Hubrointervjuet: Kenneth Hugdahl

– Gjennom hele karrieren min har jeg aldri kunnet slå meg til ro med noe vitenskapelig sett. Jeg har alltid søkt videre, videre, sier psykologiprofessor Kenneth Hugdahl.

Han er kjent for sitt vidstrakte samarbeid med forskere innen psykologi, nevrologi og nevrokirurgi. Våren 2014 fikk Hugdahl Meltzerfondets ærespris, en pris som bare tildeles hvert femte år til fremragende forskere ved UiB. Men karrierens ultimate opptur var da den utvandrete svensken i 2009 fikk Det europeiske forskningsrådet (ERC) sitt Advanced Grant for sin forskning på hjerneasymmetri knyttet opp til hørselshallusinasjoner og schizofreni.

– For meg personlig var det ikke pengebevilgningen i seg selv som var viktigst. Det største var å få en anerkjennelse på at tankene jeg hadde om hørselshallusinasjoner var nye ideer. Å få den anerkjennelsen når jeg visste hvor tøff konkurransen var – å passere nåløyet – var stort, minnes Hugdahl.

• Les også: Kenneth Hugdahl og Frank Aarebrot får priser av Forskningsrådet

Frivillig forsøkskanin

Som leder av fMRI-gruppen i Bergen har Hugdahl og teamet hans utviklet en metode der forsøkspersonene får hjernen avfotografert parallelt med at de utsettes for dikotisk (dobbel) lytting.

Sistnevnte skjer ved at både høyre og venstre øre hvert tredje sekund utsettes for ulike, uforståelige stavelser samtidig. Disse lydene skal forsøkspersonen så identifisere. Er du frisk, rapporterer du flest korrekte gjengivelser fra høyre øret. Har du schizofreni, klarer du ikke å rapportere korrekt. MR-scanningen har vist ulik blodgjennomstrømming gjennom hjernen til friske og syke. Hypotesen er at schizofreni og spesielt hørselshallusinasjoner er en hjerneskade.

– Jeg var selv den første personen som fikk hjernen undersøkt med funksjonell MR i Norge. Jeg meldte meg frivillig, forteller Hugdahl.

Den løpeglade, svartkledde skikkelsen gestikulerer der han sitter på sitt strøkne kontor på Institutt for biologisk og medisinsk psykologi. Her, i niende etasje i BB-bygget bak Haukeland universitetssykehus, har Hugdahl hulen sin; med avstøpning av sin egen hjerne, et lite tonn vitenskapelige artikler i snorrette rader og en skrivepult som gjør myten om forskere på kaoskontorer til skamme.

Det er en entusiasme over hele Hugdahl som er vanskelig å motstå. Rapporter fra tidligere studenter og kolleger både på UiB og internasjonalt tyder på at det ikke alltid går like glatt. I gamle dager var han beryktet for sin brutale bruk av rød rettepenn. Nå jobber han digitalt, men krever fremdeles maks innsats. Det kaster av seg.

– Jeg er mest stolt over arbeidet vi har gjort de siste fem-seks årene. Vi har funnet ut at hørselshallusinasjoner helt klart er knyttet til skade i venstre tinningslapp, der nervecellene setter i gang noe av seg selv som gjør at pasientene hører lyder uten at det finnes noe som kan høres med ørene. Hos en schizofreni-pasient settes det i gang noe på nervecellenivå. Men der stopper kunnskapen i dag. Vi vet ikke hva det er som gjør det, om det for eksempel er en genetisk feilprogrammering.

Hvilke spørsmål ønsker du å få besvart?

– Jeg har bare tre år igjen før jeg går av med pensjon og bare ett spørsmål igjen: Å forstå hørselshallusinasjoner. Hvordan oppstår de i hjernen? Hvorfor oppstår de i hjernen? Hva skal vi gjøre med dem?

Rekker du det?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror at vi vil komme en lite stykke videre på forståelsesdelen. Men å finne nye behandlingsopplegg, det vil ta lenger tid. Selve grunnoppdagelsen for schizofrenimedisinene vi har i dag er 50 år gamle! Det har skjedd en kvantitativ forbedring der vi lapper på det vi har. En kvalitativ forbedring, derimot, er å skape noe helt nytt. Det er det jeg ønsker.

Treningsfantomet

Hugdahls håp får ham til å kjøre seg selv hardt. Han jobber til utpå kvelden, før han mellom klokken 21 og 22 tilbakelegger sin faste syv kilometerlange joggerute, syv kvelder i uken. Etter løpingen jobber han videre. Tidligere holdt han koken til to-tre om natten og stilte på jobb igjen åtte neste morgen. Nå tørner han stort sett inn ved midnatt.

– Jeg kan ikke påstå at jeg har stor omgangskrets. Tidligere skolekamerater har jeg stort sett ingen kontakt med, sier professoren.

Kravstor, lojal og utålmodig. Hugdahl er enig i karakteristikkene.

– Utålmodigheten skyldes at jeg vil få ting gjort, understreker han.

Så du tar deg ikke en fredagspils for å koble av?

– Nei, jeg har aldri vært ute på fredager med kompiser og drukket øl eller pusset seilbåter. Jeg har aldri hatt noen hobby.

Men Hugdahl bekjenner at han har en fortid som golfer. Han tok både kurs og privattimer da han flyttet til Bergen for et professorat i 1984. Et halvår senere kastet han køllene for godt. Han var udugelig i svingslag. Hugdahl humrer litt.

– Snakk om utålmodighet! Men om man ikke kan den grunnbevegelsen, kan man aldri spille golf. Det blir bare tull. Ting jeg ikke får til fortsetter jeg ikke med i et slags absurdum, sier hjerneforskeren.

Hugdahl ser ikke bort ifra at det er derfor han har hatt suksess. Han er ikke av forskerne som er så forelsket i sine egne ideer at han blir sittende fast.

– Man må gi opp ideene når det viser seg at de faktisk ikke holder mål. Jeg har nok lavere terskel enn mange kolleger for å gi opp ideene mine når de ikke gir resultater.

Frykter idédøden

Vitenskap er enkelt, mener hjerneeksperten. Den handler om å ha en idé. Selv får han ideene når han jogger. Alle kan få dem, påpeker han. De er gratis. Man trenger verken pengebevilgninger, laboratorium eller noe overhodet. Forskning, derimot, krever midler. Meltzerprisvinneren frykter at forskertalenter går tapt i utviklingen.

– Det har blitt for mye fokus på forskningsaspektet. Vi holder på å glemme bort ideene. For å få en forskningsbevilgning er det snart viktigere at jeg kan sette opp en samarbeidsliste med et antall forskere på størrelse med en norsk småby enn at det er noen gode tanker i prosjektet jeg søker om, fnyser Hugdahl og fortsetter.

– Vi blir så opptatt av viktigheten av nettverk og store forskergrupper. Det blender oss. Hvor store nettverk og samarbeidsgrupper hadde vel Einstein og Darwin? Eller Newton? De største oppdagelsene i historien kommer fra tankevirksomhet. Rett nok har vi en annen verden i dag, men det har blitt en politisk slagside. Vi overvurderer troen på forskning og undervurderer troen på vitenskap.

Ståldisiplin

Det lå ikke i kortene at Hugdahl skulle bli hjerneforsker.

– Jeg er adoptert. Statistisk sett burde jeg heller vært narkoman enn professor, analyserer forskeren halvironisk.

Som barn av en alenemor ble han satt i fosterhjem fem måneder gammel, men ikke adoptert av fosterforeldrene før han nærmet seg tenårene. Familien hadde ingen utdannelse og Hugdahl tror ikke han hadde fått det heller, om det ikke var for den militante gymlæreren som insisterte på å kalle ham ved fødenavnet Karlsson selv om han brukte Hugdahl allerede før han formelt ble adoptert. Gymlærerens mangel på respekt gjorde Hugdahl allergisk mot arroganse. Dette i kombinasjon med adoptivfarens mantra om at kunnskap var veien ut av arbeiderklassen, tente en gnist.

– Jeg lærte tidlig mestring. Man må ta tak i livet selv. Ingen gjør det for deg. I sjette klasse hadde jeg en fantastisk lærer og tok et valg. Jeg skulle bli best på skolen. Det ble jeg.

Samme metode brukte Hugdahl da han sluttet å røyke 30 sigaretter daglig. Bråstopp. På dagen. Eks-hippien siterer Nike:

– «Just do it».

Mener du at man må ta seg sammen?

Hugdahl rister iherdig på hodet.

– Absolutt ikke!!! Jeg er snarere ganske myk. Jeg har ingenting av den der «ta deg sammen og få noe gjort i livet»-innstillingen. Snarere motsatt: Jeg gir til tiggere på gaten.

Kanskje er rausheten en slags tilbakebetaling. Fremdeles kan han ikke fatte at UiB ga et professorat til en 36-åring, hvilket var uvanlig på den tiden, og at selv de med høyest tittel behandlet ham som en likemann. Elitismen han opplevde i hjemlandet, var fraværende.

Konen Märit får æren for at paret grep sjansen og flyttet til Bergen. Hun hadde lest i magasinet Alt om Mat at Bergen hadde så god, fersk fisk.

Regnet da?

– Det har aldri bekymret meg. Jeg fungerer like godt i regn som i sol. Bergen og UiB var kjærlighet fra første stund. Det er et fantastisk sted.

Går det an for en forsker å gi seg hen i kjærligheten?

– En forsker er et helt vanlig menneske. En forsker har kjærlighet, sinne, misunnelse, fråtseri…, svarer Hugdahl før han brister i latter og frydefullt klinker til:

– Alle de syv dødssyndene.