Månedens alumn: Toril Moi

Hvorfor valgte du å studere humanistiske fag? Og hvorfor litteraturvitenskap? 

Jeg var en veldig uvitende student. Kjente ingen som hadde gått på universitetet før. Men hadde riktignok en fetter som hadde gått på NTH. Mitt mål var å lære meg fransk slik at jeg kunne lese Simone de Beauvoir på originalspråket. På den tiden fantes bare en tredjedel av Det annet kjønn (Paris, 1949 journ.anm.) oversatt til norsk. Og ingen av romanene eller memoarene. Jeg fikk litt av et sjokk da jeg oppdaget at det å studere fransk faktisk innebar at en også skulle lese litteratur.  

Jeg hadde alltid lest mye, var storforbruker av folkebiblioteket på hjemstedet mitt, men jeg visste faktisk ikke at det fantes folk som fikk betalt for å lese mye!  Jeg studerte fransk, fulgte opp med spansk, og så ble det åpnet et nytt fag, nemlig litteraturvitenskap. Jeg kastet meg på faget, mye fordi jeg hadde hatt Atle Kittang som lærer på fransk, og nå var han blitt professor på det nye faget. 

Hvilken del av utdannelsen din har du hatt mest nytte av i arbeidslivet?  

Jeg ble jo professor. Så jeg har jo hatt nytte av alt. Men på den tiden da jeg ikke hadde jobb, var det skrive- og språkkunnskapene som hjalp meg til å få jobber som oversetter, språklærer på Friundervisningen og også som sekretær i forskjellige bedrifter. 

Hva førte deg til USA og Duke University? 

Jeg fikk ikke jobb i Norge. Søkte på alt mulig, og ble alltid nummer to etter en mann. Også ved Universitetet i Bergen. Til slutt fikk jeg faktisk en jobb, i 1985, som forskningsleder ved det som da het Senter for humanistisk kvinneforskning. Den jobben viste seg å være langt mer byråkratisk enn jeg hadde håpet den skulle være. Det ble  lite undervisning og masse møter. Og en del kompliserte arbeidsforhold. Jeg var gjesteprofessor ved Duke høsten 1987, og sa opp like etter jeg var kommet tilbake etter den erfaringen. Da jeg fikk et jobbtilbud fra Duke, ble det litt for fristende.  

Vil du anbefale dagens studenter å satse på en karriere utenfor Norge? 

Jeg tror at mange unge i dag helt naturlig kommer til å jobbe utenfor Norge i perioder. En emigrerer jo ikke lenger slik en gjorde på 1800-tallet. Da pakket en reisekista og kom aldri hjem igjen. Men uansett er det jo helt avgjørende å lære seg litt om hvordan arbeidsliv og sånt fungerer andre steder.  

Har #metoo endret kvinnerollen i akademia? 

Det vet jeg ikke nok om. Det har jo vært nokså lite oppstyr om #metoo ved norske universiteter. Jeg mener jo også at det er viktig å ta fatt på andre former for diskriminering.  Da jeg var student, opplevde jeg ofte at når jeg ytret meg på et seminar, ble seminarlederen nærmest taus, og så fortsatte han. Ti minutter senere, når en mannlig medstudent sa det samme på mer innfløkt vis, ble han rost opp i skyene for å ha tatt opp et så viktig emne. Sånt er ikke bare irriterende, det er undertrykkende. Og forskning viser at det fremdeles er slik at kvinners stemmer ikke blir hørt, eller ikke tillagt samme vekt som menns. 

Hvem er ditt filosofiske forbilde? 

Simone de Beauvoir, selvsagt. Fordi hun tenkte klart omkring sin egen erfaring av verden. Hun la fram en utrolig framtidsrettet analyse av hva kvinneundertrykkelse var, og hvordan den fungerer. Og hun var en stor forfatter. Hun skrev filosofi, romaner og memoarer. Og selvsagt mange essays. Gjennom alt dette er det en rød tråd: nemlig at det ikke finnes noe skille mellom filosofi og liv. Og at skriving er en måte å fange opp erfaringen på.  

Hvordan var det å være akademiker på -70 og -80 tallet, sammenliknet med i dag?

På 1970-tallet var jeg fattig, men bekymringsløs. Hadde ingen planer om jobb og karriere. Elsket å studere og gjorde det så lenge jeg kunne. På 1980-tallet var jeg arbeidsløs, løsarbeider, ansatt i dårlige jobber, og skrev som en gal. Egentlig var 1980-tallet utrolig spennende, men også utrolig hardt. Jeg begynte å jobbe ved Duke høsten 1989. Men jobbet ikke på heltid der før fra høsten 1991. Da hadde jeg virkelig fått nok av å være underbetalt og overarbeidet løsarbeider. Og jeg var utrolig heldig som havnet ved et så godt universitet med så gode arbeidsforhold. Det tok flere år før jeg virkelig skjønte hvor heldig jeg hadde vært 

Hvilket overordnet mål har du for forskningen din? Er målet det samme som da du gikk inn i akademia? 

Det er jo dette med å skrive og tenke, og å undervise. Det er et utrolig privilegium å få lov til å undervise intelligente ungdommer som er villige til å jobbe hardt. Og så mener jeg jo at vi må ha feministiske intellektuelle, ellers kommer tradisjonen raskt til å forsvinne. Det er jo det humaniora handler om: å ha en historisk bevissthet, å se dagens  spørsmål i forhold til kulturen, tradisjonene de kommer fra.  

Humanister er opptatt av hva menn og kvinner har vært villige til å kjempe og dø for, og hva de har villet leve for gjennom tidene. Og vi er opptatt av hvordan mennesker har forstått seg selv og sin samtid, og hvordan de har uttrykt seg i kunst, og litteratur og i filosofien. Alt dette er viktig. En kultur som ikke har humanister vil ikke kjenne seg selv, vil ikke forstå sin egen identitet.