Hjem
Aktuelt
Psykologi

Med ett bein i forskning og ett hos pasienten

De kan både behandle angst og depresjon, og forske på hvordan behandlingen virker. Psykologer med dobbel kompetanse skal sikre at ny forskning kommer pasientene til gode.

Elisabeth Schanche i samtale med en pasient
- Nærheten til pasientene gjør meg til en bedre forsker. Vi jobber med sammensatte mennesker, ikke med lidelser i seg selv, sier førsteamanuensis Elisabeth Schanche.
Foto/ill.:
Ingunn Halvorsen

Rundt halvparten av oss vil få en psykisk lidelse i løpet av livet, viser tall fra Folkehelseinstituttet. I Norge har pasienter rett på behandling som er vitenskapelig dokumentert gjennom forskning.

For å sikre god kontakt mellom klinikkene og forskningen, kreves det såkalt dobbelkompetanse i en del stillinger ved helseforetak og universiteter. Det vil si både doktorgrad og godkjenning som spesialist i klinisk psykologi – totalt sju års utdanning på toppen av seksårig psykologutdanning.

 

Vellykket ordning

Siden 2003 har Universitetet i Bergen koordinert et nasjonalt rekrutteringsprogram som leder psykologer frem til dobbelkompetanse. Programmet kom blant annet som følge av regjeringens Opptrappingsplan for psykisk helse. UiB-professor Odd Havik var en av drivkreftene.

- Forskere og terapeuter har tradisjonelt sittet på hver sin tue. Dobbelkompetanseprogrammet sikrer tilgang på yngre psykologer som behersker begge feltene, sier han.

Ordningen ble nylig evaluert av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). De konkluderer med at den har vært vellykket: Det blir lettere for kandidatene å gjennomføre utdanningen, og de får utnyttet kompetansen sin etterpå. Av de 28 kandidatene som startet i 2003, er over halvparten ferdige.

- Resultatene har oversteget forventningene. Kandidatene er kjempedyktige og etterspurte. Når de kommer ut i jobb bidrar de til samarbeid mellom institusjoner som ikke har hatt tradisjon for det, sier Havik.

 

Mer relevant forskning

Elisabeth Schanche var deltaker i det første kullet. Hun er spesialist i klinisk voksenpsykologi og tok doktorgrad i 2011. I dag er hun førsteamanuensis og nestleder på Institutt for klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen. Hun forsker, underviser fremtidige psykologer og tar imot pasienter til behandling.

- Jeg synes den doble kompetansen er berikende: Når jeg forsker kan jeg lettere stille spørsmål som er relevante for pasientene. Når jeg behandler pasienter har jeg nytte av forskerens systematikk og åpenhet for ulike tankesett og modeller, sier hun.

Schanche forsker ikke på pasientene som kommer til individuell behandling, med unntak av én fagartikkel hvor hun drøftet hva som virket for en bestemt pasient. Behandlingen hun tilbyr til grupper er derimot knyttet til systematiske studier, særlig innenfor mindfulness.

- For meg har ordningen vært uvurderlig. Jeg ville aldri valgt vekk pasientkontakten. Nå har jeg fått mulighet til å utvikle begge perspektivene: Både nysgjerrigheten som forsker og nærheten til mennesker med sammensatte vansker, sier hun. 

 

Forsker og behandler

Anders Hovland er forskningsleder ved Solli distriktspsykiatriske senter på Nesttun og har en bistilling som førsteamanuensis ved UiB. Han tok doktorgrad på panikklidelser i 2013 og har nå 1½ år igjen for å bli spesialist i klinisk voksenpsykologi. 

- Jeg synes forskning er både spennende og viktig. Det samme gjelder behandling av pasienter. Rekrutteringsprogrammet hjelper meg å holde fremdriften på begge feltene. Det er tidvis krevende, samtidig som det er gunstig å kunne veksle mellom arbeidsoppgavene, sier han. 

Et distriktspsykiatrisk senter behandler alle slags psykiske lidelser, og har både poliklinikk og sengeplasser. Som forskningsleder har Hovland ansvar for å legge til rette for og sette i gang nye forskningsprosjekter, ofte i samarbeid med Det psykologiske fakultet ved UiB. Parallelt behandler han pasienter og forsker selv når tiden strekker til. 

- Jeg tror det er viktig å ha flere fokus når en skal legge til rette for god pasientbehandling. Folk har behov for hjelp av mange grunner, og de har forskjellige livssituasjoner og behov. Samtidig er det viktig at de får nytte av den omfattende forskningen som foregår, påpeker han.