Hjem
Centre for Cancer Biomarkers
Intervju

CCBIO postdoc får forskningspris i onkologi

Henrica Werner ble tildelt Ung Forsker-prisen 2015 fra Onkologisk Forum. - Det som driver meg er håpet om å kunne gi hver enkelt pasient riktig behandling fra begynnelsen, og unngå unødvendige bivirkninger og spill av tid, sier postdoktoren fra CCBIO, som også er gynekolog ved sykehuset. - Dette kan vi gjøre ved å utvikle både prognostiske og prediktive biomarkører, forteller hun videre.

Portrait of Henrica Werner
Henrica Werner
Foto/ill.:
CCBIO/UiB

Onkologisk Forum tildeler årlig en forskningspris til en ung forsker. Kandidaten skal være kreftforsker som arbeider med basal-, klinisk-, epidemiologisk- eller translasjonsforskning og som har levert forskningsarbeid av høy kvalitet. Prisvinneren skal være under 40 år og skal som hovedregel ha disputert. Pengene skal brukes til forskning, innkjøp av utstyr eller fagreise.

Ung Forsker-prisen fra Onkologisk Forum er ment til å stimulere yngre forskere. Hvordan har det å motta prisen stimulert deg i ditt arbeid?

- Å motta prisen har hjulpet meg til å bli mer selvsikker, tro på at jeg er på rett spor og har gjort meg ekstra ivrig etter å ta opp nye utfordringer. Det har også fått meg til å reflektere over hvordan jeg kom hit. Det var professor Salvesen som inviterte meg inn i hennes forskergruppe tilbake i 2010 for å ta fatt på et doktorgradsprosjekt . Hun var i tillegg til min mentor et forbilde for meg som forsker. Hun hjalp meg til å forstå, å vokse, og til å samarbeide. Ung Forsker-prisen fra Onkologisk forum reflekterer veldig mye hennes mentorrolle og jeg føler jeg hadde bare så vidt begynt å lære av henne da hun plutselig gikk bort. I tillegg gjenspeiler prisen hele forskergruppen, som uten unntak alltid har prøvd å hjelpe og gjøre hverandres prosjekter best mulig. Uten dem ville jeg aldri blitt tildelt prisen.

Kan du fortell oss om din forskning, og hva det er som driver deg?

- Jeg er gynekolog og spesialiserer meg i gynekologisk onkologi. Min kliniske bakgrunn gir meg en sterk motivasjon til å forske, ettersom jeg møter pasienter og deres behov hver dag, og stadig blir stilt overfor mangler i vår kunnskap. Vi vet at vi idag ikke kan skreddersy våre kirurgiske og medisinske behandlinger godt nok, så noen pasienter som egentlig ikke har behov for omfattende behandling får det, mens andre faktisk burde hatt mer aggressiv behandling. For eksempel responderer opp til 50% av våre livmorkreftpasienter ikke på kjemoterapibehandling, spesielt ved tilbakevendende sykdom. Vi vet til og med før vi begynner at en av to pasienter ikke vil ha nytte av behandlingen, men får bivirkningene, noen av dem kronisk. Vi mangler altså de riktige verktøyene for å velge de rette pasientene til de riktige medikamentene. Et annet eksempel; vi fjerner lymfeknuter i høyrisiko livmorkreftpasienter, siden statusen på lymfeknuten hjelper oss til bedre å forutsi pasientens prognose. Det er en prosedyre som er kjent for å forårsake kroniske problemer for over 10% av pasientene. Hvis denne prosedyren kunne unngås, og den samme informasjonen innhentes non-invasivt, ville det være til stor nytte for pasientene. Vi arbeider akkurat med dette i vår Momatec2 studie; på en forsvarlig måte kunne redusere andelen av lymfadenektomi. 

- Det som driver meg er håpet om å kunne gi hver enkelt pasient riktig behandling fra begynnelsen, og unngå unødvendige bivirkninger og spill av tid. Dette kan vi gjøre ved å utvikle både prognostiske og prediktive biomarkører.

Din gruppe sier i forbindelse med prisen at du er et godt eksempel på en kliniker som fra sitt pasientnære ståsted bygger bro mot basalforskning. Hva tenker du de mener om det?

- Basalforskning, å benytte seg av realistiske prekliniske modeller, er nødvendig for å forstå endringer og situasjoner som oppstår under kreftutvikling, og oppdage lovende biomarkører før du bruker dem i klinikken. Samtidig, når biomarkører ikke gir de resultatene i klinikken som håpet, kan basalforskningen hjelpe oss med å finne svar. Den spennende verdenen av translasjonsforskning utgjøres av en konstant dynamikk mellom klinisk forskning og basalforskning, og det er der jeg føler jeg kan bruke både min kliniske kompetanse og mine forskningsevner best.

Hva er det viktigste du har lært som forsker?

- Jeg tror det har lært meg å være oftere kritisk, alltid nysgjerrig, og innse at ingen spørsmål er 'dumme' spørsmål. I tillegg har jeg lært at den beste forskningen gjøres som teamarbeid.

Hvordan ser du på CCBIOs intensjoner om et enda større internasjonalt nettverk og samarbeid, og hva betyr internasjonalt samarbeid for deg?

- Internasjonalt samarbeid svært spennende, og en stimulans til å føre fagfeltet videre. Norge er et relativt lite land, og som sådan er det enda viktigere å knytte seg til større brødre og søstre. I Bergen Gynaecologic Cancer Research Group, som er den gruppen i CCBIO jeg kjenner best, er vi heldige å ha gode samarbeid med store institusjoner i USA, Europa og Australia. Ved hjelp av de beste kvalitetene fra deg selv og dine samarbeidspartnere blir det høy kvalitet på forskningen og publikasjoner i høyt rangerte tidsskrifter. Den høye andelen av utenlandske foredragsholdere på CCBIO-seminarene og det årlige symposiet gjenspeiler dette, etter min mening. Når det er sagt, er det selvsagt ikke mindre viktig å investere i godt samarbeid på lokalt nivå, der vi har bygd opp mye kvalitet innenfor CCBIO og UiB og der linjene er mye kortere.

- For min egen del har det aldri vært noe spesielt internasjonalt fokus. Jeg er født og oppvokst i Nederland og tok min spesialistutdanning i Nederland og Storbritannia, og kom til Norge først som overlege i gynekologi. Her tok jeg doktorgraden min ved Bergen Gynaecologic Cancer Research Group. I løpet av ph.d.-forløpet var jeg så heldig å kunne være et år i Houston, på MD Anderson Cancer Center, der jeg ble tatt opp i deres forskningsgruppe på systembiologi og fikk mulighet til å delta i flere forskningsprosjekter. Jeg ser fram til å tilbringe mer tid der i løpet av min postdoktor-periode. 

Hva er dine forskningsplaner videre fremover?

- Jeg er ansvarlig for vår MoMaTEC2 studie som nylig er startet, sammen med professor Trovik som leder forskningsgruppen vår. Momatec2 er en translasjonell multinasjonal studie der vi studererer både en prognostisk og en prediktiv biomarkør i arbeidet i klinikken. Vi håper resultatene av denne studien vil hjelpe oss til å bevege oss mot mer individualisert behandling for livmorkreftpasienter.

- Mitt postdoktorstipend er ellers fokusert på aktivering og deaktivering av signalveier med spesielt focus på proteinanalyser med reverse phase protein array (RPPA), en høygjennomstrømmende protein-plattform jeg lærte om i Houston. Forhåpentligvis kan dette bidra til å antyde nye strategier for å målrette behandling mot livmorkreft etter sykdomsprogresjon.

Vi gratulerer Henrica, og ser fram til å følge karrieren hennes videre!

Les også artikkel i Onko-Nytt om 2015-vinneren.