Hjem
Institutt for biovitenskap (BIO)
Nyhet

Blir vi brukt som forsøkskaniner?

Parabenfrie og uten BPA. Er erstatningen nødvendigvis noe bedre?

Rabbit mask man with carrot in the city, stock photo
FORSØKSKANIN: Hva vet vi egentlig om stoffene som inngår i produktene rundt oss?

Av Martha Sæstad Endresen, Margrete Fagereng og Marie Nohre (studenter i BIO316)

Artikkelen ble også publisert i Bergens Tidende 24. januar 2016

Har du tenkt over hvilke stoffer du omgir deg med eller smører deg inn med hver dag? Benytter du paraben-frie kremer eller drikker du av såkalte “BPA frie” flasker? Hvis du er bevisst på dette, er du bevisst på hva det er erstattet med?

Hver sommer dukker det opp nyhetsartikler og tester fra Forbrukerrådet om hvilke solkremer som inneholder hormonforstyrrende eller allergifremkallende stoffer og nanopartikler. Spesielt stor oppmerksomhet har blitt viet til de hormonforstyrrende stoffene. Kunnskapen om disse forbindelsene har utviklet seg mye de siste ti årene, noe som har ført til at en ser på kjemikalier brukt i dagliglivet med nye øyne. Ved oppdagelse av uønskede kjemikalier sier myndighetene og forbrukersamfunnet i fra, noe som fører til et press på produsentene om endringer. Industrien utvikler så nye metoder og stoffer som kan erstatte de problematiske forbindelsene. Konsekvensen av utskiftingen kan være at kjemikalier og midler kommer på markedet før de er ordentlig testet, og forbrukeren blir stående igjen som en forsøkskanin. Forskning har vist at noen erstatningsstoffer kan ha de samme eller andre negative effekter som det opprinnelige stoffet.

Agurknytt
Dersom en ser tilbake i historien vil en se at flere oppfinnelser har sin pris. Det var først etter en stund det ble kjent at asbest er kreftfremkallende, at blytilsetning i maling og bensin kan føre til forgiftninger og at klorfluorkarbon (KFK)-gasser i kjøleskap fører til nedbrytning av ozonlaget. De fleste kan kjenne igjen disse sakene fra media. På bakgrunn av økt kunnskap om konsekvensene av de ulike stoffene har de overnevnte stoffene blitt forbudt. Samtidig blir ikke bildet media lager alltid komplett, noe som i enkelte tilfeller kan føre til unødvendige bekymringer hos forbrukere.

De siste årene har bruk av bisfenol A (BPA) og parabener i plastprodukter og kosmetikk vært mye omdiskutert i media og blant forskerne, fordi de kan være hormonforstyrrende. Naturlige hormoner er essensielle for reguleringen av en rekke prosesser i kroppen. Hormonforstyrrende stoffer kan blokkere eller aktivere naturlige hormoners effekt i varierende grad ved å blant annet binde seg til deres reseptorer. Av spesielt stor interesse er forbindelser som forstyrrer den normale funksjonen til de kvinnelige og mannlige kjønnshormonene, østrogen og testosteron, og kan dermed påvirke reproduksjonsevnen.

For enkel forskning på komplekse problemer? 
Mye av forskningen på hormonforstyrrende stoffer er utført på dyr eller isolerte cellekulturer, men paralleller kan trekkes til mulige effekter på mennesker. Hormonforstyrrende stoffer som påvirker kjønnshormonenes effekt antas å kunne føre til misdannelser av kjønnsorganer (WHO, 2013), tidlig pubertet (Stoker et al., 2000) og atferdsendringer (Ryan and Vandenbergh, 2006). Foster, barn i vekst og ungdommer i puberteten vil da være spesielt sårbare. Det er og vist at hormonforstyrrende stoffer kan påvirke individer i reproduktiv alder ved å føre til nedsatt sædkvalitet (Petersen et al., 2015) og fruktbarhet (Ottinger et al., 2002). I det siste har det også blitt økt fokus på kvinner i overgangsalder grunnet mistanke om sammenheng mellom hormonforstyrrende stoffer og utvikling av brystkreft (Diamanti-Kandarakis et al., 2009). Parabener og BPAs hormonforstyrrende effekt anses som å være svak, da de ikke binder like effektivt til reseptorene som de naturlige hormonene. Likevel anses parabener og BPA å ha en viss hormonforstyrrende effekt og flere produsenter har nå fjernet disse forbindelsene fra sine produkter. Det er da viktig å spørre seg: hva erstatter BPA og parabener i disse produktene, og er erstatningene et bedre alternativ?

Parabener
Parabener er en gruppe konserveringsmidler som hindrer bakterie- og soppvekst i kosmetikk og medisiner. De er spesielt fordelaktige fordi de i liten grad påvirker aktive ingredienser. Det ligger gode grunner bak bekymringene rundt bruken av parabener. Studier har blant annet vist redusert vektøkning hos gravide rotter (Daston, 2004), forstyrret kjønnsutvikling hos hunnrotter (Vo et al., 2010) og negative effekter på reproduksjonssystemet hos hannmus (Oishi, 2002). Mange studier kan indikere at parabener bør unngås. Ser man derimot kritisk på en del studier kan man blant annet påpeke at mange opererer med høye doser og få er utført med mennesker som testobjekt. Rotter og mus er vanlige forsøksdyr i uttestingen av stoffer som skal brukes av mennesker, men noen vesentlige forskjeller vil naturligvis forekomme mellom måten mennesker og dyr håndterer ulike kjemikalier på.

Studier som viste negative effekter av parabener førte til at Danmark innførte et forbud mot bruken av disse stoffene i produkter ment på barn under 3 år i 2011. På grunn av dette forbudet har Europakommisjonens vitenskapelige komité for forbrukersikkerhet (SCCS) publisert flere gjennomganger av aktuell forskning og har på bakgrunn av forskningen ikke kunnet konkludere med at parabener er hormonforstyrrende i komitéens anbefalte doser. Det faktumet at Danmark likevel velger å gå for et forbud gjør sterkt inntrykk på folk og effekten av motsigende rapporter og artikler blekner i forhold.  Siden man ikke kjenner til mulige langtidseffekter og blandingseffekter kan Danmarks forbud likevel ansees som et fornuftig føre-var-tiltak, spesielt siden det gjelder barn under 3 år.

Tidligere har mye forskning bestått i at man tester enkeltstoff hver for seg. Da vi omgir oss med mange ulike stoffer fra ulike kilder er det en økende enighet om at en burde se mer på hvilke effekter blandingen av ulike kjemikalier kan gi. Blandingseffekten er interaksjoner mellom kjemikalier som kan føre til endret effekt enn når stoffet virker alene (Casarett et al., 2010). Den samlede effekten kan være større, mindre eller lik den antatte effekten av enkeltstoffene.

Erstatning av parabener
Resultatet av parabenenes negative rykte er at mange produsenter har faset ut disse konserveringsmidlene fra produktene sine og erstattet dem med andre konserveringsmidler, blant annet methylisothiazolinone (MI). Ofte brukes MI i kombinasjon med methylchloroisothiazolinone (MCI). Sett fra forbrukerens side burde redusert bruk av parabener være en seier, men problemet oppstår ved erstatningen av parabenene. For et eller annet konserveringsmiddel behøves jo stort sett. MI brukes i blant annet maling og kosmetiske produkter for barn og voksne og kan gi svært sterke allergiske reaksjoner i form av kontakteksem. Parabener derimot fører sjelden til allergiske reaksjoner.

I media har man den siste tiden kunnet lest flere artikler som omhandler enkeltpersoners allergiske reaksjoner på MI og hvordan man nå ser en voldsom økning i tilfeller av MI-allergiutbrudd. Birgitte Viksund er en person som har vært nevnt i flere av landets aviser etter hun opplevde å få en sterk hudreaksjon på grunn av MI. På www.forskning.no har en kunnet lese om lille Emma som utviklet allergi mot MI etter at foreldrene brukte våtservietter med konserveringsmiddelet når hun var baby. SCCS publiserte i 2014 en gjennomgang av sikkerheten ved bruk av MI/MCI basert på forskning på området. I rapporten ble det blant annet konkludert med at verdiene av MI tillatt i produkter som blir liggende på huden ikke er trygge, og at mer forskning på området bør utføres.

For å minske antall allergifremkallende stoffer kan man som forbruker registrere eventuelle bivirkninger hos folkehelseinstituttet (www.fhi.no). Hvis mange registrerer reaksjoner på samme produkt kan det være at det stilles krav til endring eller fjerning av produktet og en kan på denne måte utøve forbrukermakten på en god måte.

Bisfenol A (BPA)
BPA finnes som en av de viktigste byggesteinene i mange plastbeholdere og i beskyttende lag på hermetikk og i kvitteringer. Plast som BPA benyttes i er ofte robust og gjennomsiktig og blir derfor ofte brukt til å oppbevare mat og drikke. Bekymringene ved BPA er at det kan lekke fra beholderne og over i mat og drikke, særlig ved oppvarming eller hvis beholderen inneholder fettrike produkter. Noe som har fått spesielt stor oppmerksomhet er at leker, smokker og tåteflasker kan inneholde plast tilsatt BPA.Som et føre-var-tiltak er det i dag forbud mot BPA i tåteflasker (Folkehelseinstituttet, 2015).

Det har blitt forsket mye på BPA de siste årene og noe forskning tyder på at BPA kan gi mer enn kun hormonforstyrrende effekter. Den europeiske matsikkerhetsorganisasjonen, EFSA, har sett på studier som viser at BPA kan gi helseskader i nyre, lever og celleforandringer i brystet (EFSA CEF Panel, 2015). Etter en omfattende risikovurdering av BPA har de likevel konkludert med at den vanlige mannen i gata ikke utsettes for utrygge verdier. EFSA påpeker videre at det er behov for ytterligere forskning på mulige effekter BPA kan ha på blant annet reproduksjonssystemet og immunsystemet (EFSA CEF Panel, 2015).

Erstatning av BPA
Som tidligere nevnt er det blitt forbud mot BPA i tåteflasker og flere produsenter reklamerer med BPA frie produkter. Da kommer spørsmålet: hva er BPA byttet ut med? I flere tilfeller erstattes BPA med bisfenol F (BPF) og bisfenol S (BPS). Som navnene antyder er BPS og BPF kjemisk sett beslektet med BPA, og det kan derfor være grunn til å tro at disse besitter lignende egenskaper. Det er blitt diskutert om BPF og BPS er dårlige erstatninger for BPA, da studier tyder på at de også kan gi hormonforstyrrende effekter (Rochester og Bolden, 2015). Man kan spørre seg om problemet med de farlige effektene fremdeles er tilstede i produkter, bare nå gjemt under et annet navn. Burde myndighetene stille strengere krav til bruk av erstatningsstoffer med lignende kjemisk struktur og regulere grupper istedenfor enkeltstoffer? Det utvikles i dag stadig modeller for å anslå effekten av strukturelt like stoffer, og med dette forenkles og forbedres erstatningsprosessen av skadelige stoffer. Et slik eksempel er kvantitative struktur-aktivitet relasjons modeller (QSAR-modeller).

Er erstatningene til det bedre?
Det ser ut til at tilfellene hvor MI, BPS og BPF har erstattet henholdsvis parabener og BPA ikke har ført til økt produktsikkerhet. Ja, man har redusert bruken av potensielt farlige stoffer, men det hjelper lite når erstatningene kan være like ille. Man kan spørre seg om godkjenningen av kjemikalier i produkter, spesielt strukturlike erstatninger, burde forbedres når en ser negative effekter etter at de har blitt tatt i bruk. Muligens kan utviklingen og økt bruk av QSAR modeller bidra til dette.

Som tidligere nevnt blir det stadig mer enighet om at det er viktig å studere eventuelle blandingseffekter. Det er et økende antall kjemikalier på markedet og behovet for å kartlegge effekter av ulike kombinasjoner vil derfor være viktig. Med tanke på mulige blandingseffekter og den totale eksponeringen for flere ulike hormonforstyrrende stoffer kan man diskutere hvorvidt de gitte grenseverdiene er trygge eller ikke.

Forskningen er i en kontinuerlig utvikling og kunnskapen om ulike kjemikalier, deres effekter og blandingseffekter øker stadig. Økt kunnskap, videreutvikling av analysemetoder og strengere krav til dokumentering før erstatningsstoffer tas i bruk vil kunne føre til færre tilfeller hvor forbrukerne blir brukt som forsøkskaniner.

 

Kilder:

Casarett, L. J., Klaassen, C. D., Doull, J. & Watkins, J. B. 2010. Casarett & Doull's essentials of toxicology, New York, McGraw-Hill.

Diamanti-Kandarakis, E., Bourguignon, J. P., Giudice, L. C., Hauser, R., Prins, G. S., Soto, A. M., Zoeller, R. T. & Gore, A. C. 2009. Endocrine-Disrupting Chemicals: An Endocrine Society Scientific Statement. Endocrine Reviews, 30, 293-342.

EFSA CEF Panel (EFSA Panel on Food Contact Materials, Enzymes, Flavourings and Processing Aids), 2015. Scientific Opinion on the risks to public health related to the presence of bisphenol A (BPA) in foodstuffs: PART II – Toxicological assessment and risk characterisation. EFSA Journal 2015;13(1):3978, 621 pp. doi:10.2903/j.efsa.2015.3978

Forbrukerrådet, 2015. Solkremtest 2015. Oslo: Forbrukerrådet. Tilgjengelig  fra: http://www.forbrukerradet.no/test/2015/solkremtest-2015/ [Lest: 11. november 2015).

Folkehelseinstituttet, 2015. Bisfenol A og helserisiko - faktaark. Oslo: Folkehelseinstituttet. Tilgjengelig fra: http://www.fhi.no/tema/miljogifter/bisfenol-a [Lest: 14. november 2015]

Daston, G. P. 2004. Developmental toxicity evaluation of butylparaben in Sprague-Dawley rats. Birth Defects Research Part B: Developmental and Reproductive Toxicology, 71, 296-302.

Oishi, S. 2002. Effects of butyl paraben on the male reproductive system in mice. Archives of Toxicology. Archiv für Toxikologie, 76, 423-429.

Ottinger, M. A., Abdelnabi, M., Quinn, M., Golden, N., Wu, J. & Thompson, N. 2002. Reproductive consequences of EDCs in birds - What do laboratory effects mean in field species? Neurotoxicology and Teratology, 24, 17-28.

Petersen, M. S., Halling, J., Weihe, P., Jensen, T. K., Grandjean, P., Nielsen, F. & Jørgensen, N. 2015. Spermatogenic capacity in fertile men with elevated exposure to polychlorinated biphenyls. Environmental Research, 138, 345-351.

Rochester, J. R. & Bolden, A. L. 2015. Bisphenol S and F: A Systematic Review and Comparison of the Hormonal Activity of Bisphenol A Substitutes. Environ Health Perspect, 123, 643-50.

Ryan, B. C. & Vanderbergh, J. G. 2006. Developmental exposure to environmental estrogens alters anxiety and spatial memory in female mice. Hormones and Behavior, 50, 85-93.

Stoker, T. E., Parks, L. G., Gray, L. E. & Cooper, R. L. 2000. Endocrine-disrupting chemicals: Prepubertal exposures and effects on sexual maturation and thyroid function in the male rat. A focus on the EDSTAC recommendations. Critical Reviews in Toxicology, 30, 197-252.

Vo, T. T. B., Yoo, Y.M., Choi, K.C. & Jeung, E.-B. 2010. Potential estrogenic effect(s) of parabens at the prepubertal stage of a postnatal female rat model. Reproductive Toxicology, 29, 306-316.

World Health Organisation (WHO). 2013. State of the science of endocrine disrupting chemicals - 2012. An assessment of the state of the science of endocrine disruptors prepared by a group of experts for the United Nations Environment Programme (UNEP) and WHO. Tilgjengelig fra http://www.who.int/iris/bitstream/10665/78101/1/9789241505031_eng.pdf?ua=1[Lest: 19. november 2015]