Home
Faculty of Law

Warning message

There has not been added a translated version of this content. You can either try searching or go to the "area" home page to see if you can find the information there
KRONIKK

Søksmålet om kroppsvisitasjoner i fengslene kan bidra til viktig avklaring

Kroppsvisitasjoner utført av betjenter i norske fengsler kan neppe gi grunnlag for oppreisning etter skadeserstatningsloven. En slik oppreisning må derfor eventuelt tilkjennes på et annet grunnlag, mener artikkelforfatteren.

Ole-Gunnar Nordhus.
Praksisen med kroppsvisitasjoner i norske fengsler reiser grunnleggende spørsmål om norske myndigheters oppreisningsansvar for menneskerettighetsbrudd, ifølge stipendiat Ole-Gunnar Nordhus.
Photo:
UiB/Colourbox.

Main content

Høyesterett har i flere saker den siste tiden kommet til at norske fengsler har kroppsvisitert innsatte på en måte som krenker forbudet mot nedverdigende behandling etter artikkel 3 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). De innsatte har et stort antall ganger blitt tvunget til å kle seg nakne og samtidig innta posisjoner som dyp knebøy, uten at dette har vært begrunnet i en konkret vurdering av om det var nødvendig for å ivareta sikkerheten i fengselet. Visitasjonene har skjedd mens de innsatte har sittet varetektsfengslet under etterforskningen og domstolsbehandlingen av straffesakene mot dem. Ettersom straffesakene har endt med domfellelse, har de innsatte fått kompensasjon for konvensjonskrenkelsen ved at de har blitt idømt en lavere fengselsstraff enn den de hadde blitt dømt til dersom krenkelsen ikke hadde skjedd.

Praksisen med kroppsvisitasjoner i norske fengsler har imidlertid også rammet innsatte under soningen av den fengselsstraffen de er idømt ved rettskraftig dom. For disse vil ikke straffereduksjon være en mulig kompensasjonsform. Tidligere i vår ble det kjent at over 30 personer i denne gruppen planlegger å saksøke staten med krav om oppreisning for brudd på EMK artikkel 3.

Et slikt søksmål vil reise grunnleggende spørsmål om norske myndigheters oppreisningsansvar for menneskerettighetsbrudd.

Det rettslige utgangspunktet for det varslede søksmålet vil være EMK artikkel 13. Bestemmelsen krever at dersom personer i Norge utsattes for brudd på rettighetene i EMK, må myndighetene sørge for at de gis kompensasjon for krenkelsen. Tilkjennelse av oppreisning er likevel bare nødvendig dersom menneskerettighetsbruddet ikke kan kompenseres på andre måter. I en del situasjoner kan norske domstolers konstatering av at det har skjedd et brudd på EMK i seg selv være tilstrekkelig kompensasjon.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har imidlertid uttalt at konstatering av konvensjonsbruddet kun «in exceptional circumstances» vil være tilstrekkelig kompensasjon for krenkelser av de materielle rettighetene etter EMK artikkel 3, herunder konvensjonsstridige kroppsvisitasjoner (Roth mot Tyskland). Dersom det ikke er mulig å få kompensasjon i form av redusert straff, vil oppreisning ofte være det eneste alternativet.  

Det er tvilsomt om norske oppreisningsregler kan gi personer utsatt for konvensjonsstridige kroppsvisitasjoner adgang til å kreve oppreisning fra staten. Den alminnelige regelen for å kreve oppreisning i norsk rett, følger av skadeserstatningsloven § 3-5. Regelen gir en svært begrenset mulighet til å kreve oppreisning fra offentlige myndigheter. Det offentlige kan kun bli ansvarlig for handlinger foretatt av organer eller personer innen det offentlige som utøver ledende myndighetsfunksjoner, som for eksempel en statsråd. Kroppsvisitasjoner utført av betjenter i norske fengsler, vil derfor neppe omfattes.

Spørsmålet blir da hvordan personer utsatt for konvensjonsstridige kroppsvisitasjoner under soningen av sine fengselsstraffer skal få tilstrekkelig kompensasjon for den krenkelsen de er utsatt for. Svensk rett kan fungere som en mulig inspirasjonskilde for vurderingen av dette spørsmålet. Sveriges øverste domstol (Högsta domstolen) har i en rekke saker siden 2005 tilkjent oppreisning for EMK-brudd, til tross for at de alminnelige svenske oppreisningsreglene ikke har gitt hjemmel for oppreisning i den konkrete saken. Högsta domstolen har begrunnet dette med at oppreisningen har vært nødvendig for å oppfylle forpliktelsene etter EMK artikkel 13.

Det er uklart om domstolen har anvendt artikkel 13 direkte som hjemmelsgrunnlag, eller som begrunnelse for å etablere en ulovfestet regel. Domstolen har i alle tilfeller anvendt artikkel 13 til å tilkjenne oppreisning utover det alminnelige svenske oppreisningsregler gir hjemmel for. Likhetene mellom det norske og svenske rettssystemet kan gi grunnlag for å hevde at Högsta domstolens tilnærming også bør velges av norske domstoler.

Det varslede søksmålet om kroppsvisitasjoner i norske fengsler kan bidra til å avklare om EMK artikkel 13 kan anvendes som grunnlag for å kreve oppreisning fra staten. Søksmålet vil reise så prinsipielle spørsmål at saken kan ende i Høyesterett.

Dersom Høyesterett skulle komme til at EMK artikkel 13 kan anvendes som oppreisningsgrunnlag, vil det åpne en ny dør for personer som utsattes for menneskerettighetskrenkelser.

Denne kronikken var først publisert i Rett24, 8. juni 2021.