Hjem
Aktuelt
Kreftforskning

Kreftbehandling med smarte stråler

For 30 år siden var stråling av kreftsvulster et håndverk. Nå er det høyteknologi.

Olav Dahl, professor ved Klinisk institutt 2 - seksjon for ontologi, UiB
Olav Dahl er professor ved Klinisk institutt 2 - seksjon for ontologi, UiB.
Foto/ill.:
Eivind Senneset

Med strake armer satte professor Olav Dahl radioaktive nåler inn i kreftsvulster. Det var noe av det første han lærte seg som lege. Dette var for å redusere stråledosen mot egen kropp. På grunn av manglende beskyttelse fikk de første legene som drev med stråling ofte brannskader på hendene.

– Det har skjedd en enorm teknisk utvikling når det gjelder stråleterapi. Da jeg kom til Haukeland på 1970–tallet hadde vi for eksempel ingen mulighet til å se svulstene inne i kroppen på pasienten. Nå har vi derimot CT-, MR- og PET-skannere, som lager tredimensjonale bilder av kroppen, sier Dahl.

 

Målrettet bestråling

Ulike banebrytende avbildningsteknikker har gjort jobben til legene tryggere. Nå vet man bedre hvor svulstvevet er lokalisert.

– Vi kan tegne inn nøyaktig det området vi ønsker å bestråle, og i tillegg ta høyde for pasientens pusting og bevegelser. Vi kan også bestråle ulike deler av svulsten med ulik styrke, forteller professoren.

Strålingen skader cellenes DNA, men til forskjell fra friske celler er kreftcellene så innstilt på å dele seg at de ikke klarer å reparere seg selv når de blir bestrålet. Slik lider kreftcellene en stille død.

– Fordelen med stråling er at selv store svulster kan  forsvinne etter behandling. Samtidig er reaksjoner i friskt vev normalisert igjen allerede etter en måneds tid.

Ifølge Dahl har en av strålingens store suksesser vært at det er mulig å kurere svulster som ikke kan fjernes kirurgisk, som for eksempel kreft i lymfesystemet.

– De nye strålemaskinene gir en sikrere dose til de ønskede områdene i kroppen. Dermed får svulstene den riktige dosen. Samtidig kan vi redusere dosen til mer følsomme normale organer.

 

Stråling blir brukt mer

Kreftbehandlingen består i dag gjerne av en kombinasjon av kirurgi, stråling og cellegift. I enkelte tilfeller kommer hormonbehandling og bruk av nyere, målrettede medikamenter i tillegg. Når legene bestemme seg for hvilken behandling som skal tilbys vurderes alltid effekt opp mot bivirkninger.

– Vi som jobber med stråling har et nært samarbeid med andre spesialister og med pasienten før vi velger behandlingstilbud, forteller Dahl.

Ved brystkreft kan man for eksempel først bruke kirurgi for å fjerne svulsten. Deretter bestråle eller gi cellegift eller hormonbehandling for å hindre tilbakefall.

Kombinasjonsløsninger som dette har økt overlevelsesprosenten med 40 prosent de siste årene. I dag lever rundt 70 prosent av kreftpasientene etter fem år fra diagnosetidspunktet.

I andre tilfeller kan det være mer aktuelt å bestråle svulsten før kirurgen slipper til, for slik å gjøre det lettere å operere bort svulsten.

– For å vurdere hvilken behandling som skal tilbys og vurdere faren for tilbakefall er forskningsbasert registrering av effekt og bivirkninger helt avgjørende, sier Olav Dahl.

Han mener at det med årene ikke er blitt mindre behov for stråling. Snarere tvert imot.

– Tidligere trodde man at andre behandlingsformer skulle overta for stråling, men faktisk er det mer bruk av stråling nå enn på 1980-tallet. Det er ingen som tror at vi klarer oss uten stråling i fremtiden.

  • Denne saken er en del av artikkelserien "Kreftforskningens revolusjoner", hentet fra UiBs forskningsmagasin Hubro. Vi har samlet alle artiklene i serien under.
  • Hubro har to utgaver i året. Du kan lese magasinet gratis på nett (Issuu.com), eller laste det ned som PDF.