Hjem
Institutt for biovitenskap (BIO)
NYHET

Forskere fant forbindelse mellom miljøgifter og metabolske komplikasjoner knyttet til fedme

Et forskerteam fra IRCM i Canada under ledelse av Rémi Rabasa-Lhoret, i samarbeid Jérôme Ruzzin fra Institutt for biologi, Universitetet i Bergen, og Bert van Bavel fra Örebro Universitet (Sverige), har funnet en forbindelse mellom miljøgifter og metabolske komplikasjoner knyttet til fedme. Dette gjennombruddet, publisert i The Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism, kan bidra til forebygging, diagnose og behandling av risikofaktorer knyttet til fedme, som diabetes, høyt blodtrykk og hjerte-karsykdom.

Foto/ill.:
BIO

Hovedinnhold

Selv om helseskadelig overvekt (BMI>30) er sterkt knyttet til insulin-resistens og type 2 diabetes, finnes det noen som virker beskyttet mot utvikling av slike metabolske komplikasjoner. Disse kalles ”metabolsk friske, men helseskadelig overvektige”. Forskerne ved IRCM i Canada studerer hvilke faktorer som kan forklare at disse individene er beskyttet mot metabolske sykdommer, i et forsøk på å finne en terapi for å forhindre komplikasjoner hos de som er i risikogruppen.


”Vi har tidligere funnet at persistente organiske miljøgifter, såkalte POP’er, i nivåer som kan finnes i oppdrettslaks, kan akselerere utviklingen av insulin-resistens og type 2 diabetes hos mus og rotter”, sier Jérôme Ruzzin, ekspert på miljøgiftforskning ved Institutt for biologi, Universitetet i Bergen. ”POP’er kan spille en viktig rolle i utviklingen av metabolske sykdommer som type 2 diabetes. Målet med denne forskningen var derfor å teste om metabolsk friske, men helseskadelig overvektige kunne ha lavere sirkulerende nivåer av POP’er enn sterkt overvektige med metabolske komplikasjoner”.
POP’er er menneskeskapte kjemikalier som er blitt brukt i landbruk, industri og produksjonsprosesser. På grunn av sin giftighet er POP’er strengt regulert internasjonalt for å verne om folkehelsen og miljøet. På grunn av sin evne til å motstå nedbrytning i miljøet, kan imidlertid disse stoffene finnes over hele jordkloden, selv i områder der de aldri har blitt brukt, og de kan stadig gjenfinnes i miljøet og i matvarer. På denne måten er nær sagt alle mennesker eksponert for disse stoffene til daglig.


”Menneskelig eksponering for POP’er kommer hovedsakelig fra mat som er rik på fett, slik som fet fisk”, forklarer Ruzzin. ”En viktig egenskap ved POP’er er deres evne til å løses i fett, noe som fører til at de kan akkumulere i kroppens fettvev. Som navnet tilsier er de også persistente, det vil si at kroppen vanskelig kan bli kvitt dem. POP’er kan derfor ha en viktig betydning for human helse, og har blitt vist å påvirke reproduksjon, være kreftfremkallende, og være innblandet i utviklingen av metabolske sykdommer”.


Forskerne undersøkte 76 overvektige kvinner med lik alder, kroppsmasseindex (BMI) og fettmasseindex, og analyserte 21 POP’er i blodprøver fra disse, i tillegg til kardiometabolske risikofaktorer. Blant 18 miljøgifter som kunne påvises hadde kvinnene med metabolske komplikasjoner høyere nivåer av 12 POP’er.
”Det er bemerkelsesverdig at nesten 70% av de målbare POP’ene var signifikant høyere i helseskadelig overvektige med kardiometabolske komplikasjoner sammenlignet med de metabolsk friske,,sier Marie-Soleil Gauthier, PhD, en av førsteforfatterne av studien og forsker ved IRCM. ”Studien vår bekrefter at de to gruppene har distinkte POP-profiler, og at metabolsk friske, men helseskadelig overvektige har signifikant lavere sirkulerende nivåer av flere typer POP’er enn pasienter med komplikasjoner. En bedre forståelse av rollene disse miljøgiftene har kan gi oss ny kunnskap for utviklingen av forebygging, diagnose og behandling av kardiometabolsk risiko knyttet til fedme og overvekt.”


”Selv om denne studien ikke beviser noen årsakssammenheng, gir den en pekepinn på at forurensningsstoffer som omgir oss i miljøet og maten vår kan fremme utviklingen av kardiometabolske sykdommer som diabetes”, konkluderer Rémi Rabasa-Lhoret, MD, PhD, endokrinolog og direktør for forskning på metabolske sykdommer ved IRCM. ”Hvis fremtidige studier kan bekrefte denne økte risikoen vil disse observasjonene ha en signifikant påvirkning på hvordan vi forvalter folkehelsen, fordi vi vil trenge en dramatisk reduksjon i vår eksponering for disse stoffene.”

 

Vil du lese hele artikkelen? Gå til The Journal of Clinical Endocrinology & Metabolism