Home
News

Warning message

There has not been added a translated version of this content. You can either try searching or go to the "area" home page to see if you can find the information there
Religion

Når religion blir pop

Disneyland er en fornøyelsespark for døde barn. Hundretusener bekjenner seg til en religion som i utgangspunktet bare eksisterte på film. Slik arter det seg når populærkulturen overtar religionen.

Main content

Klokken er halv fem på ettermiddagen, og akkurat som alle andre dager går en bloddryppende Jesus mot korsfestelsen mens turister iført solhatter og kortbukser tar bilder av ham.

Holy Land Experience er en fornøyelsespark i Orlando, Florida drevet av fundamentalistiske kristne som et misjonsprosjekt med attraksjoner, parader og egne suvenirbutikker. Likevel trekker ikke Jesus og vennene hans så mange av de millionene av turister som hvert år besøker Orlando. De fleste kommer nemlig for å besøke fornøyelsesparken noen kilometer unna, som bruker religion på en mer subtil måte: Disneyworld.

Et dødsrike

– Disneyworld er som et vidunderlig dødsrike for barna, sier professor i religionsvitenskap Dag Øistein Endsjø, og forklarer:

– Måten fornøyelsesparken er bygget opp reflekterer Neverland, lekelandet fra Peter Pan-bøkene som var stedet der de forsvunne barna, ”The lost boys”, havnet.

Da skotten J.M. Barrie skrev om Peter Pan på starten av 1900-tallet, var det at barn døde et faktum som alle sosiale sjikt måtte forholde seg til. Han omskrev dødens triste realitet til at barn som falt ut av barnevognen eller forsvant mellom trærne i Kensington Park, havnet etter syv dager i Neverland.

Disneyland som dødsrike er bare ett av mange eksempler på hvordan religion eller religiøse ideer får stadig større plass i populærkulturen, og i boken ”Det folk vil ha. Religion og populærkultur” skriver Endsjø om dette sammen med førsteamanuensis Liv Ingeborg Lied ved Menighetsfakultetet.

Han har også tidligere skrevet boken "Sex og religion. Fra jomfruball til hellig homosex".

Tro på troen

– Det er flere som ser på Donald enn som går i kirken på julaften. Og alle tegnefilmsnuttene i ”From all of us to all of you” refererer til drømmer som blir oppfylt bare du tror inderlig nok. Det blir fremstilt som magi for at det ikke skal være en religion, men det er tro på det gode og at det skal skje deg godt. Tro i seg selv er nok til å fjerne det onde, sier Endsjø.

Institusjonalisert religion – det være seg i form av kirken eller Holy Land Experience – klarer ikke på samme måte å nå de store massene. Endsjø mener det er når de popkulturelle aktørene griper fatt i religionen at det blir en oppskrift på suksess.

Film som misjonering

– Men populærkulturelle fenomener som Da Vinci-koden, Ringenes Herre og Harry Potter drar også folk til de mer tradisjonelle religionene. Filmen ”The Passion of Christ” førte til pilegrimsturer til kinoene. Folk gikk flere kilometer, og det er langt i USA, sier Endsjø.

Et annet eksempel kan være bollywoodfilmen Jai Santoshi Maa, som tok utgangspunkt i en nokså ukjent hinduistisk gudinne.

– I motsetning til de store, flotte gudene, var hun en trivelig gud som ikke krevde mye. Etter kinofilmen ble kulten hennes formidabel, og folk kastet ris som offer mot kinolerretet, forteller Endsjø.

Å konvertere til jediridder

Et av poengene i boken er at sidene ved religiøsitet som kommer til uttrykk i populærkulturen, er ytringer der visuelle, emosjonelle og fascinerende sider ved religion fremelskes, mens dogmatikken kommer i bakgrunnen.

Få steder har dette vist seg så klart som i Star Wars-filmene. Da George Lucas skulle skape en religion til universet sitt, hentet han inspirasjon fra Joseph Campbells klassiker ”Helten med tusen ansikter”, hvor de tilsynelatende likhetstrekkene i religionene blir utforsket.

– Lucas prøvde å lage en essens av alle religioner. Folk flest skjønner at det er en myte, en fiksjon, men det tar ikke bort kraften i det som fortelles. Det er som lignelser: Det er ikke noe som tilsier at det skal være ekte historier, sier Endsjø.

Og det fungerte over all forventning: Flere hundre tusen mennesker har formelt erklært seg som tilhengere av jediismen i dag.

Religionen i andre filmer kan være eksplisitt eller bare hintet til: Mens ”Istid 2” både inneholder Noahs ark og endetidsforventninger, har filmer som Mel Gibsons ”Apocalypto” en mer underbevisst tilnærming.

– Filmen var gjennomsyret av et ønske om å vise katolisismens overlegenhet. Når spanjolene kom med korset, var det lykken for både de «snille» og de «slemme» indianerne, sier Endsjø.

Gud og Grand Prix

Det er altså ingen tvil om at populærkulturen har annektert både uttrykk og innhold fra religionen. Til og med noe så tilsynelatende sekulært som Melodi Grand Prix viser seg å være fullt av religion i Endsjø og Lieds bok. Både i Norge og Nederland har det for eksempel vært arrangert Grand Prix-gudstjenester.

– I Nederland hadde de åpenbart gjort arbeidet sitt også. De hadde plukket ut sanger i ti kategorier, helt tilbake til 50-tallet. Så kunne folk blant annet stemme på ”hvilken sang som har åpnet vinduene til himmelen et øyeblikk for deg”. Når man hører tekstlinjer som ”Jeg kan ikke leve i en verden uten deg” skjønner man at disse sangene kan brukes i en religiøs sammenheng, sier Endsjø.

– Andre bidrag er rett og slett bare klart religiøse.

Vinneren ble for øvrig Israel sitt bidrag fra 1979: ”Halleluja”.