Irregulære migranter har svakt rettsvern i Norge

Den østafrikanske kvinnen som kom inn på legevakten var døende. To år tidligere hadde hun oppsøkt lege for en tilstand som kan behandles med en enkel operasjon. Men dette ble ikke gjort. Først nå, når situasjonen var livstruende, ble hun reddet, forteller Marry-Anne Karlsen, doktorgradsstipendiat i sosialantropologi ved Uni Rokkansenteret. Hun er del av forskningsprosjektet Provision of Welfare to Irregular Migrants (PROVIR).

Noen kaller dem papirløse flyktninger, andre ulovlige innvandrere. Forskergruppen har landet på irregulære migranter som betegnelse på mennesker som er i Norge uten lovlig opphold. I 2010 befant det seg i følge Statistisk sentralbyrå rundt 18 000 papirløse flyktninger i Norge. Noen av dem har fått avslag på asylsøknaden, andre er kommet til Norge fra et annet Schengenland der de har fått avslag. Noen har tidligere hatt lovlig opphold, men har gjort formelle feil og siden blitt utvist. Andre igjen er kriminelle. De er svært ulike, men har noe viktig til felles: De har nesten ingen rettigheter og lever mer eller mindre i skjul.

Velferdssamfunnets smertepunkt

– Dette forskningsprosjektet fokuserer på et av smertepunktene i velferdssamfunnet vårt: Mennesker som bor i Norge, men som ikke ivaretas som norske borgere, sier Christine M. Jacobsen, som leder prosjektet og er antropolog ved Uni Rokkansenteret.

– Irregulære migranter står utenfor velferdsstaten, men er samtidig innenfor nasjonalstatens grenser. Europa har gått gjennom en tid med nedskjæringer i velferdsnivået, noe som ikke gjør det utenkelig at forskjellene mellom de som står «innenfor» og de som står «utenfor» velferdsstaten vil øke, sier Karl Harald Søvig, professor ved Det juridiske fakultet og deltaker i PROVIR-prosjektet.

I følge Forskrift om rett til helse­ og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, som trådte i kraft 1. januar 2012, har voksne irregulære migranter bare rett til helsehjelp hvis det er «fare for nært forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter.» Dessuten har de rett til abort, smittevernhjelp og nødvendig helsehjelp i forbindelse med fødsel.

Men for denne akutte hjelpen må de selv betale kostpris. Pasientene blir sendt hjem med en regning i hånden.

– Dette gir ny valør til legens rolle. Ta for eksempel et keisersnitt, som kanskje koster 60 000 kroner. Ta så med i betraktningen eventuelle komplikasjoner og hva det vil koste, sier Søvig.

Han stiller spørsmål ved om det er i tråd med internasjonale menneskerettigheter å skrive ut slike regninger.

– Deler av den norske reguleringen er problematisk, fordi den går så langt i å nekte basale helsetjenester. Kravet om betaling er særlig problematisk. Jeg har ingen tro på at det har innvirkning på immigrasjonen til Norge om man får føde gratis på sykehus, sier Søvig.

Endringer i Grunnloven

Forskergruppen ser på den norske lovgivningen opp mot de internasjonale menneskerettighetene som Norge har forpliktet seg til å følge. Hvilket vern har egentlig de irregulære migrantene?

Christine M. Jacobsen finner det problematisk at menneskerettighetene er tett knyttet til statsborgerskap, mens menneskene det gjelder, ofte lever utenfor samfunnet og staten. Søvig mener likevel at de internasjonale menneskerettene, både pragmatisk og ideologisk, er det beste instrumentet til bruk for å verne om deres rettigheter.

I 2014 vil Stortinget vurdere et forslag om å inkorporere en ny del i Grunnloven som skal omfatte menneskerettighetene. I dagens lov- tekst kommer bare noen av disse rettighetene til uttrykk. Menneskerettsutvalget, som ble oppnevnt i 2009 og la fram sitt forslag i fjor, foreslår å også innlemme en bestemmelse om statens plikt til å sikre en forsvarlig levestandard og nødvendig helsehjelp.

– Da vil det kunne oppstå interessante spørsmål om rekkevidden av denne bestemmelsen overfor irregulære migranter, sier Søvig.

Grunnloven verner ikke irregulære migranter direkte, men de har et visst vern i lovgivningen ellers, for eksempel gjennom forskriften om rett til helse- og omsorgstjenester.

– Litt spissformulert kan man si at irregulære migranter best beskyttes i de instrumentene som er minst bindende, hevder Søvig.

Han forklarer det med å vise til flere avgjørelser fra Den europeiske sosialrettskomiteen som omhandler irregulære migranter. Men den europeiske sosialpakten faller ikke inn under den norske menneskerettsloven, og er derfor ikke juridisk bindende.

Barn bedre beskyttet

– Noen får god oppfølging, andre får det ikke. Noen fastleger fortsetter å ha dem som pasienter, selv om de ikke lenger har lovlig opphold. Andre fastleger er ikke klar over pasientens juridiske status, eller de kjenner ikke regelverket som sier at de ikke lenger må behandle dem. Noen ganger er det ikke hos fastlegen det stopper opp, men i neste ledd. For eksempel kan fastlegen sende en henvisning til en spesialist som blir avvist fordi pasienten ikke har lovlig opphold, sier Karlsen.

Barn av irregulære migranter har derimot tilnærmet de samme rettighetene som norske barn, fordi de er beskyttet av FNs barnekonvensjon, som har forrang framfor norsk lov. De har rett til skole, og de har rett til helsehjelp «med mindre hensynet til barnet tilsier at hjelpen ikke skal ytes», som det heter i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester.

Hvordan kan nødvendig helsehjelp ikke være til barnets beste? Jo, hvis barnet i nær fremtid skal sendes ut av landet. Det er legen som må ta avgjørelsen om behandling skal igangsettes eller ikke.

I Karlsens materiale finnes barn som ikke fikk nødvendig behandling nettopp fordi familien skulle sendes til land der barna neppe ville fått oppfølging.

– Hensynet til barnets beste betyr vanligvis at man gjør noe mer for barnet. I denne bestemmelsen brukes det egentlig som en form for innsnevring. Slik kobler man helsehjelpen sammen med utlendingsforvaltningen. Det til tross for at myndighetene erklærer at velferdstjenester ikke skal være et virkemiddel i utlendingspolitikken, sier Søvig.

Prosjektleder Christine M. Jacobsen håper at resultatene til forskningsgruppen kan gi et bedre grunnlag for de politiske vedtakene som fattes.

– Vi trenger en forståelse for konsekvensene av politikken som føres. I dag er det ofte moralsk panikk som styrer debatten. De irregulære er verken ofre eller skurker, men mennesker, sier Marry-Anne Karlsen.

Teksten er hentet fra Hubro, UiBs forskningsmagasin. Det er gratis å tegne seg som abonnent, bare send oss en e-post. Du kan også lese magasinet på nett, eller laste det ned som PDF.