Fredrik Barth, den evige nomaden

Sosialantropologen Fredrik Barth døde 24. januar 2016, 87 år gammel.

"Jeg har følt meg både uovervinnelig og sårbar", sier han i dette karriereoppsummerende intervjuet fra 2008.

Amerika sommeren 1947. Det er fullmåne over Sacramento Valley. På et fraktetog sitter blindpassasjeren Fredrik Barth. Han er 19 år. Mon tro hvordan livet ville arte seg hvis jeg aldri hopper av og etablerer meg noe sted, tenker han.

Det finnes noen levende legender. Sosialantropologen Fredrik Barth, født i 1928, er en av disse. Alle mennesker er spesielle (noe ikke minst Barth selv ville insistere på), men noen er mer spesielle enn andre. Livet og karrieren til Fredrik Barth er i mange betydninger av ordet fantastisk: Han har levd og forsket i Iran, Pakistan, Afghanistan, Papua Ny Guinea, Sudan, Bhutan, Oman, Bali og Kina. Barth er ingen eventyrer, men ”a man with a mission”. Han har med en uknuselig vilje søkt å forstå andres liv ved å sette seg inn i og leve i deres kultur og levesett.  Ofte med betydelig risiko for eget liv og helse. Det virker nesten å ha vært en besettelse å leve på nye og ulike måter.

Fetter mot fetter

Togene 19-årige Barth bordet som blindpassasjer en varm julimåned rett etter 2. verdenskrig stoppet bare for hver 200 kilometer. Han var ofte tørst og sulten. Denne evnen til å tåle ekstreme påkjenninger skulle komme til nytte, og likeså fascinasjonen for det ukjente. Men like mye er Barth en teoretiker. En av våre aller mest siterte samfunnsforskere. Det er ganske stille rundt Fredrik Barth for tiden, og han har heller aldri vært blant dem media ringer hele tiden.

Jeg ringer.

Du som har brukt livet på å forsøke å forstå menneskene. Hva tenker du nå? Hva er det som kjennetegner oss mennesker, og hva er de store spørsmålene i vår tid.

Dette vil jeg gjerne spørre Fredrik Barth om.

Hei, det er Fredrik, svarer han på telefon.

Riksmål med en distinkt skarrende r. Vennlig, nesten stillferdig, men likevel myndig. Jeg kjenner med en gang igjen stemmen som på 1990-tallet guidet oss unge antropologistudenter inn i mylderet av menneskelig mangfold. Og jeg blir glad for at han framdeles finnes. Et sted i Oslo. Blant furu og mose. Trevillaer. Det kunne ha vært et helt annet sted. I tropisk regnskog, i Himalaya-fjellene eller på den arabiske halvøy

Over 50 år har gått siden Fredrik Barth begynte sitt store antropologiske prosjekt. Vi må gå tilbake i tid. I 1954 bosatte han seg blant statsløse i dalen Swat, løst knyttet til Pakistan og Afghanistan.  Jorden i denne dalen kunne verken kjøpes eller selges, men bare erobres. Eller den kunne gis i gave til hellige menn. Her levde han blant menn, alle troende muslimer og bønder. Barth utviklet teorien om slektskap og lojalitet, bygget på hvordan Swat-krigerne allierer seg mot hverandre under mottoet: ”Støtt meg mot mine fettere så skal jeg støtte deg mot dine!”. Seinere skulle noen av disse krigerne bli en del av Taliban-regimet, og få hele verdens søkelys på seg.  Både da Sovjet angrep Afghanistan, og i dagens situasjon, har Barth engasjert seg i Afghanistan-spørsmålet. I dagens situasjon tror han mer på forhandlinger og bistand enn på en militær sier over Taliban.

Et vakkert liv

Barths neste feltarbeid etter Swat, varda han i 1958 vandret med Basseri-nomadene i Fars i Syd-Iran. Det fantes den gangen store stammer som holdt sauer og geiter, og levde i svarte telt vevd av geiteragg. Før han ankom hadde han studert persisk (et usedvanlig vakkert språk, i følge Barth) som eneste elev under professor Georg Morgenstierne i Oslo. Barth beskriver hvordan basseriene la sine håndknyttede tepper utover det grønne gresset. Alle blomstene. Poesien. Den nærmest vitenskaplige tilnærmingen de hadde til forflytning av flokker, hvordan store flokker kom seg gjennom trange pass. Den daværende sjahen var interessert i å få nomadene bofaste og brukte hær og makt for å gjennomføre sine planer.

– Jeg tror at arbeidet mitt førte til en mer forsonlig linje mot nomadene, sier Barth i dag.

I dag omtaler han Basseriene som den mest harmoniske folkegruppen han har levd i blant. Jeg føler meg veldig sikker på at vandringen, bevegelsen, er det sentrale temaet og den besettende opplevelsen for en nomade, skriver Barth i boken ”Vi mennesker” fra 2005.

Tilbake til steinalderen

På 1960-tallet var Fredrik Barth sentral i etableringen av den såkalte Bergensskolen i antropologi ved UiB. Han ledet Institutt for sosialantropologi i tolv år og satte et sterkt merke på faget. Feltarbeidene til Barth hadde født innflytelsesrike teorier om blant annet om etnisitet og prosessanalyse. Etter Basseri og Swat gjorde han feltarbeid i Sudan, i Darfur, og utviklet teorier om hvordan endring er mulig gjennom det såkalte aktør-perspektivet.

I 1968 gjorde studenter revolusjon ved Europas og USAs universiteter, samtidig levde Barth sammen med steinaldermennesker langt inne i Papua New Guineas jungel. Den vesle gruppen med Baktamaner hadde levd helt isolert inntil fire år før Fredrik dukket opp. Livet i regnskogen var preget av ekstrem fuktighet. For det meste spiste de en potetliknende rotfrukt. Kameraet rustet i stykker mens Barth prøvde å forstå leveviset, mytene og ritene til Baktamanene. En gang i uken kjørte et fly over himmelen som en påminnelse om livet utenfor. På det året han levde med dem klarte Barth å komme gjennom alle syv nivåer av Baktamanenes hellige riter og fikk kjennskap til deres myter og kosmologi, og gruppens innerste hemmeligheter. Å tolke meningen i ritene er som å fremkalle en film, har Barth skrevet. På regnskogens bunn stilte han seg spørsmål av typen hva kan vi overhodet forstå? Er det mulig å forstå?

– Hvordan holdt du ut å leve under så ekstreme forhold og i en så fremmedartet kultur? Og har du klart å leve mens du har observert?

– Feltoppholdene har vært en viktig del av mitt liv. Jeg har fått brukt sider ved meg selv som jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg har følt meg ekstremt privilegert. Det er det som har vært drivkraften. Trangen og tørsten etter å vite. Jeg har vært veldig fascinert av den muligheten antropologien gir til å være med i et menneskeliv. Antropologens prosjekt er å nullstille seg, prøve å forstå andre ved å se og lære som et barn, legge egne erfaringer til side, og delta i en annen virkelighet.

For strengt og abstrakt?

For oss som var studenter i sosialantropologi ved UiB på 1990-tallet var Barth en nesten mytisk figur. Han var fremdeles nesten mer til stede ved Institutt for sosialantropologi enn dem som faktisk var der. Vi strevde med teoriene hans, ganske kompliserte saker som nok kunne forundre mennesker utenfor akademia. Hvordan går det an å lage slike tørre, vanskelige teorier om den fargerike og dynamiske virkeligheten?

Selv har Barth lenge vært kritisk til en del av sine egne skrifter.

– Mye av arbeidet jeg har gjort har vært for smalt og abstrakt. Det var etter feltarbeidet på Papua New Guinea i 1968 at det gikk opp for meg at det er vesentlig å innlemme flere sider av menneskelivet i våre analytiske modeller.

Han mener at det sentrale i enhver teoribygging er at verden er i bevegelse. Det gjør den mye vanskeligere å begripe i en eller annen form. Den er ustabil. Og vi må ikke finne på å late som om den ikke er det. Vi må gjøre analyser som identifiserer det vi kan vite uten å skape en falsk følelse av enhet og system. Som antropologer bygger vi videre på systemteorier, men teorien vi bruker nå må være av en slik art at de fanger opp prosessene i utfoldelse.

Enkeltmennesket Nyoman

På 1980-tallet gjorde Fredrik Barth feltarbeid på Bali sammen med konen, sosialantropologen Unni Wikan. Barth interesserte seg stadig mer for enkeltmennesket, og mennesket bak systemet av kulturelle korder og ideer, som andre antropologer, blant annet den berømte Clifford Geertz hadde identifisert på Bali. Barth undersøkte særlig gjennom en mann, Nyoman, ”en foretaksom og blid mann i førtiårene”. Han ville finne ut hva det var som lå bak balinesernes estetiske væremåte, ”en slags mykhet og livskunst som gjør at dagliv liv synes å foregå konfliktløst og vennlig, gjennomsyret at vakre ritualer og forpliktende fellesskap”.

– Verken Nyoman, eller andre vi kjente, levde sine liv styrt av et slags seremonielt rollespill, slik Geertz hadde hevdet. Tvert imot strevde de alle på sine forskjellige måter med hva de opplevde som en prekær virkelighet under den polerte overflaten av system og orden, forteller Fredrik Barth.

– Er du en forskjellstenker?

– Ja, jeg er nok det. Det har blitt lagt altfor mye vekt på likheter, på det fellesmenneskelige. Jeg er opptatt av variasjon. Hva er det som gjør at man kan ha et regionalt fellesskap med et mylder av kulturelle uttrykk. Denne kulturelle variasjonen avspeiler det jeg tenker om som kulturell kreativitet.  Det som ser ut til å være felles for mennesker, slår Barth fast, – er en enestående evne til å overbevise seg selv om at akkurat deres måte å leve på er den mest naturlige og riktige, og andre måter er forkastelige eller feilaktige. Hvert menneske lever egosentrisk forankret i sitt historiske øyeblikk, i sitt samfunn og sitt fysiske miljø, kort sagt: Lukket inne i en boble av sin erfarte virkelighet og sin kunnskap.

Moderne kinesere

Barth har i en tiårs periode under 1990-tallet jobbet som antropolog under utbyggingen av et stort kinesisk damanlegg. I et gigantisk og langvarig prosjekt ble tusenvis av mennesker flyttet til nye byer. De protesterte ikke, men priste de nye husene og fremskrittet. Dette overrasket Barth, og han mener at årsaken delvis ligger i at kineserne har forlatt sine historiske tankesett og tradisjoner og framstår som mer moderne og materialistiske enn selv oss i Vesten. Og nettopp den enorme kunnskapen Fredrik Barth sitter på om ulike samfunn gjør at jeg gjerne vil høre hans syn på Norge oppi det hele.

– Her i Norge har vi rettigheter og beskyttelse. Som gamle blir vi tatt vare på av staten, det finnes medisinsk hjelp, trygdeordninger. Men en følge av dette er at vi lever med en begrenset følelse av mestring, det er for mye konformitet og for lite fantasi. Likheten i Norge er passiviserende. Vi skulle heller finne en måte å leve på som bevarer autonomi. Vår utfoldelse begrenses av våre oppfatninger om rettigheter i menneskerettslig forstand men jeg tror de i enda større grad må vokse ut av vår evne til å utforme sosiale relasjoner som er komplekse og individualiserte. Slik sett har vi et falskt frihetsbegrep. Rettferdighet innføres ved å skjære alle over én kam. Om vi skal ha store systemer må de være mer ømfintlige for menneskers behov. Så når det gjelder Norge: Det at vi lever beskyttet koster oss friheten.

– I Oman opplevde jeg for eksempel et mye mer tolerant og pluralistisk samfunn enn det vi har i Norge. Der lever grupper i sameksistens.

Fredrik Barth mener at vi har muligheter til å skape et multikulturelt samfunn, også i Norge. Det er mye god vilje, men vi må tettere på mennesker. Det virker som om mange tror at de rene karikaturer er nok til å beskrive andre folk enn seg selv. Slikt slurv kan vi ikke tillate oss i menneskelig omgang, sier Barth.

Vil kjempe for frihet

– Hva er de viktigste spørsmålet i vår tid?

– Det vi må kjempe for å bevare i den moderne verden er friheten, sier Barth kontant.

Han er bekymret.

– Jeg var alltid så optimistisk før, og kanskje er det en del av det å bli gammel, men jeg er bekymret for maktesløsheten som kommer med globalisering. Kreftene som styrer er så store og diffuse gjemt bort i overveldende byråkratier. Som for eksempel EU-byråkratiet, og den norske stat for den saks skyld. Vi får ikke være med å forme våre egne liv. Alt er bygget opp rundt rettigheter.

– Hvordan går det så med alle Barth har levd med og blant?

– Noen baktamaner har fått seg jobb i gullgruvene, ellers lever de nokså likt som før. Basseriene har blitt trengt ut av sine beiteområder, og bosatt. Situasjonen på Bali er spent, men i Bhutan har de hatt en fredelig overgang til demokrati. I Oman har kvinnene kastet sløret. Det er ikke sånn at de fleste har fått det verre, men en del av de menneskene jeg har kjent har dessverre det.

Og hvordan har Fredrik Barth det selv? Ikke så verst. Han oversetter ”Vi mennesker” til engelsk, holder foredrag, reiser litt.

– Med alt du har opplevd og behersket, har du følt deg uovervinnelig?

– Jeg har følt meg både uovervinnelig og sårbar. Jeg har sittet på flyet hjem over store tropiske områder og tenkt at der nede er det som har vært livet mitt. Antropologien har gitt meg en mulighet som intet annet fag har kunnet gi.

Han sier ettertrykkelig at det er i Midt-Østen han har følt seg mest hjemme. De er så like oss, mener han.

Selv anser han seg som en nomade.

– Jeg har lagt igjen deler av meg selv på alle stedene jeg har vært. Livet som antropolog har preget meg i veldig sterk grad, sier Fredrik.

Telefonsamtalen er slutt. Men Fredrik reiser videre.  Det ligger biter igjen av Fredrik Barth i mange land. Kanskje er det slik det er å være nomade.