i 2014. Hva er egentlig grunnloven?

 – Grunnloven kan sees både som et juridisk og politisk dokument. Den er grunnmuren i rettsstaten og fast­legger organiseringen og rammene for statsmakten.  Et grunnleggende prinsipp er at offentlig myndighet må bygge på demokratisk vedtatte rettsregler – lov eller grunnlov – og at ingen kan straffes uten lov og dom. I tillegg inneholder grunnloven en rekke bestemmelser om vern av borgernes frihet og rettssikkerhet, om ytringsfrihet, forbud mot tortur og at lover ikke kan gis tilbakevirkende kraft.

 

Endret rettspraksis

I de 44 årene som er gått siden han kom til UiB, ser jussprofessor Bernt tre utviklingstrekk ved norsk rettspraksis. Det første er økt vekt på internasjonale forpliktelser og praksis. Dette er i første rekke en konsekvens av at store internasjonale regelverk er gjort til norsk rett – med EØS-avtalens innføring av store deler av EU-retten, og menneskerettskonvensjonene nevnt i Menneskerettsloven av 1999, som de viktigste eksemplene.

 Det andre er at Høyesterett synes å være mer innstilt på å gå inn i, og kontrollere, grunnlovsmessig­heten av lovbestemmelser og oppfyllelse av internasjonale menneske­retts­lige forpliktelser enn tidligere.

– Dette gjelder særlig de klassiske frihetsrettighetene, som krav om hjemmel i lov for straff, forbudet mot tilbakevirkende lover og vern av ytringsfriheten. På mer kontroversielle områder, som utlendingsretten, er flertallet derimot vesentlig mer tilbakeholdende, sier Bernt.

– Det tredje er at  Høyesterett fremtrer som mindre homogen enn tidligere. Vi får flere prinsipielle dissenser, og det synes som om man i mindre grad anser seg bundet av den rettsopp­fatning som har kommet til uttrykk i tidligere avgjørelser.

 

Sykelig som barn

Borgerne må ha tillit til at lovene fungerer og ønske å følge dem, påpeker professoren.

– Lever du i et samfunn der det er dyp mistillit til myndighetene, fungerer samfunnet dårlig. Dette ser vi speilbildet av når vi  får flyktninger fra land der de er vant til at myndig­hetene er deres verste fiende. De jukser og snyter, fordi de er vant til at myndighetene i hjemlandet jukser og snyter dem.

Hans egen tillit fikk en varig knekk under et kuropphold på Geilo i barndommen. Der ble femårige Jan Fridthjof Bernt forsøkt kurert for sin astmatiske bronkitt av danske sykepleiere som tvangsforet ham med grøt da han ikke ville spise.

Ble du frisk etterpå?

– Nei, oppholdet hadde ingen effekt. Jeg vokste sykdommen av meg.

Direkte sammenheng med engasjementet for sosial- og helsevesen ser han ikke. Med unntak av grøt­historien, må en grave dypt for å finne traumer i Bernts liv.

Hvilket forhold har du til makt?

– Jeg liker ikke å ha makt, jeg liker å ha innflytelse, sier den tidligere universitetsrektoren.

Hva er forskjellen?

– Hvis jeg med tanker og argumenter kan påvirke prosesser i en retning jeg mener er riktig, liker jeg det. Å kommandere andre er ikke det jeg liker best.

Teksten er hentet fra Hubro, UiBs forskningsmagasin. Det er gratis å tegne seg som abonnent, bare send oss en e-post. Du kan også lese magasinet på nett, eller laste det ned som PDF.