Med skarpt blikk på domstolene

– Har du ingen drømmer?! Ikke noe du vil oppnå?!

En kamerat og Siri Gloppen er på reise i Kina for snart 30 år siden og kompisen blir frustrert over venninnens mangel på planer og ambisjoner. Lite vet Asia-reisekompisen at Gloppen med tiden skal være gjesteforsker ved Harvard Law School og utgi titler som «Courts and Power in Latin America and Africa».

På videregående hadde den kommende professoren i statsvitenskap skrevet om alternative straffemetoder så noen av kortene indikerte allerede mot fortsettelsen: En karriere preget av forskning på rettsapparatets sosiale og politiske rolle, demokratisering, konstitusjonsutvikling, juridisk reform og menneskerettigheter.

Da Centre on Law & Social Transformation – et samarbeid mellom UiB og Chr. Michelsens Institutt (CMI) – åpnet i august, var det med initiativtaker Siri Gloppen i lederstolen. Med arrangementer på Bergen Ressurssenter skal forskere ved ulike institutter på UiB og CMI, så vel som utenlandske kolleger kunne dra tverrfaglig nytte av hverandre.

Behovet for flerfaglig kunnskap er større en noen gang, mener Gloppen, men vilkårene for dette er dårligere enn før. Årsak: Norske studenter gis ikke lenger samme faglige bredde.

Utvannet utdannelse

– Mens jeg hadde et år økonomi og halvannet år filosofi som del av min cand.mag. grad i sammenliknende politikk – og seriøst vurderte hvert av disse fagene som vei videre – har de fleste av studentene våre nå nesten bare sampol-fag i sin bachelorgrad. I denne situasjonen er behovet for arenaer som kan virke faglig utvidende og integrerende ekstra viktig, så forskere kan finne hverandre på tvers av fagfelt, sier Siri Gloppen.

Hun guider imøtekommende og forklarer kontorlandskapet før vi lander i et smalt, lite rom der regnet renner nedover ruten utenfor. Privat er Gloppen kjent for å invitere kolleger til sosiale sammenkomster og overdådig oppdekning samt å svare på epost til alle døgnets tider. Målet er at Centre on Law and Social Transformation skal fungere som en plattform mellom relevante miljøer og som et virtuelt globalt senter.

– Ved å etablere en arena der forskere og studenter som ønsker å forstå hvordan retten fungerer som instrument for sosial endring kan ha en flerfaglig samtale, kan vi bringe forståelsen av rettsliggjøringsprosesser og samspillet mellom rett og politikk mange skritt videre. Lenger enn det som er mulig for en enkelt forsker eller innenfor en enkelt disiplin.

– Hvorfor ble du forsker?

Siri Gloppen sitter taus en stund. Så kommer svaret med et kjapt smil:

– Jeg er jo opptatt av å skjønne verden rundt meg.

– Hvorfor er du det?

– Fordi jeg er nysgjerrig og så er det nok et ønske om å gjøre forskjell på et vis. Jeg tenker at vi må skjønne hvordan ting henger sammen for å kunne forandre.

Trigget i barndommen

Gloppen husker ikke når hun begynte å tenke at hun måtte forstå sammenhenger. Kanskje på videregående en gang. Foreldrene vokste opp i beskjedne kår: Faren kom fra et småbruk på Fitjar og moren fra en håndverkerfamilie i Farsund. De var av de yngste i store barneflokker, men skoleflinke. Begge tok lærerutdannelse.

Selv vokste Gloppen opp i et middelklassemiljø i Stavanger, men slektsbakgrunnen og bevisstheten om hvor foreldrene kom fra forlot aldri barndomshjemmet.

– Vi snakket mye hvordan det norske samfunnet hadde forandret seg på godt og vondt siden de var barn – hvordan dette hadde endret livsbetingelsene, ikke minst for kvinnene. Og vi snakket om de store globale ulikhetene. Dette vekket min interesse for å forstå sosiale endringsprosesser og hvordan politikken former menneskers livsvilkår, mener Gloppen.

Hun gikk i Norges siste rene jenteklasse, vokste opp med å lese Norsk Skoleblad og trodde lenge at alle voksne, som foreldrene, hadde gått på lærerskolen.

– Forståelse av hvor viktig skolen er for samfunnsutviklingen kom tidlig og sitter dypt. Mamma var usedvanlig lettlært, og opptatt av sosial rettferdighet. Min far var mer av en forskertype, nysgjerrig og bredt orientert.

Selv om forming og etter hvert kunsthistorie ble farens felt, var han interessert i det meste.

– Han var opptatt av folk, hentet informasjon gjennom samtaler med alle han traff og husket også usedvanlig godt. Å diskutere fag med ham ga derfor alltid nye perspektiver og linjer. Jeg tror at min dragning mot det jeg synes er vanskelig å forstå, og tilbøyeligheten til å se bredt for å forsøke å skjønne komplekse fenomener, i stor grad kommer fra ham.

Likhetstanke i oppløsning

Opprinnelig ville Siri Gloppen bli lærer eller arkitekt. Men studiedyktig som hun var, åpnet mulighetene seg på UiB.

– Jeg hadde ingen klar plan. Det var nokså tilfeldig at jeg havnet på universitetet og tok sammenliknende politikk. Samtidig gikk jeg et år på videregående i Iowa, USA, da jeg var 17 år. Jeg traff folk fra hele verden og så kanskje flere muligheter. Jeg har alltid vært tiltrukket av det jeg skjønte minst, som det politiske systemet rundt meg. Jeg har gått etter det som er vanskelig å skjønne.

Den første akademiske forelskelsen hadde Gloppen i Hannah Arendt som lanserte begrepet «ondskapens banalitet» og påpekte farene ved at folk blir en del av et maskineri. Gloppen påpeker at vi har en del normer knyttet til likhetssamfunnet i Norge.

– Det norske samfunnet har vært preget av konformitet og en ukritisk flokkmentalitet, men også av en del likhetsnormer som jeg mener er i ferd med å forvitre.

– Er det en bra ting?

– Jeg synes ikke det. Det mange av oss setter pris på ved det norske samfunnet er tryggheten og at du har rimelig sjans for å klare deg uansett. Kanskje tar vi det for gitt. Vi står i fare for å miste det hvis vi aksepterer utviklingen i retning av et samfunn der alle skal være ansvarlige for seg selv og sine «valg». Markedsløsninger, incentivordninger, kontroll og ansvarliggjøringsmekanismer har sin plass. Men hvis de ikke begrenses, undergraver de tilliten og det kollektive ansvaret for fellesskapssinstitusjoner som skolen og helsevesenet.

– Har rikdommen gjort oss late og søvnige og ute av stand til å tenke gjennom konsekvensene?

– Jeg tenker mer at den kanskje gjør at vi tar ting for gitt. At vi føler en selvfølgelig rett til å ha det best av alle. Rikdommen har nok gjort oss mer selvsentrerte og mindre opptatt av fellesløsninger enn tidligere. Og som samfunn er vi blitt mer opptatt av å skjerme vår velferd og stenge «de andre» ute, som asylsøkere og romfolk, eller de vi oppfatter som uverdig trengende «trygdemisbrukere».

Naive nordmenn

I Norge har graden av rettsliggjøring (når sosiale og kulturelle problemer blir formulert som rettskrav) vært liten, men økende. Det skyldes ifølge Gloppen flere ting – blant dem EU-prosesser, den europeiske menneskerettighetsdomstolen og at nordmenn er mer opptatt av sine rettigheter enn tidligere. Hva bør avgjøres i domsstolene og hva bør bestemmes av politikerne? Hva betyr det å ha en grunnlov med bredt rettighetsspekter? Hvem vinner frem i rettsapparatet?

Gloppen er kjent for sin forskning på rettsutvikling, domstoler og rettsmobilisering.

– CMI og UiB-forskere tilknyttet Centre on Law & Social Transformation jobber blant annet med rettsprosesser knyttet til abort, homofili og andre seksuelle og reproduktive rettigheter. Det spesielle er at konfliktene er sterkt ideologisk polariserte. Begge sider i konflikten bruker rettsapparatet aktivt for å vinne normativt terreng.

Fokus på disse moralpolitiske sakene over hele verden varierer. I Latin-Amerika er abortspørsmålet det sentrale, mens i Afrika dreier det seg for tiden mest om homofili. Dette forklarer Gloppen med en kombinasjon av kirkens kamp om sjelene, internasjonale aktørers innflytelse og politikeres strategiske bruk av sakene i valgkampsammenheng.

– Når det gjelder abort er det interessant å se at vi finner de samme debattene i hele verden rundt reservasjonsrett, svangerskapslengde, selektive aborter og grunnlovsforslag om å rettighetsfeste retten til liv fra befruktning til naturlig død.

Sistnevnte fikk vi også forslag om i Norge ved grunnlovsrevisjonen i 2014.

– Jeg ble overrasket da det kom opp i Norge, for jeg har tidligere sagt at det er en bred konsensus om abortloven vår. Jo mer jeg ser på det, jo mer innser jeg at det i mye større grad enn for noen år tilbake foregår internasjonaliserte, organiserte, ideologiske kamper på begge sider som Norge også er en del av. Det handler om å ta en plass i rettsapparatet, forklarer Gloppen og tilføyer:

– Nordmenn er litt naive og har nok tenkt at kampen for kvinners rettigheter – og menneskerettigheter generelt – er noe som er vunnet. Ikke at det er kamper som må tas igjen og igjen.

Feber hver dag

For tolv år siden da hun badet i feber og verket i alle ledd, lovet Siri Gloppen å endre livet. Leende tilstår hun at det ikke helt har skjedd. Den kroniske autoimmune sykdommen Stills gir henne feber hver ettermiddag, og innimellom leddgikt og lungeplager, men Gloppen feier det unna som en bagatell og forteller varmt om døtrene som er bekymret for at moren skal jobbe døgnet rundt nå som de flytter hjemmefra. Tilbake står ektemannen, legen og filosofen som hun falt for ved første blikk da hun møtte blikket hans i kantinen på Sydneshaugen i 1988. Og inspirasjon til enda mer forskning.

Den sørafrikanske professoren som en gang spådde at Siri Gloppen aldri kom til å få en doktorgrad, fordi hun var for huslig, kan spise hatten sin.

– Hva er det beste med å være forsker og hva er det verste?

– Det er en veldig privilegert tilværelse, jeg kan bestemme hva jeg vil bruke tiden min på og hva jeg vil undersøke. Ulempen er at det er uendelig. Det tar den tiden det tar og mer til.

– Er det frustrerende å tenke på?

– Nei, tenk så mange andre flinke, unge folk som kan holde på og tenke nytt. Men jeg tenker noen ganger at vi statsforskere forsker på demokratiseringsprosesser uten at vi nødvendigvis synes at verden blir bedre. Eller som min mor stadig spør når jeg har vært ute og reist:

«Men hjelper det?»