Hjem
Aktuelt
FORSKNING | BIOLOGI

Mikromakk er menneskets stamfar

Flatormen er bindeleddet mellom maneter og mennesker. Det slår evolusjonsbiologer fast i en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Nature.

Flatorm
NØKKELART: Flatormer (acoels) representerer en mellomfase i evolusjonshistorien mellom maneter og mennesker.
Foto/ill.:
Sars-senteret

Hovedinnhold

Flatormer (acoel) som lever blant sand og gjørme i sjøen, kan ved første øyekast virke små og ubetydelige. Men disse fargerike mikromakkene viser seg å være svært viktige for å forstå utviklingssteget mellom maneter og mennesker.

– Acoel er en nøkkelart for å forstå når bilateral symmetri oppsto, altså når dyr fikk en symmetrisk høyre og venstre side. Dette er egenskaper som vi finner hos mer komplekse skapninger som fluer, katter og mennesker, sier evolusjonsbiolog Andreas Hejnol, ved Sars-senteret, UiB.

Hejnol og hans kolleger ved Sars-senteret har nylig slått fast flatormens nøkkelposisjon en gang for alle, etter gjentatte undersøkelser med det siste innen DNA-analyse. Funnet er nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.

En gang i tiden kravlet vi rundt i sjøen

Flatormer har tre kroppslag, og en symmetrisk høyre- og venstreside, som komplekse dyr vi finner på jorden i dag. Likevel har den kun ett hull til spising og avføring, som enklere forhistoriske dyr som anemoner og maneter.

Denne blandingen av eldre og yngre utviklingstrekk tyder på at flatormer står i en mellomfase mellom maneter og mer komplekse virveldyr som fluer,  katter og mennesker.  Det er et tegn på at  den har samme stamfar som mennesket, ifølge Hejnol.

– Disse trekkene betyr at også vi kravlet rundt blant sandkorn i sjøen for 560 millioner år siden, sier Hejnol, med et smil.

En gang i tiden da vår felles forfar utviklet seg delte den seg etter hvert i to grener. Én som består av dagens flatormer og en annen med andre dyr, som mennesker.

Ristet evolusjonstreet

Dette var iallfall den gjengse teorien fra 1990-tallet frem til 2011, da et  internasjonalt forskerteam konkluderte med at flatorm og mennesker ikke har samme stamfar, ved hjelp av nye RNA-analyse og alternative måter å utføre testene på.

­­Som følge av dette, mistet flatormen sin posisjon som nøkkeldyr i evolusjonshistorien for en stund. Den ble redusert til en mindre vellykket skapning i utviklingsøyemed, på samme gren som oss mennesker. Den nye stamfaren måtte ha vært mye yngre og mer kompleks skapning enn den opprinnelige, var den nye konklusjonen.

Funnet førte til mye vitenskapelig tvil, blant andre fra Hejnol. Han mener at den alternative utviklingsrekkefølgen er et resultat av at forskerne utelot viktige data i sine analyser. Dersom de andre forskerne hadde rett, måtte børstemakken ha utviklet seg fra en stamfar med et sentralnervesystem, tarmsystem, munn og anus.

– Hvis disse forskerne hadde rett, hadde vi mistet en svært informativ dyregruppe, som hjelper oss med å forstå utviklingen av organer, sier Hejnol.

Men det er ikke lenger tilfellet, ifølge Andreas Hejnol. Han mener at han har tilbakeført flatormen til sin opprinnelige plassering på evolusjonstreet, en gang for alle.