Home
Faculty of Law

Warning message

There has not been added a translated version of this content. You can either try searching or go to the "area" home page to see if you can find the information there
KRONIKK | RUSSLAND

Vi som trodde på Russland

Invasjonen av Ukraina er det endelige beviset på at vi aldri igjen kan stole på Vladimir Putin, ifølge stipendiat Henrik Jorem.

Henrik Jorem. Russland.
Russlands økonomiske integrasjon med Vesten etter den kalde krigens slutt har bidratt til å bygge opp tillit i internasjonale relasjoner, men Putin har ødelagt dette, ifølge stipendiat Henrik Jorem.
Photo:
Colourbox/UiB.

Main content

I løpet av Vladimir Putins 22 år ved makten har det vært tegn til at Russland ville holde seg til de internasjonale spillereglene. Med invasjonen av Ukraina er alt håp ute.

Den siste ukens hendelser har understreket hvor sørgelig lite vi forstår om vår nabo i øst. Russland har frembrakt noe av det ypperste som finnes av kunst og litteratur. Forfattere som Tolstoj og Akhmatova, og komponister som Tsjajkovskij og Rachmaninov vitner om en rik og stolt sivilisasjon. Mikhail Gorbatsjov og Andrej Sakharov bør huskes som noen av de mest klartenkte og tapre politiske lederne i vår tid.

Jeg har hatt gleden av å lære russere og det russiske språket å kjenne, og har lenge vært fascinert av landet – i likhet med mange andre nordmenn. Men det er lett å glemme at Russlands historie også er full av store omveltninger og grusom menneskelig lidelse. Det er dette verden nå er vitne til, enda en gang.

Vladimir Putin kom til makten nyttårsaften 1999. Den kalde krigen var over, og Russland hadde tilbakelagt et tiår med politisk kaos og en kapitalisme som var kommet helt ute av kontroll. Den nye presidenten lovet å hamle opp med oligarkene og å gjenreise Russlands stolthet.

På den utenrikspolitiske arenaen fremsto Russland som et land man kunne samarbeide med. Landet sluttet seg til Europarådet og Den europeiske menneskerettskonvensjon, som verner om demokrati og rettsstatsprinsipper. Etter 11. september 2001 uttrykte Putin støtte til USAs kamp mot internasjonal terrorisme. Handelsforbindelsene vokste og Russland ble etter hvert medlem av Verdens handelsorganisasjon.

Det samarbeidsklimaet som rådet utover 2000-tallet, hadde positive virkninger også for Norge: I 2010 ble delelinjeavtalen undertegnet, etter mer enn 40 års forhandlinger. Sett i ettertid kunne det antakelig skjedd verken før eller senere.

Russlands økonomiske integrasjon med Vesten etter den kalde krigens slutt har bidratt til å bygge opp tillit i internasjonale relasjoner. En rekke vestlige selskaper har hatt virksomhet i Russland – deriblant Equinor – riktignok med varierende grad av økonomisk suksess. Russiske selskaper har også etablert seg i Vesten, blant annet i Norge.

Jeg har selv vært ansatt i ett av dem – som advokat i den norske delen av Lukoil, Russlands største privateide olje- og gasselskap. Lukoil så dagens lys på 1990-tallet, da statlig industri ble auksjonert bort til privatpersoner for en liten brøkdel av deres markedsverdi. Siden den gang har Lukoil drevet med leting og produksjon av olje og gass over hele verden, med det norske oljefondet på eiersiden.

Sammen med vanlige russere bosatt i Oslo jobbet jeg med leteprosjekter på norsk sokkel. Å arbeide hver dag med kolleger fra andre land gjør at man blir kjent med dem som mennesker, men også med deres kultur og tenkemåte.

Vår moderne vestlige samfunnsorden bygger på ideen om at økonomisk integrasjon vil gjøre at ingen land ser det som formålstjenlig å gå til krig mot sine naboer. Kostnadene er så store i forhold til det man kan oppnå, at en angrepskrig for alle praktiske formål er utelukket. Å løse konflikter på fredelig vis – slik Norge og Russland løste delelinjespørsmålet i 2010 – er i alles interesse.

Med invasjonen i Ukraina har imidlertid Putin vist oss sitt sanne ansikt. Han er villig til å ofre tusenvis av menneskeliv og påføre uskyldige sivile de verst tenkelige lidelser for å realisere sine geopolitiske ambisjoner, i klar strid med folkeretten. Dermed brenner han også alle broer til det internasjonale samfunnet. Alle de økonomiske båndene som er skapt, brytes tvert.

Det har vært mange tegn på veien hit, for all del. I Russland har politiske opposisjonelle blitt fengslet og likvidert, demokratiet er effektivt avskaffet og sivile rettigheter er innskrenket til det ugjenkjennelige. Den store folkelige mobiliseringen for demokratisk reform i 2011–12 endte i massearrestasjoner. Tsjetsjenia og Georgia har allerede vært blant ofrene for Putins ekspansjonistiske ambisjoner.

Invasjonen av Ukraina er det endelige beviset på at vi aldri igjen kan stole på Vladimir Putin.

Krigen rammer det ukrainske folket aller hardest. Jeg er også urolig for hva den gjør med vårt forhold til Russland. Vår konflikt er ikke med det russiske folk. Vi kan bare håpe at de en dag får et lederskap som vil holde seg til de internasjonale spillereglene – og få frem det gode det russiske folket har å bidra med i verden.

Denne kronikken var først publisert i Bergens Tidene, 6. mars 2022. Lenke til BT-kronikken her.