Hjem
Aktuelt
Kronikk: ØKONOMI

Dyrk kulturlandskapet!

Skal norske bønder være landskapspleiere eller matprodusenter, spør Ivar Gaasland i denne kronikken.

Illustrasjonsbilde - norsk kulturlandskap
KULTURLANDSKAPSUTVIKLING: Hvordan ønsker vi at fremtidens norske landskap skal se ut? Vil vi ha mest mulig produksjon eller mer balanse mellom natur og landbruk?
Foto/ill.:
Ole P. Rørvik

Av førsteamanuensis Ivar Gaasland, Institutt for økonomi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Bergen (UiB).

 

Et vakkert kulturlandskap har ikke bare skjønnhets- og rekreasjonsverdi, men bidrar også til å understøtte næringsveier som turisme, opplevelsestjenester og nisjemat. I takt med økende inntektsnivå er slike goder stadig mer etterspurt. De har et godt potensiale, spesielt på Vestlandet hvor tradisjon og natur ligger godt til rette for nisjebaserte kultur- og opplevelsesprodukter. Derimot passer naturen på Vestlandet dårlig for den volumbaserte produksjonen av melk og kjøtt som det i dag satses mest på.

 

Variasjon gir verdi

Verdien av kulturlandskapet er knyttet til variasjon, beitende dyr, tradisjonelle driftsformer, miljøvennlig drift og biodiversitet. Et allsidig landbruk med et spenn av driftsformer, vekster og dyreslag, skaper et variert landskap. Beite på kulturmark, mellom skoggrense og innmark, hindrer gjengroing og gir høy biodiversitet. Tradisjonelle driftsformer som slåtteenger og kystlynghei har spesielt høy verdi. Landskapsbildet styrkes også av tradisjonell byggeskikk, steingjerder, kantsoner og nostalgiske attributter.

Jordbrukskoblede goder som kortreist mat, opplevelse og gårdsturisme kan best markedsføres hvis en har en fascinerende «historie å fortelle» – gjerne forankret i tradisjon. Nettopp derfor kan et velpleid kulturlandskap gi positive ringvirkninger til andre distriktsnæringer. I motsetning til standardiserte volumprodukter, som i dag dominerer norsk jordbruk, er nisjeprodukter og opplevelsestjenester differensierte, og har et potensiale til å oppnå en merpris i markedet. Det reduserer betydningen av den naturgitte kostnadsulempen som norsk jordbruksproduksjon sliter med. I stedet skapes en næring som er både mer økologisk og økonomisk bærekraftig.

 

Planlegg som ved byutvikling

Kulturlandskap er et fellesgode; det vil si at markedene ikke evner å forsyne godet i tilstrekkelige mengder og til riktig kvalitet. Bøndene må altså betales over offentlige budsjetter for å ivareta kulturlandskapet. Og akkurat som myndighetene har planer for byutvikling, er det naturlig med en mer overordnet planlegging av hvordan landskapet skal se ut – helst der lokale myndigheter og berørte næringsinteresser er involvert. Ikke minst er det viktig at hensynet til kulturlandskap og miljø avveies mot konkurrerende bruk av landskapet.

Med referanse til moderne matproduksjon innvendes det ofte at et slikt kulturlandskap er en anakronisme. Bøndene vil produsere mat – de vil ikke være «museumsvoktere» som opprettholder kulisser fra en svunnen tid. Forankret i tradisjon og historie er bondens identitet og selvfølelse knyttet til rollen som matprodusent.

 

Hva får samfunnet igjen for støtten?

Men når skattebetalerne og forbrukerne understøtter jordbruket med nær 25 milliarder kroner i året, er det ikke bare et spørsmål om hva bøndene selv ønsker å drive med, men hva samfunnet som helhet får igjen for de høye overføringene. Hva er formålet med støtten og hva benyttes den til? Hvilken innvirkning har den på verdien av kulturlandskap og miljøgoder? Hva sier økonomisk teori om offentlig virkemiddelbruk overfor enkeltnæringer som jordbruk?

Kort sagt sier nevnte teori at inngrep overfor enkeltnæringer – i form av subsidier, avgifter eller reguleringer – bør rettes mot områder hvor markedene svikter. Innenfor jordbruk svikter markedene i forsyningen av fellesgoder som kulturlandskap, miljø og jordvern. Men markedene er godt egnet til å fremskaffe tilbud av mat.

For matvarer bør myndighetenes rolle være å tilrettelegge for effektiv konkurranse i markedene, samt kontrollere matkvalitet. Matvarer bør handles mellom land i henhold til komparative fortrinn. Akkurat som Norge selger fisk til andre land, er det rimelig at land med fortrinn innenfor jordbruk får god tilgang til det norske markedet. Om forbrukerne skulle ha en særskilt betalingsvilje for norsk mat, er ikke dette et offentlig anliggende, men en oppgave for markedet.

 

Hva benyttes jordbruksstøtten til?

Hovedmålet, som tydelig gjenspeiles i virkemiddelbruken, er å sikre høy norsk matproduksjon. Det meste av støtten går med til å dekke differansen mellom norske produksjonskostnader og den prisen varene kan kjøpes for på verdensmarkedet. 55 prosent av totalstøtten er ren prisstøtte, mens mye av den resterende støtten er produksjonstilskudd.

Kort vekstsesong, kaldt klima og tungdrevet areal gjør at produktiviteten i norsk jordbruk er svært lav, både sammenlignet med andre norske sektorer og jordbruket i de fleste andre land. Til tross for at støtten utgjør mer enn 500.000 kroner per årsverk, står bonden bare igjen med det halve i årslønn når kostnadene fra driften er trukket fra inntektene. Er det virkelig god ressursbruk å holde kunstig liv i en vareproduksjon som har så lav produktivitet? Er det økonomisk bærekraftig på sikt? Og er det handelspolitisk lurt med slik proteksjonisme for et lite land som er totalt avhengig av handel?

God forvaltning av kulturlandskap og produktivt areal peker seg ut som et bedre formål for offentlig ressursbruk innenfor landbruk. Men har ikke Bondelaget rett i at norsk jordbrukspolitikk nettopp sikrer disse fellesgodene gjennom aktiv drift på arealene? Svaret er uten tvil nei. Verdien av kulturlandskapet øker ikke proporsjonalt med aktiviteten i det moderne og intensive jordbruket, slik Bondelaget vil ha oss til å tro.

 

Kulturlandskapet forringes

Prisstøtten gir bøndene sterke incentiver til å rasjonalisere driften – som betyr kapitalintensiv og ensidig drift rettet mot standardiserte volumprodukter. Resultatet er godt synlig. Hvert år erstattes 3.000 bønder av maskiner, kraftfôr og kunstgjødsel. På flatbygdene er landskapet jevnet ut og ensidig preget av kornproduksjon, mens engene i distriktene drives intensivt med spesialiserte frøsorter. Utmark og marginal jord, som tidligere ble brukt til beite og slått, gror igjen – til tross for at dette arealet har særlig høy biodiversitet og kulturlandskapsverdi. Naturindeks for Norge fra Miljødirektoratet viser utviklingen for det biologiske mangfoldet i de store økosystemene. Den første utgaven av naturindeksen, utgitt i september 2010, viste for eksempel at slåtteenger, kystlynghei og kulturmarker er i en svært dårlig forfatning.

Kanskje er det på tide å revurdere bondens rolle i det moderne norske samfunnet? Da bør også flere samfunnsgrupper enn bøndene og deres organisasjoner komme på banen – helst uten vikarierende argumenter hvor det uttrykkes omsorg for verdens matforsyning, fattige land og distriktenes fremtid.

 

Denne kronikken er hentet fra UiBs forsknings- og utdanningsmagasin Hubro, som kommer ut to ganger i året. Send oss en e-post for gratis abonnement. Du kan lese magasinet gratis på nett (Issuu.com), eller laste det ned som PDF.