Hjem
Aktuelt
Klimaforskning

Min mentor og jeg: Kjersti Fløttum og Øyvind Gjerstad

Professor i fransk språkvitenskap Kjersti Fløttum, og førsteamanuensis i fransk språkvitenskap Øyvind Gjerstad samarbeider på LINGCLIM-prosjektet om språkets rolle i klimadebatten.

Portrett av Fløttum og Gjerstad
TENKER UTENFOR BOKSEN: I LINGCLIM-prosjektet jobbet språkforskerne Kjersti Fløttum og Øyvind Gjerstad med forskere fra felt som klima, politikk, psykologi og datateknologi.
Foto/ill.:
Eivind Senneset

Hovedinnhold

Universitetet i Bergen satser på klima og energiomstilling, og flere av våre forskere deltar på klimatoppmøtet COP21 i Paris i desember. Les mer om forskning og studier på klima ved UiB.

Kjersti Fløttum:

Jeg har hovedfag i fransk, men jeg fikk tidlig lyst til å jobbe mer tverrfaglig. Jeg begynte å interessere meg for blant annet politisk språkbruk, og fikk god kontakt med kollegaer på Institutt for sammenliknende politikk. Samtidig traff jeg venner og kollegaer på Bjerknessenteret for klimaforskning som interesserte seg for kommunikasjon og formidling om klima. Denne kombinasjonen utviklet seg til det som etter hvert ble LINGCLIM.

Prosjektet handler om språkets rolle i klimadebatten, om hvordan språket representerer klimakunnskap og hvordan dette blir videreformidlet og tolket i ulike sammenhenger. Klimaspørsmålet er så komplekst at vi kunne ikke få svar på spørsmålene vi ønsket å stille bare gjennom språkforskningen. Derfor samarbeider vi med dataeksperter, klimaforskere, samfunnsvitere og psykologer.

Det var et høydepunkt da vi fikk antatt en artikkel i Nature. At forskning med utgangspunkt i språkvitenskap og statsvitenskap kommer på trykk i det tidsskriftet viser at det er andre fag og innfallsvinkler enn utelukkende de naturvitenskapelige som er .sentrale i klimaforskningen.

Første gangen jeg møtte Øyvind Gjerstad var i 2004, da han tok et masteremne jeg holdt om språklig polyfoni – det at flere stemmer kan være til stede i samme tekst eller til og med i samme setning. Han jobbet med en masteroppgave om et annet emne, men vi slapp aldri helt taket i polyfonien. Øyvindutviklet et doktorgradsprosjekt med hovedvekt på den teorien jeg hadde undervist i.

Jeg var viserektor for internasjonale relasjoner på denne tiden, fra 2005 til 2009. , og det var  viktig for meg samtidig å prøve å holde meg oppdatert innen eget forskningsfelt. Dette hjalp egentlig Øyvind meg med ved at han interesserte seg for en del av teorien som jeg mente  ikke var så godt utviklet.

Det som er viktig i et forhold som vårt er at vi kan ha åpne og gode diskusjoner. Øyvind har alltid vært engasjert, og han har mange nye ideer som vi fikk en god vane med å diskutere – videreutvikle eller forkaste. Avhandlingen hans ble fantastisk spennende, og er en klar videreutvikling av den teorien som jeg hadde vært med å utarbeide.

I innspurten av arbeidet med doktoravhandlingen får veilederen lett en mammarolle: ”Får du nok søvn? Får du mat? Går det bra? Kan jeg gjøre noe?” Jeg var litt bekymret, for på kontoret hans så jeg en brødfjøl med tørre brødskiver, en boks nugatti og et halvspist glass med syltetøy. Likevel var det ofte jeg som fikk hyggelige og omtenksomme e-poster fra ham. Jeg husker han pleide åskrive at jeg måtte ha en god helg, og at jeg ikke måtte slite meg ut!

Jeg var veldig stolt på disputasen. Ingenting kan glede en veileder mer enn når kandidaten din ligger milevis foran deg. Det var en fantastisk opplevelse. Jeg håper jeg kan inspirere ham til å gå videre og til å bli leder for nye prosjekter.

I tillegg til å ha en stor forskningsglede og entusiasme er Øyvind også veldig nøyaktig. Mange ganger når jeg skriver ting alene eller sammen med andre har jeg tenkt ”Hmmm, dette ville nok Øyvind ha satt fingeren på.” Han ville ikke ha sagt noe direkte, men stilt spørsmål om det kunne sies på en annen måte. 

 

Øyvind Gjerstad:

Jeg ville ikke vært lingvist i dag om det ikke var for Kjersti. Jeg skrev masteroppgave om fransk språk i Libanon, noe som var en mer sosiologisk tilnærming.

Ett av emnene jeg tok som del av mastergraden var om språklig polyfoni, en teori Kjersti var med å utvikle. Teorien sier at det finnes visse kjennetegn i språket som viser at det er flere aktører enn bare den som snakker. Om du sier ”denne veggen er ikke hvit” signaliserer du samtidig at det finnes noen andre som mener den er hvit. Særlig i politisk retorikk er dette veldig relevant for å se de underliggende debattene.

Omskoleringen jeg gjorde da jeg tok doktorgrad var altså i stor grad Kjerstis fortjeneste. Etter doktorgraden  trengte jeg jobb, og jeg fikk en postdoc-stilling som vitenskapsassistent på LINGCLIM-prosjektet til Kjersti. Snart etter fikk jeg fast stilling som førsteamanuensis i fransk lingvistikk.

Prosjektet har mange sider, med eksperter fra ulike disipliner. Mye av dette går på psykologiske undersøkelser, og store samfunnsvitenskapelige undersøkelser som Medborgerpanelet. Min rolle er blant annet å analysere de lingvistiske egenskapene til det man kaller white papers, eller regjeringstekster.

Jeg visste ikke om Kjersti før jeg begynte på masterstudiet, men det andre semesteret ble vi veldig godt kjent. Inntrykket mitt samsvarer vel det de fleste studentene får av henne: Veldig åpen og inkluderende, hun viser interesse personlig og faglig for alle hun møter. Jeg fikk fort inntrykk av at hun var svært engasjert og at hun brant for faget.

Hun er en veldig flink motivator. Hun skaper faglig glede og har mye positiv energi. Hun gir folk tro på det hun driver med, og det de selv kan bidra med innenfor noe større. Kjersti har vært en viktig figur for mange på franskfaget. Det er en hel rekke studenter på franskfaget som gikk videre til doktorgrad, og hun var ofte veilederen deres.

LINGCLIM-prosjektet er et eksempel på hvordan man kan gå helt nye veier i et tverrdisiplinært arbeid. Jeg har blitt påvirket i den retningen selv, og tenker på hva som er mulig å studere og hvordan man kan få det til, basert på det hun har gjort. Kjersti er ikke bundet av faste forestillinger om hvordan ting skal gjøres, men klarer å kombinere kreativitetet med en strukturert tilnærming i alt hun gjør. Hun er veldig faglig generøs, hun sitter ikke og ruger på ideer.

Måten vi samarbeider på er veldig åpen og ærlig. Det er en lav terskel for å si noe som kanskje ikke er helt gjennomtenkt, og det er en kjempefordel fordi man ikke hemmer kreativiteten. De man kjenner best tør man eksponere seg selv for.

Noen ganger har jeg slitt med å holde tritt med arbeidskapasiteten hennes. Det hun har oppnådd har vært og fortsetter å være en stor kilde til inspirasjon for meg.