Hjem
Aktuelt
Ph.D.-intervjuet

Til bunns i kinesisk organisasjonsliv

Hans Jørgen Gåsemyr har undersøkt mer enn 2000 frivillige organisasjoner, for å utforske mulighetene og begrensingene for denne typen aktiviteter i dagens Kina.

Hans Jørgen Gåsemyr
GRUNDIG FORSKNING: Hans Jørgen Gåsemyr har samlet inn informasjon om over to tusen ulike frivillige organisasjoner i Kina til doktorgradsarbeidet sitt.
Foto/ill.:
Eivind Senneset

Hva er det med deg og Kina?

«Det begynte ganske tilfeldig, i år 2000. Jeg hadde begynt å studere, og skulle ha lang juleferie. Jeg fikk penger til å reise, og endte opp «på loffen» i Kina i flere uker. Jeg oppholdt meg for det meste på landsbygda, og tilbrakte lite tid i storbyer. I løpet av turen ble fascinasjonen for landet så sterk at jeg bestemte meg for å studere kinesisk, og for at jeg måtte tilbake igjen. Jeg tok to år med journalistutdanning, mens jeg fortsatte å følge med på Kina. Så dro jeg til Oslo og jobbet i NRK, samtidig som jeg studerte kinesisk på Blindern. Etterpå reiste jeg til Kina, og ble der. Jeg studerte blant annet tre år i Bejing, og jobbet et par år i FN. Jeg har bodd brorparten av mitt voksne liv i Kina. Jeg kom til Bergen fordi instituttet utlyste en ph.d.-stipendiatstilling som var øremerket Kina. Sånn er livet, styrt av tilfeldigheter, men med en rød tråd mellom.»

Hvorfor ville du skrive om frivillige, ikke-statlige organisasjoner (NGOer) i Kina?

«Etter å ha blitt mer og mer kjent med det kinesiske samfunnet, så jeg at en del av det som stod om landet i vestlige lærebøker, ikke stemte. Kina har riktig nok et kontrollerende og autoritært regime, men det er stor dynamikk. Mange journalister i Kina prøver å rapportere de viktige spørsmålene. Ikke minst er det en rekke organisasjoner som jobber med mange ulike spørsmål. Da hadde allerede denne ideen oppstått hos meg. Senere jobbet jeg i en FN-organisasjon som arbeidet med NGO-problematikken. Jeg ble sittende med et stort kontaktnett og mye data som det ble naturlig å spille videre på i en doktorgradssammenheng.»


Har du møtt på noen utfordringer i arbeidet?

«Det er mange utfordringer ved denne type forskning i Kina. Kina er en kontrollert stat på mange vis og har et autoritært regime. Det er klart at NGOer blir fulgt med på. Det er ikke gitt å få komme dit og reise fritt rundt, eller å få snakke med alle mulige folk. Du må vite hvordan du skal gå fram og hvilke kontakter det er viktig å ha. Du må også vite hvordan du skal forholde deg til mennesker og organisasjoner, slik at det ikke får negative følger. Jeg har vært opptatt av at min status som student og forsker skulle være tydelig, spesielt dersom jeg møtte personer i myndighetsapparatet. Jeg har hatt ekstrem nytte av å kjenne mange folk. Man trenger mange sosiale egenskaper for å kunne være strategisk nok til å få tak i informasjonen man vil ha.»


Hvilke organisasjoner har du studert, og hvordan?

«På den tiden jeg jobbet med problemstilling til masteroppgaven skjedde det veldig mye rundt organisasjoner som av ulike årsaker jobbet med HIV og AIDS-problematikk. Kjernen i forskningen min er dokumentasjon jeg har samlet inn om over to tusen slike organisasjoner. I tillegg har jeg fulgt 41 av organisasjonene veldig tett, mange av dem over flere år. Jeg har sett og selv dokumentert hvordan de har jobbet, og ikke bare hørt om det.»


Hva er det som er det viktigste med forskningen din i dine egne øyne?

«Forskningen min setter lys på muligheter og begrensninger for organisering av interesser og grupper i dagens Kina. Det er mange åpninger og muligheter, men også store begrensninger. Teoretisk sett er dette en spennende dynamikk, med et regime som jobber veldig aktivt for å holde kontroll. Samtidig jobbes det veldig aktivt for å åpne opp for mer organisering og bedre utnytting av menneskelige ressurser. Frivillige organisasjoner er samfunnsaktører som staten ikke direkte kontrollerer.»


Hvordan skiller dette seg fra frivillige organisasjoner i Norge og andre land i Vesten?

«I Norge er store deler av samfunnet organisert i idrettslag, korps og ulike typer bevegelser. I andre land, som for eksempel USA, er denne typen organisasjoner veldig viktig for helse- og velferdsapparatet. Den store og dominerende staten gjør at dette ikke er en så viktig rolle for organisasjonene i Norge. Et enormt land som Kina, som også har veldig store helse- og velferdsutfordringer, er avhengig av at det skapes aktivitet på dette området. Flere oppgaver i samfunnet, både de store og de små spørsmålene, må i årene framover blir løst av andre aktører enn staten. Dilemmaet oppstår når man vil få til noe og skape aktivitet, men samtidig vil beholde kontroll over aktiviteten. Dette er en evig balansegang i Kina.»


I avhandlingen din stiller du spørsmålet om hvordan og hvorfor NGOene har kunnet utvikle seg i slike omgivelser. Kan du svare enkelt på dette?

«Det enkle svaret er at de har benyttet seg av muligheter, som generelle åpninger i kinesisk politikk. Men de benyttet også en eksplisitt åpning som kom på begynnelsen av 2000-tallet. Da hadde Kina opplevd en helsekrise i forbindelse med SARS-epidemien. Helse og smittsomme sykdommer, deriblant AIDS, gikk fra å være et ikke-prioritert område, til å bli høyt politisk prioritert. Myndighetene ble opptatt av å nå ut til mange grupper som myndighetssystemet var dårlig utstyrt til å nå ut til. Samtidig sto det internasjonale samfunnet, og mange av de største internasjonale helseaktørene, klare til å gi penger til Kina, nettopp for å styrke helsearbeidet. Mange av dem var spesielt opptatt av å støtte sivilsamfunn og NGOer.»


Hvordan utnytter organisasjonene disse mulighetene?

«Organisasjonene bruker sjansene de får, mer eller mindre bevisst, for å utvikle seg i ulike retninger. For å finne svar på hvordan dette fungerer, må man også se på hva som skiller de organisasjonene som utvikler seg og blir relativt store, fra de som sliter eller forsvinner. Lærdommen er at organisasjonene lærer å utnytte muligheter. Et av funnene mine er at de samtidig er bevisste på begrensningene de har. Organisasjonene som i en kinesisk setting vokser til å bli store, er også ganske forsiktige. De tilpasser seg systemet mye mer enn de prøver å utfordre og pushe grensene som ligger der. Det betyr ikke at de ikke er viktige. Men de presser ikke på for å endre det politiske systemet direkte.»