Hjem
Aktuelt
Marin forskning

Mennesket har fortsatt svamp i magen

Nå føler Maja Adamska ved Uni Research Sars Centre seg enda sikrere på at det bor en svamp i oss alle – og ikke minst at vi mennesker har litt svamp i magen.

Her ses en rekke individer av svampen Sycon ciliatum som vokser på tare i sjøen rett utenfor Bergen. Innfelt er ett enkeltindivid av svampen, som kan bli opp til fem centimeter lang. (Foto: M. Adamski og innfelt Leininger et al.)
Her ses en rekke individer av svampen Sycon ciliatum som vokser på tare i sjøen rett utenfor Bergen. Innfelt er ett enkeltindivid av svampen, som kan bli opp til fem centimeter lang.
Foto/ill.:
M. Adamska og innfelt Leininger et al.

Svamper er urgamle dyr som ikke har forandret seg stort de siste 600 millioner årene. De lever en temmelig anonym tilværelse på havbunnen som klodens enkleste, og muligens også eldste flercellede organismer.

Om du liker dykking kan du se det selv: det er ingen tvil om at millioner av år med evolusjon har sørget for langt mer spektakulære, avanserte arter, mens svampene i stor grad har stått på stedet hvil.

Til tross for dette er ikke Maja Adamska og andre forskere i tvil om at avanserte arter som mennesket har utviklet seg nettopp fra den urformen svamper representerer.

 

- Vi har samme kroppsplan

En god del av menneskets gener er veldig like svampenes – det er mulig å se direkte slektskap mellom mange av dem. Men det stopper ikke der.

I en ny studie ledet av Adamska er hovedkonklusjonen at vi mennesker har utviklet oss fra samme kroppsplan som svampene.

De nye funnene er publisert i Nature Communications, og er utført i et samarbeid med forskere ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo.

Sarssenteret er en avdeling i Uni Research, og driver grunnforskning innen marin molekylærbiologi. Senteret er også tilknyttet Universitetet i Bergen, og er partner i European Molecular Biology Laboratory (EMBL).

 

Studerer genuttrykk

- Resultatene våre bekrefter at vi har samme kroppsplan, at det har skjedd en gradvis utvikling i kompleksitet med veldig mange små overganger, snarere enn store dramatiske hopp, sier Adamska.

Det er ikke første gang Adamska rapporterer at vi og svampene deler genuttrykk. For noen år siden ble DNA-et til arten Amphimedon queenslandica kartlagt. Da fant Adamska likheter mellom genuttrykk hos embryoer til denne svampen, og andre dyr.

- Men siden denne svampen ikke minner om det man ville oppfatte som noe ordentlig dyr, så lot vi være å undersøke slektskapet i forhold til kroppsplan den gangen, sier Adamska.

Med svamptypen Sycon ciliatum i den nye Nature Communications-studien er det annerledes. For det første viser forskerne nå at genuttrykk ved hovedåpningen til svampen er det samme som ved hovedåpningen (kombinert munn og anus) hos koraller og sjøanemoner.

Til sammenligning er dette genuttrykket koblet til utviklingen av anus hos høyere organismer, inkludert mennesket.

Samtidig fant forskerne også at gener som utrykkes i dannelsen av menneskets fordøyelsessystem også er uttrykt i de av svampens celler (kragecellene) som er ansvarlig for å å fange mat og fordøye den.

 

Viser evolusjonen i arbeid

Siden S. ciliatum i motsetning til mange andre svamper kun har én hovedåpning, og en tydelig forpart og bakpart, ble det mulig for forskerne å utføre den nye studien. S. ciliatum har for øvrig ofte en størrelse på rundt fem centimeter.

Adamska sier det var forholdsvis enkelt å dissekere kroppen for å finne fram til informasjon om genuttrykk langs kroppsplanet topp-bunn.

-Vår utfordring er å fortelle at arter som i sine ytre trekk framstår veldig forskjellige, likevel ikke er så ulike hverandre. Det viser vi nettopp ved at mange av genene som er utrykt i kragecellene i det indre hulrommet hos svampen S. ciliatum er veldig like og beslektet med de som vi finner i menneskets fordøyelsessystem, sier Adamska.

- Dette viser evolusjonen i arbeid, og at artene som har utviklet seg gjenom millioner av år på ingen måte har utviklet seg helt på egenhånd, slik en kreasjonist ville hevde, men i gradvise prosesser med mange overgangsformer, forsetter hun.

 

Behovet for ett hull til

Svampene, som S. ciliatum, er fortsatt der at de suger inn vann gjennom små porer i huden for å skaffe næring, og sender ut avfallsstoffene av én eller flere større åpninger.

Men på ett eller annet punkt i evolusjonen begynte noen svamper også å ta mat inn i hovedåpningen. Kanskje var det først snakk om dyr som krøp inn der for å søke ly, tror Adamska.

Etter hvert kom dyr som ligner mye på dages koraller og små maneter, med én åpning som både fungerer som munn og anus.

Og ettersom utviklingen gikk sine veier, oppstod et visst behov for å få avfallet ut av et eget hull. Resten er historie – evolusjonshistore for å være mer spesifikk.