Hjem

Aktuelt

Nyhet

UiB-intervjuet: Gro Therese Lie

I snart 30 år har Gro Therese Lie jobbet med hiv og aids, fra rusmiljøer i Skandinavia til afrikanske land hvor hun kunne opprette kontakt uten et ord. Bare én gang har hun fryktet for livet.

gtl10.jpg

Portrett av Gro Lie
VERDIER HJEMMEFRA: – Jeg har nok med meg verdier fra min far som alltid har føltes selvfølgelige, sier Gro Therese Lie. Da hun vokste opp bodde flyktninger fra Russland, Ungarn og Hellas på sovesofaen i stuen i månedsvis i strekk.
Foto:
Eivind Senneset

I 1983 fantes det i praksis ikke hiv-tester.

En ung mann kommer inn på kontoret til den Nordiske oppsøkende hjelpetjenesten på Halmtorvet i København, og spør etter Gro Therese Lie.

Lie jobber i byen med norske ungdommer i risikosonen, men det tar noen øyeblikk før hun kjenner igjen den radmagre mannen med de åpne sårene.

– Han var ubalansert og veldig ulykkelig. På et tidspunkt ble han helt desperat og begynte å slenge telefoner og telefonkataloger i veggene, før han kastet seg rundt skuldrene mine og begynte å gråte, forteller Gro Lie.

Etter å ha ordnet en overnattingsplass for den unge mannen og avtalt å følge ham opp dagen etter, kommer hun tilbake til kontoret og et telegram fra norske helsemyndigheter som kan oppsummeres: Dødssyk pasient på rømmen. Kom ikke nær ham. Livsfare.

– Da ble jeg redd. Avisene hadde skrevet om en spesiell sykdom blant homofile i San Fransisco, og som narkoman, gutteprostituert og homofil var gutten i høyrisikosonen.

Lie bestilte forskningslitteratur om hiv, men det skulle ta ukesvis før den kommer i posten. I mellomtiden tenker hun på tenåringsdøtrene sine, og på faren som hadde vært klippen i livet hennes under oppveksten, som døde da han var 45.

– Jeg var femten da han fikk kreft, og atten da han døde. Hele gymnastiden min var preget av sykdommen hans. Du har ingen garanti for at livet holder. Jeg var veldig redd for at nå var det min tur til å dø fra barna mine, sier hun.

Hysterisk hiv-frykt

Ventetiden føltes som en evighet. Gro Lie ville ikke snakke med døtrene om hva som hadde hendt før hun visste mer. I mellomtiden var det ikke annet å gjøre enn å passe på hygienen, og telle dagene.

Redselen vedvarte helt til forskningslitteraturen endelig dukket opp. hiv er mindre smittsomt enn hepatitt C, kunne Lie lese. Hun hadde jobbet med sprøytenarkomane med hepatitt C i årevis uten å bli smittet. "Hysteri", tenkte hun, og gjenkjente det hos seg selv.

Den unge gutten døde ikke lenge etter.

Lie kunne ikke gjøre ham frisk, men hun kunne være et alminnelig medmenneske i en tid der ingen andre turte komme i nærheten av ham.

Siden har Lie jobbet med tusenvis av pasienter med hiv og aids, men rundt henne hang fordommene igjen. Da hun jobbet med hiv-forebyggende tiltak i den kommunale helse- og sosialtjenesten i Bergen, var det flere helsearbeidere som ikke turte å sitte ved siden av henne i kantinen.

Når god moral er smittefarlig

Så åtte UiB-ansatte går inn på et horehus i Tanzania...

Det er 1988, og den første konferansen om aids i Afrika skal holdes på kontinentet. Myndighetene i Tanzania og Universitetet i Dar Es Salaam har invitert åtte personer fra samarbeidsuniversitetet UiB for å legge grunnlaget for en tverrfaglig front mot epidemien. Gro Lie var gjesteforeleser på Det psykologiske fakultet ved UiB og en av de få i Norge som hadde erfaring med hiv og aids, og blir spurt om å være med.

– Jeg hadde lest meg opp på forhånd, og bare i Tanzania var det rundt 128 ulike etniske grupper, mange av dem med veldig forskjellige moralkodekser for hva som var sømmelig seksualadferd. Mye av det som i den lokale konteksten var definert som god moral, var i praksis smittefarlig, forteller hun.

Hotellet hvor den lille norske delegasjonen skulle bo, var fullbooket. En av delegatene hadde kvelden i forveien truffet en vennlig portugiser som drev et billig hotell i utkanten av byen, så de dro dit.

– Jeg så med en gang at dette var et bordell, men det var ikke tydelig for de andre.

Lie smiler av minnet. Femten års erfaring med å jobbe med prostitusjonsmiljøer i Norden, i tillegg til studier i nonverbal kommunikasjon og kommunikasjon på tvers av språkbarrierer, gjorde at hun var mer oppmerksom på avtalene som ble inngått rundt bordene i hotellbaren.

De andre delegatene husker fremdeles hvordan Lie benyttet anledningen til å få førstehånds informasjon om de prostituertes forståelse av hiv og aids, og til å forklare hvilken risiko de utsatte seg for ved ubeskyttet sex.

Fra rockemiljøer til landsbyer

Etter konferansen brukte Lie tre måneder på å reise rundt i den nordlige regionen av Tanzania for å finne ut av om hun hadde den kompetansen samarbeidsprosjektet krevde. Senere skulle hun lære seg swahili, men i mellomtiden ble hun med en mobil helseklinikk fra landsby til landsby.

– Jeg fant oppegående folk med mye ressurser, folk som kunne mobilisere til kamp mot sykdommen. Det var med å overbevise meg om å bli med, forteller hun.

Overgangen til arbeidet i Tanzania var ikke så stor, kanskje fordi Lie allerede hadde bakgrunn fra å jobbe oppsøkende og analysere kommunikasjonsmønstre og maktstrukturer i ulike subkulturer – fra rockemiljøer via husokkupanter til narkotikamiljøer. Og som hun sier: mange nærmiljøer i Skandinavia er vel så eksotiske som landsbyer i Afrika.

Lie skulle bli tre år sammenhengende i Tanzania, ansvarlig for å bygge opp programmer for rådgivning og forebygging og mestring av hiv og aids i regionale sykehus i Arusha og Kilimanjaro. Samtidig som at hun forsket på temaet, lærte hun opp mer enn 400 helsearbeidere.

Siden har hun årlig tilbrakt mellom tre og fem måneder i landet, og hun er stolt av arbeidet som har blitt gjort. Stolt over at området hvor hun har jobbet har holdt epidemien i sjakk. Stolt over at det nå eksisterer et rådgivningsapparat som jobber for forebygging, hjelp til mestring for smittede, og som jobber med å reintegrere de utstøtte og ivaretaking av barn som er blitt foreldreløse.

Liten respekt for lokal kunnskap

Den største utfordringen var å være borte i tre år fra mannen og de to barna, hun nøler ikke et øyeblikk når hun blir spurt. Faglig sett var utfordringen det å møte de fastlåste hegemoniene og maktstrukturene

– Det kan være utfordrende om lokalkunnskapen tilsier at føringene som kommer ovenfra ikke stemmer, forteller Lie.

Verdens helseorganisasjon lagde på slutten av 1980-tallet en manual som skulle brukes av hiv/aidsrådgivere over hele verden. Lie husker at hun så på den og tenkte at den var fullstendig ubrukelig i de områdene hvor hun arbeidet. Blant masaiene oppleves det for eksempel som vulgært og uakseptabelt om en kvinne ser en mann i øynene, likevel skulle man ifølge manualen passe på å se klienten i øynene når de snakker sammen. Og hvordan skal man forholde seg til rådet om å holde seg til én partner i polygame kulturer?

– Troen på at medisiner skal løse alle problemer er også en stor utfordring. Akademia har hatt liten respekt for å sette sammen kompetanseområder. Det er helt nødvendig for å løse en pandemi som hiv og aids, men også andre globale utfordringer som klimaendringer, fattigdomsbekjempelse, ressursfordeling og migrasjon, sier hun.

Henter kunnskapen ut av siloer

Samarbeid på tvers av faglige grenser. Det kan høres enkelt ut, men det kan være vanskelig å løfte blikket når kunnskapen stadig borer seg dypere nedover i fagkunnskapen. Det er grunnen til at Gro Therese Lie har engasjert seg i Bergen Summer Research School hvert eneste år siden oppstarten i 2008.

Sommerskolen tar opp utfordringer for dagens og morgendagens verden, og doktorgradsstudenter kommer fra hele verden for å delta.

– De kommer primært for å delta på kurs innen sitt eget fagområde, uten å tro at de skal ha noe å lære av andre felt. Men vi eksponerer dem for de andre forskningsområdene, og uten unntak har dette bidratt til at de har fått nye perspektiv på sine egne fagområder, forteller Lie.

I 2016 er temaet for sommerskolen Vann, klima og samfunn.

– Vann er en av de største utfordringene verden står overfor, med betydning for alt fra klima til makt og ressurser. Vitenskapen kan ikke sitte i siloer om vi skal være i forkant av dette, sier Lie.

Ingen tilfeldige valg

Hun pensjonerte seg i slutten av 2015, men ikke fra forskergjerningen. Hun er en av flere forfattere i en ny bok om bærekraftig utvikling som kommer ut i 2016, og hun har nylig samlet data i Tanzania for en oppfølgingsstudie om omskjæring av kvinner. Hun skal også være mentor for yngre kollegaer.

Mest gleder hun seg kanskje til å tilbringe mer tid med ektemannen Ulf , som allerede har vært pensjonist i noen år. De har vært sammen i 54 år, omtrent siden da han flyttet inn i etasjen under henne da de var studenter, og gjør seg klare til å feire gullbryllup.

For lenge siden, da Lie fulgte barndomsdrømmen og ble den eneste kvinnen på psykologikullet, var det mannen som trillet den nyfødte datteren til og fra eksamenslokalene så hun kunne amme under eksamen. Morsmelkerstatning kom ikke på tale.

– Jeg er helt sikker på at valgene mine ikke har vært tilfeldige. Jeg var tidlig klar over hva jeg ville og hvilke valg jeg har tatt, sier hun i dag.

Er hun optimist eller pessimist på vegne av akademias evne til å takle utfordringene? Lie er ukomfortabel med spørsmålet.

– Vi brytes mellom mange tendenser, og utfordringen er å se sammenhengene. Vi må tørre å ikke stenge ute den destruktive utviklingen. Vi er sammen om denne kloden med sine mange vanskelige utfordringer. Og der har universitetene et ansvar, sier Lie.