Home
Communication Division

Warning message

There has not been added a translated version of this content. You can either try searching or go to the "area" home page to see if you can find the information there
Nyhet fra På Høyden

Stor forskjell på historikere

I Frankrike gir arkivet motstand, i England er det retorikken som avgjør, mens norske historikere forsker i ensomhet. Historikere er langt fra homogene.

Main content

Det kan virke som en klisjé, men den franske historikeren elsker lukten av gamle arkiver. Pergamenter som smuldrer bort mellom fingrene, avsidesliggende arkiver i vanskelig tilgjengelige kjellere: All denne fysiske motstanden er tenkt å stimulere tankevirksomheten og er en viktig del av faget.

Primærkildene er dermed svært viktige for den franske historikeren, men ikke nødvendigvis fordi ”det er her sannheten ligger”. Ved å analysere intervjuer med 59 historikere ved seks franske, engelske og norske universitet, har Marte Mangset ved Sosiologisk institutt undersøkt holdninger til faget på tvers av landegrensene:

– I Frankrike dyrker historikerne et sanselig forhold til le goût de l’archive. Selve poenget med å gå til arkivene er lukten av støv, forteller hun.

Studentene på sin side pugger på forelesningsnotatene sine. Hos de franske historiestudentene står håndverkstanken sterkt: Det gjelder å lære kunstens regler, og når man kan imitere mesteren (altså foreleseren), er man utlært.

Engelske argumenter

Engelske historikere har på sin side større aksept for sekundærlitteratur enn franskmennene, og står i en fortolkende tradisjon.

What’s your argument er et spørsmål som går igjen hos de engelske historikerne. De er veldig opptatte av retorikk, forteller Mangset.

For engelske historikere gjelder det å ha lest mye, og ikke nødvendigvis å gå tilbake til primærkildene. Fra all lesningen skal man komme frem til noe nytt på egenhånd, og det er ventet at historikerne skal delta i en sosial dialog. Populariteten til debattklubber på engelske universitet viser noe av denne tradisjonen.

Søken etter sannhet

Norske historikere har trukket frem ensomheten i faget når Mangset har intervjuet dem. Her i landet blir primærkildene holdt frem som det foretrukne, men av en annen grunn enn franskmennenes fetisj for støv.

– For norske historikere er det i primærlitteraturen ”sannheten” ligger, og arbeidet er en søken etter den. Det er en veldig protestantisk tanke, sier Mangset.

Norske historiestudenter skal læres opp i å sjekke primærkildene, og deretter bruke disse til å kritisere autoritetsfigurer. De læres dermed opp til en mer selvstendig tankegang enn de franske, og i en annerledes selvstendighet enn de engelske.

Lurer seg unna reformer

Marte Mangset disputerte nylig for doktorgradsavhandlingen ”The discipline of historians. A comparative study of historians’ constructions of the discipline of history in English, French and Norwegian universities”. Bakgrunnen for arbeidet var Bolognaprosessen og andre reformer i høyere utdanning som forsøker å endre gradsstrukturen for å gjøre den mer yrkesrettet og gi internasjonal studentmobilitet.

Tidligere har hun vist hvordan slike endringer gjerne blir gjennomført bare i skinnet, om i det hele tatt. Graden av gjennomføring har likevel sammenheng med insentivene som ligger bak. Mens det i England blir gjennomført mange reformer siden økonomiske insentiver er knyttet opp mot dem, blir reformene regulert ved lov i Frankrike, og dermed øker mulighetene for og kreativiteten i å omgå dem.

Reformene har likevel ikke ført til en standardisering av historiefaget. Selv om det har tvunget seg frem flere metodekurs og at kursstrukturen har blitt mer formalisert, er det fremdeles forskjeller mellom utdanningene.

– Kanskje er det heller ikke noen vits i at det er så likt. Noe av vitsen med internasjonal mobilitet må være at man lærer noe annet når man reiser ut, mener Mangset.

Følger arbeidsmarkedet

Da hun startet å intervjue historikerne, fikk hun stadig høre at historiefaget ble påtvunget press utenfra, og at de ble tvunget til å undervise på måter som ikke passet faget.

– Alle ville undervise på en måte som de mente fulgte logisk av historiefagets natur. Men de trakk frem helt ulike ting når de skulle forklare hva denne naturen bestod i, forteller Mangset.

I oppgaven gjør hun en historisk sammenligning som viser hvordan ulikhetene i historiefaget har oppstått i de tre landene. Blant annet har det å gjøre med arbeidsmarkedet generelt. Norske historikere blir i dag blant annet byråkrater. Dette er med på å forme historikernes selvforståelse og måten de legger opp utdanningen. Slik er det ikke i Frankrike.

Samtidig viser hun til at det er en sammenheng mellom gymnasnivået i de ulike landene og universitetene, mye fordi nettopp universitetene utdanner lærere til gymnasene.

Ikke et fag i fare

– Denne studien er en måte å bryte ned forestillinger vi tar for gitt. På denne måten kan vi bli bedre klar over hva vi ønsker oss av historiefaget. Dannelse kan være mange ulike ting, sier Mangset.

Selv om hun mener mange reformer kan forstås som en trussel mot historiefaget, er hun ikke pessimist på fagets vegne.

– I både Frankrike, England og ikke minst i Norge viser historikerne en stor evne og makt til å forsvare seg. For det andre mener jeg at mye av det som oppfattes som trusler mot faget, slett ikke er det, sier Mangset.

Hun viser til hvordan studien hennes har avdekket at faget kan romme langt mer variasjon og mangfold enn det historikerne selv påstår.

– Dersom historikerne gikk en del reformer mindre fryktsomt i møte, kunne de få en mer spennende debatt om både hva faget er, og hvordan det kan undervises på universitetet, sier hun.

Artikkelen er hentet fra UiBs internavis På Høyden.