Home
Communication Division

Warning message

There has not been added a translated version of this content. You can either try searching or go to the "area" home page to see if you can find the information there
Nyhet fra Hubro

Legenes vanskelige valg

Når en sykdom er i ferd med å endre hele samfunnet og de medisinske ressursene er knappe, må behandlerne foreta nesten umulige valg om hvem som skal få behandling. Forsker Kjell Arne Johansson studerer Tanzanias aids-dilemmaer.

Main content

 

Denne saken er hentet fra Hubro.
Tekst: Jennifer Fossnes


Kjell Arne Johansson er lege og stipendiat ved Institutt for samfunnsmedisin. Hovedtema i hans doktorgradsarbeid er den vanskelige problemstilingen som et land med helt andre helseressurser enn vårt står overfor. Hvem av de aids-syke skal få nytte av de knappe medisinske resursene landet besitter?

De sykeste eller de yngste?

Helst skulle alle fått den hjelpen de trenger, men det er ikke mulig. Tanzania, et land cirka tre ganger større enn Norge, har 35 millioner innbyggere. Det er planlagt at rundt 200 klinikker i landet skal behandle hiv- og aids-syke, og i dag er det rundt 100 klinikker som gir denne behandlingen. Syv prosent av befolkningen har viruset, seks prosent av mennene, åtte prosent av alle kvinnene. Eldre menn og yngre kvinner topper statistikken.

– Forekomsten av hiv i Tanzania er litt høyere enn lungesykdommen kols her i Norge. Problemet med hiv i Tanzania er at mange er syke uten at de vet om det, og bare en liten andel av de syke får behandling, sier Johansson.

Men det er ikke alle som trenger medisiner. I lavinntektsland lever hiv-smittede i gjennomsnitt åtte til ni år uten behandling. Behandlingen kan forlenge livet med rundt seks år. Det er først i den siste fasen man blir skikkelig syk, og først noen år etter man er smittet at man trenger behandlingen. Det er uenighet om når en bør starte behandlingen for å få best effekt av medisinene.

Når det gjelder prioriteringer under forhold med lite ressurser, må en velge mellom å behandle de aller sykeste eller de som er litt friskere og mest sannsynlig vil ha større effekt av behandlingen. De aller fleste legger mest vekt på å behandle de sykeste. Et annet dilemma er om en skal velge å behandle de yngste fremfor de eldste.

25 000 av 1,8 millioner

– Mens det i USA og andre vestlige land gis behandling med god effekt til både de sykeste og de mindre syke, legger WHO og de fleste lavinntektsland større vekt på å behandle de sykeste. Hvem man prioriterer har enorm virkning på etterspørsel av behandling. Med dagens behandlingskriterier i Tanzania regner man med at ti prosent av alle med hiv trenger behandling. Hvis en bruker amerikanske kriterier må en regne med å behandle 50 prosent, forteller Johansson.

Dette har mye å si når 1,8 millioner har hiv og det er lite ressurser å bruke på behandling. Det er et stort gap mellom antallet hiv/aids-syke i Tanzania som trenger behandling og hvor mange som faktisk får det. I dag utgjør det bare 25 000 personer.

Kjell Arne Johansson skal snart tilbake til Tanzania for å gjøre feltarbeid. Da skal han se på hvordan prioriteringene skjer i praksis. En viktig del av arbeidet er også å se på hva man faktisk kan legge vekt på i en slik utvelgelse.

– Pasienten som har hiv får nedsatt immunforsvar og kan blant annet lettere bli utsatt for tuberkulose, lungebetennelse og ulike krefttyper. Det er heller ikke et mål å begynne med hiv/aids-behandling for tidlig, for det er store bivirkninger av medisinene, sier Johansson.

– Tidligere har man trodd at behandling forlenget levealderen like mye uansett når behandlingen begynte. Men nå viser nyere forsking at jo tidligere en starter behandling, dess bedre utfall får behandlingen, og pasienten lever lenger. Den gjennomsnittlige leveladeren i Tanzania er 45 år. Skal man da la være å behandle dem som er over forventet levealder? Er det rettferdig å anse dem som «heldige» fordi de har oppnådd gjennomsnittlig levealder, spør han.

Rammer samfunnsstrukturene

Spørsmålene er mange og det finnes ingen fasitsvar. Mange går med viruset i kroppen uten engang å vite om det. Kjell Arne Johansson forteller at i Sør-Afrika gikk legene til landsbyene og testet folk. Så å si alle lot seg teste, men bare fem prosent kom tilbake noen dager senere for å hente resultatene.

– De lot seg teste av solidaritet med dem som foretok testene, slik at testpersonell ikke mistet jobben. Men ingen ville gå tilbake til bygningen, som var forbundet med den tabubelagte sykdommen, for å få svaret på hiv-testen. Da ville jo alle tro at de hadde aids, forteller han.

De aids-syke som bor i storbyer som Dar es Salaam er bedre stilt enn dem som bor på landet. Der er hjelpen nærmest. Likevel er det ikke alltid det hjelper å bo i byene, til tross for tilgang på medisiner.

– Flere av de svakeste har problemer med å ta tabletter regelmessig. Hvis medisinen ikke tas regelmessig er behandlingseffekten dårligere.

Et annet problem er at medisinen må taes med mat, noe de aller fattigste ikke alltid har nok av. 50 prosent av Tanzanias befolkning lever under fattigdomsgrensen.

Når så mange som syv prosent av befolkningen i et fattig land lever med dødsdom, sier det seg selv at sykdommen rammer mer enn bare dem som har viruset i kroppen. De som topper hiv/aids-statistikken er i sin mest produktive alder, midt i tredveårene. Sykdommen er komplisert og har en enorm innflytelse på samfunnsstrukturene. Det er for eksempel mange lærere som er hiv-smittet. Blir de syke går det utover utdannelsen til folk.

Avhengig av utenlandsk hjelp

– Skal man kunne si at en person er mer verdt fordi han har fått en utdannelse? Eller skal man se helt bort fra de samfunnsmessige aspektene? Et alternativ når det gjelder utvelgelse av hvem som skal få medisin er å gi prioritet til de som er uskyldige ofre for hiv-smitte, sier Johansson.

Helsepersonell som er smittet i tjeneste, husmødre som blir smittet av mannen sin, barn som blir født med viruset og voldtektsofre er blant dem som er uforskyldt i sin egen situasjon.

– Jeg er opptatt av at det skal være så rettferdig som mulig. Hvis utvelgelsen for eksempel gikk ut på å prioritere de yngste vil flere kvinner enn menn bli behandlet. Da vil automatisk mange av de som urettferdig har blitt syke få behandling først.

Tanzania er helt avhengig av utenlandsk hjelp for å bekjempe sykdom, enten det er via NORAD, forskningsinnsats eller rene økonomiske midler. I følge Johansson gir Tanzanias statsbudsjett bare seks dollar per hode til helseutgifter. Til sammenligning er utgiftene i Norge 4500 dollar per hode.