Kronikk om rettens fortellinger

 
 
Rettens fortellinger

Av Frode Helmich Pedersen (UiB)

Hva har litteraturvitenskap med jus å gjøre? Spørsmålet er åpenbart egnet til å skape debatt, og det kan i lys av sommerens mediestorm mot Arild Linneberg fremdeles se ut som om jurister flest er skeptiske til at det i det hele tatt finnes noen meningsfull sammenheng mellom de to fagene. Samtidig er det jo klart at det finnes berøringspunkter: I begge fagene spiller tekstfortolkning og skrivearbeid en avgjørende rolle, for eksempel. Siden jeg fra november i år leder et forskningsprosjekt (finansiert av forskningsrådet) som springer ut av det samme miljøet som kom under skyts i sommer, kunne det kanskje – til beste for fremtidig faglig dialog – være på sin plass med noen ord om hvordan jeg selv mener litteraturvitenskapen kan bidra på det rettsvitenskapelige feltet.  

Fortellingen som menneskelig fenomen

I det nye prosjektet tar vi utgangspunkt i fortellingen som fenomen og fremstillingsform. Fortellinger har av gode grunner alltid stått sentralt i menneskelig kultur. Gjennom fortellinger forstår vi oss selv – hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvorfor vi handler som vi gjør. Det dreier seg her forresten ikke bare om fortellinger i dagligspråklig forstand, altså som verbale fremstillinger av hendelsesforløp, men også om fortellingen som et uomgjengelig kognitivt redskap. Psykologen Walter Fischer, som lanserte termen homo narrans, hevdet at mennesket ikke først og fremst orienterterer seg i sine omgivelser gjennom emprisk observasjon eller rasjonelle overveielser, men ved å konstruere og fortelle historier. Det er uansett hevet over tvil at samtidsmennesket er hektet på fortellinger og at de omgir oss på alle kanter – enten det nå er i form av tv-serier, nyheter, podcaster, sladder og bekjennelser på sosiale medier, eller romaner. Det kan derfor ikke undre at forskning på fortellinger blir stadig mer utbredt i mange ulike fag, deriblant i samfunnsvitenskapene, historie, psykologi, hjerneforskning – og innen rettsvitenskapen. Men selv om fortelleteorien forlengst er blitt tverrfaglig, er det fremdeles innenfor litteraturvitenskapen at den har sin største utbredelse og lengste tradisjon.

Fortellingens uomgjengelighet

Hvilken relevans har fortelleteori for rettsvitenskapelige problemstillinger? Vi kan begynne med å fastslå at det ikke er mulig å gjengi, huske, eller formidle et hendelsesforløp uten å gjøre bruk av fortellinger. Det er derfor fortellingen (som narratio) i den klassiske retorikken alltid ble plassert tidlig i talens oppbygning, hvor den hadde til oppgave å etablere de saksforholdene som resten av talen skulle dreie seg om. Slik er det også i dommene som skrives ved norske domsstoler: Sakens faktiske forhold gjengis tidlig i teksten, i form av en fortelling. På den måten gis leseren en innføring i grunnlaget for rettens vurdering og avgjørelse. Men hvor kommer egentlig domstolens fortelling fra? Hvordan har den oppstått? Dersom vi holder oss til straffesaker, kan vi si at den første fortellingen – sakens urfortelling – oppstår så snart politiet setter i gang med etterforskningen og etablerer en såkalt «arbeidssiktelse». I denne minimale fortellingen forsøker man å bringe på det rene sakens mest sentrale fakta: hva som har skjedd, hvor og når det har skjedd, og hvem som har utført de aktuelle handlingene. Fra dette utganspunktet oppstår det i løpet av straffeprosessen et stort antall fortellinger – i form av vitneavhør, politirapporter, tiltalebeslutning, innledningsforedrag, tiltaltes og vitners forklaringer i rettssalen, advokatenes prosedyrer – med mer. Når alle disse fortellingene er veiet og vurdert, skriver domstolen til slutt sin autoritative fortelling, hvor man presenterer de hendelsene retten har funnet bevist, og som dermed danner grunnlaget for rettens avgjørelse.

Straffeprosessens fortellinger

Det er altså udiskutabelt at fortellinger spiller en vesentlig rolle i enhver norsk straffeprosess. Likevel kan man ikke (til tross for viktige bidrag fra Eivind Kolflaath og Audun Kjus) si at emnet har stått sentralt innen norsk rettsvitenskap – i motsetning til hva tilfellet er for eksempel i USA. Her er det altså behov for mer forskning, og den litteraturvitenskapelige medvirkningen er i så måte nærliggende, da det først og fremst er innen dette faget at man har tradisjon for å reflektere teoretisk over hva fortellinger er, hvordan de er konsturert og hvordan de best kan fortolkes.

Hvordan skal forskningen på rettens fortellinger foregå? Jeg foreslår for min del at man begynner med å lage en detaljert oversikt over de fortellingstypene som finnes i en norsk straffeprosess, og hvordan de relaterer seg til hverandre. Aktuelle spørsmål vil her blant annet være hvordan og under hvilke forhold det fortelles i ulike stadier av straffeprosessen; hvordan man går frem for å bevare og videreformidle de fortellingene som kommer frem; på hvilken måte senere fortellinger refererer til og tolker tidligere fortellinger i saken; og hvordan fortellingene forandrer seg underveis i prosessen og hvorvidt det er systemiske grunner til at fortellingene blir som de blir. Målet med denne forskningen må i første omgang rett og slett være å oppnå større forståelse for fortellingens rolle innen den norske straffeprosessen. (Den er ikke mindre viktig i sivilretten, som i min forskning er skåret vekk av avgrensningshensyn).

Når man har fått på plass en slik oversikt, kan man gå videre med å reflektere teoretisk over hva som karakteriserer de ulike fortellingstypene. Et slikt arbeid involverer nødvendigvis mye nybrottsarbeid, for det finnes ikke noe etablert begrepsapparat hverken for virkelighetsfortellinger generelt eller rettsfortellinger spesielt. Dessuten er heller ikke «rettsfortelling» noen presis eller entydig term. Noe av problemet med den tidligere behandlingen av rettens fortellinger er at man ikke har differensiert mellom de forskjellige fortellingstypene som produseres i rettssystemet. Vi har her imidlertid med vidt forskjellige størrelser å gjøre, og det er ikke rimelig å anta at de alle sammen kan undersøkes ut fra ett og samme teoretiske perspektiv. For eksempel er det stor forskjell på hvordan man må gå frem for å undersøke en muntlig vitneforklaring, og fortellingen forstått som en mental konstruksjon i dommernes hoder. I første tilfellet er fortellingen et objekt for tolkningen, i det andre er det mer rimelig å forstå den som et fortolkningsredskap.  

Kort sagt: rettens mange fortellinger kaller på ulike former for teoretisk refleksjon. Noen spørsmål er imidlertid felles for alle, for eksempel spørsmålet om hvordan den konkrete rettsfortellingen forholder seg til større og mer allmenne fortellinger; slike som finnes i kulturen og som er med på å styre vår oppfatning om hvordan ting vanligvis foregår.

Fortellingen som bevis

Med hensyn til de fortellingene som produseres av dem som er involvert i saken (vitner og tiltalte), vil spørsmålet om plausibilitet nødvendigvis stå sentralt, ettersom disse fortellingene er å anse som beviser. Det viktigste spørsmålet er her hva som skal til for at en sann fortelling blir oppfattet som usann av rettens bevisbedømmere og, omvendt, hvordan usanne fortellinger kan bli oppfattet som sanne. I et fortelleteoretisk (narratologisk) perspektiv er dette et spørsmål om hvilke narrative grep, hvilket narrativt mønster, hvilken type perspektivbruk, tidsfremstilling og karakterisering som kjennetegner fortellinger som typisk blir trodd av retten. Man kan legge merke til at disse problemstillingene ikke dukker opp i Eivind Kolflaaths ellers fortjenstfulle arbeid om fortellingsparadigmet i bevisbedømmelsen. Grunnen til dét er at han ikke forholder seg til fortellingen som språklig konstruksjon, men i stedet betrakter den som en abstrakt sekvens av hendelser som i prinsippet eksisterer uavhengig av det språklige uttrykket. Sagt på en annen måte: Kolflaath forutsetter i sitt arbeid at man kan hoppe direkte til innholdsnivået uten å gå veien om den konkrete, språklige utformingen av fortellingen. Dermed får han heller ikke diskutert spørsmålet om hvorvidt gode fortellere har lettere for å bli trodd av retten enn dårligere fortellere. Det er imidlertid ting som tyder på at dette faktisk er tilfelle. Ikke bare var dette en sentral tese i pionerarbeidet til sosiologene Lance Bennett og Martha Feldman på begynnelsen av 1980-tallet, poenget dukker også opp i arbeidet til jusprofessorene Anders Bratholm og Ulf Stridbeck. Da de spurte erfarne forsvarsadvokater om hva de mente var grunnen til at uskyldige tiltalte likevel ble domfelt, ble det blant annet pekt på deres «klønete» og «ordfattige» fortellinger i rettssalen. Min antagelse er altså at kreative og sosialt intelligente fortellere vil ha større sjanse for å unngå domfellelse enn svake fortellere.

Domstolenes egne fortellinger

Videre foreslår jeg å analysere domstolens egne fortellinger på en tekstnær måte, og da ikke minst med henblikk på plausibilitet. Spørsmålet er altså: oppfyller domstolens egen fortelling de samme plausibilitetskravene som stilles til vitners og tiltaltes fortellinger? Jeg ser her for meg et knippe grundige nærlesninger av utvalgte domsfortellinger. Målet med disse lesningene vil i første omgang være å identifisere noen typiske trekk ved domsfortellingene, og i andre omgang å diskutere hva som er problematisk ved den måten retten vanligvis forteller på. Sentrale spørsmål vil her være hvordan domstolen hanskes med tvil, hvordan den fremstiller fortellingens personer, og i hvor stor grad den angir kildene til de opplysningene som etableres i fortellingen. Meg bekjent har det hittil ikke vært presentert noen slik studie, i hvert fall ikke i Norge.

Kort oppsummert mener jeg altså at en narratologisk informerte studier av rettens fortellinger har mye for seg. Jeg kan ikke se noen grunn til at jurister og rettsvitere skulle ha prinsipielle innvendinger mot forskning av denne typen.